Bø, Hayden Panettiere! Bø, Peter Stormare!
Bø, et velregissert skrekkfilmspill i samme ånd som «Heavy Rain»!
«Until Dawn» var opprinnelig planlagt som et Move-eksklusivt sjangereksperiment til Playstation 3 (dere vet, den tryllestaven), men kom seg aldri helt på beina. Og det er kanskje like greit, med Move-floppen friskt i minne.
LES OGSÅ: Et spill uten sidestykke, men ikke feil
Årstider har passert, men Supermassive Games har heldigvis ikke gitt seg: Når «Until Dawn» endelig debuterer på tv-skjermen er det med god hjelp fra hestekreftene til Playstation 4.
Og det synes.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Selve premisset for historien er velkjent og velprøvd: En gruppe kåte tenåringer – Josh, Ashley, Emily, Chris, Matt, Jessica og Sam – drar på utflukt til en overdådig hytte på høyfjellet.
Anledningen for turen er derimot noe uvanlig, da utflukten også er en markering av dødsfallet til Josh sine tvillingsøstre, Hannah og Beth.
At dødsfallene skjedde under mistenkelige omstendigheter hører med til historien, som også involverer mobbing, knall og fall. Bare ikke forvent noen klare svar.
«Mo-cap» for alle penga
Men i et spill som dette må vi snakke om grafikken.
Hovedgrunnen til at «Until Dawn» klarer å imponere teknisk skyldes «motion capture»-teknologien – tenk Andy Serkis og Gollum i «Ringenes Herre».
Med et skuespillergalleri bestående av kjente navn som blant annet Hayden Panettiere («Heroes»), Peter Stormare («Fargo», «Prison Break») og Rami Malek («Night at the Museum»), har det selvfølgelig vært alfa og omega å fange opp ansiktsuttrykk og generell mimikk hos disse.
Dette gir karakterene en troverdighet og nærhet som ligger tett opp mot spillefilmens, og trekker meg inn i en handling som prøver veldig hardt å skremme meg. Men dette forsøket på å skremme meg har en dobbelt bunn.
På den ene siden vil jeg honorere utvikleren for å tenke i nye baner:
En troverdighet og nærhet som ligger tett opp mot spillefilmens…
I dialogsekvenser med Peter Stormare i rollen som ustabil (og velspilt!) psykolog blir man for eksempel bedt om å svare på spørsmål om hva man frykter mest.
Svarene du avgir danner grunnlag for virkemidlene som blir brukt for å skremme deg senere i spillet. Svarer du ja til at du frykter fugleskremsler mer enn slanger, er det sannsynligvis ikke lenge til det dukker opp et fugleskremsel i handlingen.
På den andre siden brukes ikke disse virkemidlene i utstrakt grad, men til det som på fagspråket kalles «jump scares». En glimrende ide blir dermed, og dessverre, redusert til en gimmick med begrenset effekt.
Rock ditt eget horror picture show
Oversatt til spillopplevelse er «Until Dawn» en ujevn blanding av spasering, timingbasert knappetrykking (Quick Time Events) og nydelig animerte filmsekvenser. Som nevnt innledningsvis er det nærliggende å sammenligne med fem år gamle «Heavy Rain».
Sistnevnte har offisielt blitt døpt et interaktivt drama, så «Until Dawn» kan like så greit døpes en «interaktiv horrorfilm». Og tenke seg til, i sine mest hardtslående partier følte jeg meg faktisk som en fullblods deltaker i marerittet – takket være stram regi og sylskarp grafikk.
Kan like så greit kalles en «interaktiv horrorfilm»
I disse partiene er «Until Dawn» et spill som oppfyller alle ambisjoner. Et spill som – for å bruke setningen som etterhvert har blitt en klisjé – effektivt visker ut grensen mellom film og spill.
Ekstra gøy er det at man i de mest hektiske situasjonene ofte må ta valg som gir ringvirkninger i resten av historien.
I en av scenene finner jeg for eksempel et tilforlatelig plassert balltre, som noen timer senere redder meg fra et dødelig sprøytestikk (ja, jeg oppga sprøyter som en av mine største frykter).
Snedig!
Overflødighetshornet
Ved punktum finale av historien klarer jeg likevel ikke å riste vekk følelsen av å ha vært med på en ufullstendig reise. Det er ikke fordi «Until Dawn» omfavner skrekkfilmkonvensjoner over en lav sko, men fordi det er så mange av dem.
Her er ouija-brett, kjolekledde småpiker med ravnsort hår, muterte vesener og torturporno – det er et salig koldtbord av skrekkelige elementer som funker, men aldri «skrekkes» helt ut.
Det er i det hele tatt mange gode ideer som ligger i bunn av «Until Dawn», drevet frem av en episodisk fortalt, om enn oppstykket historie, som tidvis suger deg helt inn.
Også med plusspoeng for en treffsikker skuespillerprestasjon fra digitale Peter Stormare, da.
«Until Dawn» slippes eksklusivt til Playstation 4.
