Pedro Almodóvars Julieta er umiskjennelig Almodóvarsk. Det handler nok en gang om sterke kvinneskikkelser i et emosjonelt kaos, med kjærlighet, sorg, anger og forsoning som gjennomgående tema.
Filmen berører ikke i like stor grad som man kunne ønske. Historien virker konstruert, som den også er, men på en måte som gjør dramatikken litt såpete. Julieta spilles imidlertid godt av Adriana Ugarte som ung og Emma Suárez som middelaldrende.
Filmen er pen og innbydende, men også tidvis teatralsk og skjematisk. Julieta er god nok til å være verdt et kinobesøk for Almodóvar-elskere, selv om den ikke er blant hans beste.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Graver i egne minner
Julieta (Emma Suárez) avlyser en nært forestående flytting til Portugal og bestemmer seg for å bli i Madrid for å nøste opp sin egen fortid.
Det viser seg at hun ikke har hatt kontakt med datteren på mange år. Julieta begynner å grave i egne minner for å bearbeide det som skjedde.
Tilbakeblikk viser hvordan den unge Julieta (Adriana Ugarte) møter Xoan (Daniel Grao), får datteren Antía og hvordan familielykken ødelegges.
Anmeldelse: The Autopsy of Jane Doe skremmer på den morsomme måten
Almodóvar har alltid vært flink til å skildre mellommenneskelige relasjoner. Også i denne filmen er det tydelig hva figurene føler for hverandre.
Lidenskapen mellom den unge Julieta og Xoan er like åpenbar som det mer blasse og fornuftsbaserte forholdet som den middelaldrende Julieta har til forfatteren Lorenzo (Darío Grandinetti).
Føleriet blir likevel litt påtatt, der dialogen formidles litt svulmende og kunstig. Spansk er et fyrrig og fargerikt språk, og kanskje er det derfor Almodóvar så vidt kommer unna med setninger som hadde virket veldig corny fremført på norsk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Oppnår ikke den store temperaturen
De to versjonene av hovedpersonen treffer godt. Mens Adriana Ugarte spiller Julieta fra et ungdommelig og positivt utgangspunkt, spiller Emma Suárez samme figur med en aldrende kvinnes sorgtunge uttrykk.
Kontrasten mellom dem er stor, samtidig som de har sammenfallende personlighetstrekk. Overgangen mellom dem i historielinjen løses enkelt og elegant midtveis i en scene, som er høydepunktet rent fortellerteknisk.
Heldigvis har Pedro Almodóvar også funnet en rolle for Rossy de Palma, skuespilleren med det karakteristiske utseendet som han har brukt i sju av sine filmer (inkludert denne). Her spiller hun en fiendtlig innstilt hushjelp som etter hvert får en viss betydning for det som skal utspille seg.
Anmeldelse: En gatekatt ved navn Bob er feelgood for katteelskere
Julieta er et flammende, spansk drama som likevel ikke oppnår den store temperaturen.
Kanskje er dette litt for mye «business as usual» fra Pedro Almodóvar, men det skal ikke benektes at han fremdeles er i stand til å skildre interessante kvinneskikkelser, og underholde sitt publikum med store doser av hjerte og smerte.
Julieta har dessuten en delikat avslutning som på en måte raner publikum for den åpenbare forløsningen, men stiller seg mer åpen for tolkning. Der viser Almodóvar sin teft som filmskaper.
