Med Atomic Blonde gjør John Wick-regissør David Leitch sin første regijobb uten partneren Chad Stahelski. Han har igjen laga en voldsorgie av en film, der brutal action er i høysetet og handlingen er sekundær.
Filmen er visuelt lekker å se på, en musikalsk fryd å høre på, og ikke minst er det fantastisk underholdende med Charlize Theron i den hardtslående hovedrollen.
Atomic Blonde er rett og slett en skikkelig kul actionfilm.
Agentliste på avveie
Tegneserien The Coldest City, skrevet av Anthony Johnston og Sam Hart er utgangspunktet for filmen, som tar oss med til Berlin i 1989.
Innledningsvis får vi Ronald Reagans «Tear this wall down», fra hans berømte tale om den berømte muren. Deretter konstateres det at dette ikke er en film om det politiske klimaet i Berlin på slutten av 80-tallet – dette er en helt annen historie.
En MI6-agent har blitt drept i Berlin, på seg hadde han ei liste med navn over alle agentene i byen, på begge sider. Nå er lista på avveie, og agent Lorraine Broughton (Charlize Theron) blir sendt til byen for å rydde opp.
Den noe tvilsomme MI6-agenten David Percival (James McAvoy) skal være hennes ledsager i Tyskland, men virker å være mer til bry enn til hjelp. Og med upålitelige folk, dobbeltagenter og KGB på ferde er jobben med å finne lista lettere sagt enn gjort.
Fantastisk action
Atomic Blonde er litt kald krig-spionthriller, litt James Bond og litt John Wick. Filmen er på sitt svakeste når manusforfatter Kurt Johnstad forsøker å veve et intrikat plott ut av en relativt tynn historie.
Skal vi være ærlige så er jo handlingen egentlig bare et verktøy for å få Charlize Theron fra en actionsekvens til den andre. Men dette plager meg ikke nevneverdig mye fordi filmens actionscener er så gode.
Slåsskampene er velkoreograferte og skifter mellom visuelt stilfulle sekvenser, som når vi ser Lorraine slåss mot en svær muskelbunt i silhuett på baksiden av et kinolerret, til mer brutale scener som er rå, og nesten vonde å se på.
David Leitch og filmfotograf Jonathan Sela gir oss flere slåsskamper som tilsynelatende er skutt i én tagning. Spesielt stilig er den klassiske “slåsskamp i trappa”-scenen, der kameraet gjør en rekke krumspring for å få med seg Charlize Therons mange blodsprutende slag.
Charlize Theron er rå
Jonathan Sela, som også jobbet på John Wick gir oss et Berlin full av kontraster i Atomic Blonde. Fra en blå fargepalett badet i neonlys i Vest-Berlin, til en mørkere tone i Øst-Berlins undergrunn.
Oppå dette får vi et strålende lydspor spekket med gamle slagere som «London Calling», «99 Luftballons» og «Killer Queen». Spesielt morsomt er det når Lorraine banker opp en gjeng med KGB-agenter til tonene fra George Michaels «Father Figure».
Og Charlize Theron får virkelig skinne i Atomic Blonde. Det er tydelig at hun har ligget i skikkelig hardtrening på stuntskolen før innspilling, for det er aldri noe å utsette på ferdighetene hennes.
Det er et godt skuespillerensamble her, blant andre med en røff og grovkorna James McAvoy som motvekt til Therons polerte fremtoning, som riktignok blir mer frynsete etter hvert. Men det er Theron som er dronninga av dette ballet, og jeg håper hun får mange actionroller i tiden fremover. Dette er den råeste dama jeg har sett på film på veldig, veldig lenge!
