Trærnes årsløp med blomstring og løvfall symboliserer livets gang i den japanske filmen Under kirsebærtrærne. På originalspråket heter den An, som oversettes til bønnesyltetøy, så jeg forstår godt at den norske distributøren har valgt å gi den en egen norsk tittel.
Det er tross alt på et gatehjørne under noen majestetiske kirsebærtrær, at det meste av handlingen foregår. Med vakre stemningsskildringer og observasjoner forteller regissør Naomi Kawase en stillfaren og poetisk historie om store ting i et lite univers.
Under kirsebærtrærne er ikke helt fri for søtsuppete ingredienser, som drar filmen i en uønsket melodramatisk retning. Men her møter vi figurer som vi etter hvert føler noe for og ønsker at det skal gå vel med.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Et nydelig samarbeid
Sentarô (Masatoshi Nagase) selger dorayaki, små pannekaker med bønnesyltetøy, i et lite utsalg.
Når gamle Tokue (Kirin Kiki) spør om å få jobbe der på deltid, avslår han først på grunn av hennes alder, men ombestemmer seg når han får smake hennes fantastiske hjemmelagede bønnesyltetøy.
Det blir starten på et nydelig samarbeid, men det skal vise seg at Tokue har holdt noe skjult for Sentaro som kan gjøre ting litt vanskelige.
LES: Anmeldelsen av Everybody Wants Some!!
Det filmen er aller best på, er å skildre de små øyeblikkene mellom personene i den lille dorayaki-butikken, ikke bare mellom Sentarô og Tokue, men også unge Wakana (Kyara Uchida), som finner seg mer til rette der enn hun gjør hjemme eller på skolen.
Scenene der Tokue lærer bort sin måte å lage an på, har en avslappende og beroligende atmosfære, der dialogen holdes på et minimum og bildene forteller det man trenger å vite.
Dette er klokt, trygt og sikkert regissert av Kawase.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Litt for store følelser
Under kirsebærtrærne har den samme dempede og kontemplative historiefortellingen som vi ofte ser i japansk film, med fokus på mellommenneskelige forhold og store spørsmål om livets gang.
Når historiens konflikt begynner å melde seg, går filmen over i en fase med litt for store følelser. Da begynner man også å stille spørsmål ved hvor kloke figurene egentlig er, for hvordan hadde de egentlig tenkt at dette skulle ende?
Manuset, som regissør Naomi Kawase selv har skrevet etter en roman av Durian Sukegawa, inneholder etter hvert enda flere avsløringer som får denne delen av historien til å ligne en tragisk skillingsvise.
Men avrundingen i Under kirsebærtrærne er en fin og troverdig forløsning av den interne dramatikken i dorayaki-boden, som selvsagt handler om mye mer enn små pannekaker med bønnesyltetøy.
