Villmark 2 er en frittstående oppfølger til regissør Pål Øies thriller fra 2003. Historiene har kanskje ingenting med hverandre å gjøre, men den gjennomførte, klaustrofobiske atmosfæren er omtrent den samme.
Gode skuespillere i skumle omgivelser, fanget inn av gnistrende foto, med effektiv klipp og stemningsskapende lyd gjør filmen gjennomgående uhyggelig.
Villmark 2 har den rette rammen, men den store skrekken uteblir, merkelig nok. Jeg ser at det er skummelt, men føler det ikke like sterkt. Historien er ikke tydelig nok på hva vi skal frykte.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Akkurat som i den originale Villmark, foregår handlingen på et isolert sted i skogen.
Et arbeidsteam (Ellen Dorrit Petersen, Anders Baasmo Christiansen, Tomas Norström, Renate Reinsve, Mads Sjøgård Pettersen) inntar et nedlagt sanatorium for å forberede rivning.
De får motvillig hjelp av den merkelige vaktmesteren, Karl (Baard Owe), men snart begynner det å skje ting som tyder på at de ikke er helt alene i den store bygningen.
Filmens anslag er svært effektivt, med kjappe, gode presentasjoner av både figurene, deres forhold til hverandre og oppdraget de skal utføre. Handlingen har god flyt og fremdrift i denne fasen av filmen.
Når skumle ting begynner å skje, venter man bare på en ytterligere eskalering av skrekken. Men så tar det aldri helt av.
Filmen består av en lang rekke små hint om hva som foregår, men spenningskurven flater ut. Det finnes noen topper, men Villmark 2 kunne gått enda hardere til verks med å skremme oss.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Flere av Norges beste skuespillere er med i ensemblet, og selv om de ikke har fått de dypeste rollene å bryne seg på, sørger de for at kvaliteten er god foran kamera.
Det gjør i høyeste grad også produksjonsdesigner Martin Gant og den hovedsaklig ungarske staben, som har skapt marerittaktige filmkulisser i Budapest som skal forestille det norske sanatoriet innvendig.
Det er mørkt, dryppende, truende og ubehagelig, og matcher de utvendige opptakene, gjort på Harastølen i Luster.
I disse omgivelsene sys det sammen en vond historie som tidvis gir frysninger på ryggen, men sjelden får meg til å skvette.
Villmark 2 kunne med fordel ha skremt enda hardere, men er en solid sjangerfilm, dyktig regissert av Pål Øie, som viderefører sin stilsikre skrekk fra Villmark og Skjult.
Han jobber også med noen av de samme nøkkelpersonene, nemlig fotograf og klipper Sjur Aarthun, komponist Trond Bjærknes og lyddesigner Hugo Ekornes.
De har laget en iskald og lekker stemning i filmen, der bare historien burde gått det ekstra lille skrittet for å matche uttrykket.
