Silence er et prosjekt Martin Scorsese har hatt på blokka i flere tiår. Kanskje er det vissheten om det som gjør at denne filmen fremstår som et tungtveiende, personlig verk fra den legendariske regissøren.
Det er et sterkt drama om kristen tro under hardt press i Japan på 1600-tallet, med Andrew Garfield og Adam Driver i imponerende hovedroller. Noen av de japanske bifigurene står kanskje i fare for å bli i overkant karikerte, men er like fullt godt etablerte og minneverdige.
Scorsese regisserer sikkert og kontrollert en historie som stiller store spørsmål rundt religiøs tro. Silence er ikke en film man kan stille seg likegyldig til, selv om man må smøre seg med litt tålmodighet før Scorseses ambisjoner står klart frem.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Leter etter sin mentor
Silence er basert på Shusaku Endos roman Taus himmel fra 1966, som er inspirert av historiske omstendigheter. Scorsese har skrevet filmmanuset sammen med Jay Cocks.
Det handler om de portugisiske prestene Rodrigues (Andrew Garfield) og Garupe (Adam Driver), som reiser til Japan i 1640 for å lete etter sin mentor, pater Ferreira (Liam Neeson). Han har ikke har gitt lyd fra seg på flere år og det ryktes at han har frafalt sin katolske tro.
De får tvilsomme Kichijio (Yosuke Kubozuka) til å lede dem inn i Japan, men må være ytterst forsiktige, fordi landets kristne blir jaget av inkvisitoren Inoue (Issei Ogata), som torturerer dem som nekter å frafalle.
Anmeldelse: Logan: The Wolverine er en av tiårets sterkeste superhelt-filmer
Fotograf Rodrigo Prieto filmer et mytisk Japan, ofte innhyllet i tåke. Man føler seg transportert til et definitivt annerledes rike, der kulturen er virkelig fremmed og lite imøtekommende.
Scorsese skildrer den japanske inkvisisjonen som bestialsk og sadistisk, noe den helt sikkert også var, men man får likevel et inntrykk av motivene bak. Inkvisisjonen mener at landet er truet av den kristne misjoneringen, som de ser som et farlig fremmedelement, og har satt seg fore å renske den ut.
Mot dette bakteppet forteller Scorsese en historie om skyld og forsoning, der prestene settes på prøver som gjør det vanskelig å forstå hvordan de kan holde så hardt på sin gudstro. Vi ser spesielt hvordan Rodrigues stiller spørsmål om Guds taushet gjennom hans prøvelser.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Grusomme torturskildringer
Noen av filmens skildringer er repeterende, som flere seremonier der kristne må trampe på et Jesus-bilde for å bevise at de er frafalne. Det kan være vanskelig å forstå symboleffekten i en slik handling, men fremgangsmåten er like fullt et historisk faktum.
Andre scener gjentar den sterke paranoiaen som både prestene og japanske «kirishitan» føler i møte med ukjente som man ikke kjenner trostilhørigheten til.
Filmen inneholder også flere grusomme torturskildringer, som riktignok ikke er av The Passion of the Christ-kaliber, men like fullt ubehagelige. Man får gang på gang harde inntrykk av brutale menneskelige lidelser.
Anmeldelse: Elle er en lekker og raffinert historie med feministiske undertoner
Silence kan være en tung og vanskelig film å se. Den er nok også en anelse for lang med sine 2 timer og 41 minutter, selv om det sitter langt inne å beskylde Martin Scorsese og hans faste klipper siden 1980, Thelma Schoonmaker, for ikke å ha redigert stramt nok.
Det oppveies blant annet av sterke prestasjoner av Garfield og Driver, som virkelig utmerker seg som to av tidens spennende skuespillere, mens Issei Ogata stjeler samtlige scener han er med i som Inoue.
Det er også åpenbart at Scorseses utfordrende film forteller en dyp og inderlig historie som innbyr til refleksjon og ettertanke om religiøst betonte kulturkonflikter som vi også ser konturene av i dag. Dette gjør Silence til en spirituell og tankevekkende filmopplevelse.
