Tom Hardy er tidvis glimrende når han spiller begge hovedrollene som tvillingbrødrene Reggie og Ronald «Ron» Kray.
Legend er basert på den virkelige historien om Kray-brødrenes dominerende rolle som sjefsgangstere i Londons underverden på 60-tallet. Tom Hardy er kul som de to knallharde gatekjemperne fra østkanten. Men filmen klarer ikke helt å bestemme seg for om den vil vise fram mennene eller forme mytene.
Den utagerende Ron Kray er en komplisert og herlig oppriktig gangster, men han blir en veldig karikert figur som legger seg tett optil overdrevne typer kjent blant annet fra Guy Ritchies gangsterkomedier. Den stilen bryter med filmens øvrige tone, og gjør at Legend aldri skaper et helhetlig fiksjonsunivers.
ANMELDELSE: Mad Max: Fury Road – På alle måter en vanvittig film
Deler broderlig på tronen
Brødreparet spilles som en forbryterduo med kompatible egenskaper. Reggie er en gatesmart og driftig forretningsmann. Ron er psykisk ustabil med en uvanlig ærlig framtoning og en forkjærlighet for den mer brutale delen av gangsterlivet. Stabilitet og uberegnelighet i samme pakke.
De har Londons østkant som kjerneområde, og driver i beskyttelse- og nattklubbransjen. Reggies historie er en ganske tradisjonell sak. Om en sjarmerende skurk som må balansere sin mørke glede over å være alfahund i gangsterflokken, med ønsket om et idyllisk liv med sin store kjærlighet – den skjøre Frances (Emily Browning).
Det er Rons historie og vesen som virkelig fenger. Han er nydelig sammensatt. Åpent homofil i en verden hvor gatehaiene trekkes til ferten av annerledeshet like effektivt som blod tiltrekker seg rovdyr i havet. Og med en klarsynt intelligens som ligger i konstant krig med paranoia og psykiske lidelser. Likevel klarer han ofte å bruke sin outsider-rolle som en formidabel styrke. Og jeg utvikler raskt et godt forhold til den egenrådige Kray-broren
En stemme til besvær
Det er et risikabelt valg å lene seg på utstrakt bruk av en fortellerstemme på lydsporet. Det kan fungere knallgodt, men i Legend blir det både forstyrrende og ødeleggende.
For det første er det et merkelig valg at Frances får stemmen. Hun vekter automatisk historien over på Reggie og deres forhold, men filmens handling har ikke samme tyngdepunkt. Hun dukker også opp med noen særdeles førende betraktninger om brødrene. Føringer som filmen strever med å følge opp. Det er lite kledelig at fortellerstemmen insisterer på at rollefigurer har kvaliteter som nesten ikke viser seg på skjermen.
Fortellerstemmen er stort sett ikke mer enn et irritasjonsmoment, men den klarer dessverre å ødelegge en av filmen sterkeste scener totalt. Akkurat i det stemningen er på sitt mest såre, kommer en overflødig røst inn for å hjelpe oss i tolkningen. Huff.
Blir aldri dramatisk
Historien om Kray-brødrene er spennende, men den er fortalt uten et samlende fokus i Legend. Kray-brødrenes kamp om tronen blir aldri dramatisk, den blir mer tilfeldig – fortalt med varierende intensitet og nerve.
Regissør Brian Helgeland setter opp en visuell stilisert og symmetrisk tidskoloritt, men den glipper og forsvinner i perioder. Det lugger også litt i musikkbruken. Den går fra 60-tallsfunky med The Meters i det ene øyeblikk, til et litt malplassert 80-talls jazzrocka motiv (signert Carter Burwell) i det neste.
Tom Hardys samspill med seg selv fungerer godt. Tvillingene blir like ulike i fysikken som de er av typer. Han får fint fram brødrenes sterke bånd. Og de konfliktene som oppstår fordi tvillingene er så avhengige av hverandre at alle andre relasjoner blir en trussel.
Det visuelle i dobbeltrollen løses også veldig pent. Ved hjelp av noen ekstra kropper og det jeg vil anta er en god porsjon digitalt etterarbeid, får Hardy både banket seg selv og doblet opp for å banke andre. Et barslagsmål i starten av filmen er av slaget som gleder den actionglade.
Det beste samspillet har Hardy likevel i selskap med andre. Jeg har stor sans for Ron Krays møter med Frances. De to ser hverandre på en helt spesiell måte, og treffer en tone jeg gjerne skulle sett filmen ha utforsket mer.
Så hvis du er glad i Tom Hardy er dette en film som gir mannen rikelig med skjermtid, og server noen øyeblikk som virkelig fester seg. Og selv om historien om Kray-brødrene blir litt fragmentert i denne versjonen, byr Legend på mye god underholdning til historieinteresserte gangsterfilmfans.
