Jeg var i utgangspunktet redd for at filmen Downsizing skulle bli til Hjelp, vi krympet Matt Damon – en flåsete og gimmick-dreven komedie om at det er vanskelig å være 12 cm høy.
Det viser seg at den handler mer om at det er vanskelig å være menneske. Matt Damon er bare tilfeldigvis 12 cm høy.
Filmen er gjennomsyret av en herlig snurrig sjarm jeg ikke klarer å overse. Humoristiske detaljer finnes rundt hver en sving og spennende miljøer utforskes i et behagelig tempo, geleidet av selvsikker regi fra Alexander Payne.
Det er likevel ikke en perfekt film. Selv om den har mye på hjertet, klarer den ikke å fylle to timer og et kvarter på en helt tilfredsstillende måte, og helhetsinntrykket ebber dessverre ut i noe mer ordinært enn det starten av filmen tilsier.
Krymp og bli rik
Filmen utspiller seg i ikke så alt for fjern framtid, hvor menneskeheten har oppfunnet en teknologi som gjør det mulig å krympe folk til 10-12 cm. En norsk vitenskapsmann, spilt av en svenske (Rolf Lassgård), står bak – og drivkraften for oppfinnelsen er å redde miljøet. Mindre folk betyr mindre utslipp.
Grunnen til at folk flest krymper seg selv har likevel ikke noe med miljøbevissthet å gjøre. Er man bitteliten trenger man ikke mye for å leve. Alt er relativt, også penger. Har man noen hundre tusen på bok som stor, er man mangemillionær som liten – og kan leve ut livet sitt i luksus.
Paul Safranek (Matt Damon) lever i starten av filmen en rolig A4-tilværelse med kona Audrey (Kristen Wiig). Paul er en ren personifisering av mannen i gata, og har vært snill, pliktoppfyllende og det noen vil kalle «litt kjedelig» hele livet. Livet hans har ikke gått som han i utgangspunktet hadde planlagt.
Etter å ha møtt en gammel studiekamerat som har krympet seg selv, finner Paul ut at han også vil bli liten. Han er lei av å føle seg som en skuffelse, som ikke har råd til stort hus eller dyr bil. Endelig skal han og kona få en smak av det gode liv.
Det viser seg imidlertid at det ikke er så enkelt dette med «lykke». Sammen med Pauls eksentriske nabo Dusan (Christoph Waltz) og Dusans vietnamesiske vaskehjelp Ngoc (Hong Chau), blir vi tatt med på Pauls jakt etter noen form for mening med livet, i en verden som fremstår som mer og mer meningsløs.
En film med noe på hjertet
Gjennom store deler av filmen er jeg helt med. Det rolige tempoet er behagelig, satiren fenger og science fiction-elementene er både spennende og tankevekkende.
Noe av det som overrasket meg mest ved filmen var humoren. Ofte er den så subtil at den nesten ikke merkes, og den oppstår som regel hvor man minst venter det. Det ble en fornøyelig affære å lete etter de små komiske øyeblikkene i kinomørket.
Man får servert en rekke uventede vendinger i plottet, noe som lenge oppleves som lekent og herlig forfriskende.
I sine beste stunder er Downsizing et fint stykke satire som både kaster lys på små, intime, mellommenneskelige ting og store, globale og eksistensielle spørsmål.
Men kun til et visst punkt. For mot slutten er det som om filmen går tom for ting å si, og svingene i plottet blir lettere og lettere å lese. Den siste halvtimen ender opp som en aldri så liten skuffelse.
Platt Damon
Norge er sentral for handlingen, og lengre sekvenser av filmen utspiller seg innerst i en norsk fjord. Det pleier å være litt rart å se hvordan amerikanere fremstiller nordmenn på film, og Downsizing er intet unntak.
Filmens rolige tempo er også noe som blir mer og mer slitsomt etter hvert. Spesielt klippingen føles konservativ og treig. Soundtracket er også noe av det mest generiske jeg har hørt på lenge.
Det samme kan man si om Matt Damon. Det skal sies at han får i oppdrag å spille en generisk fyr. Det får han til. Problemet er da at publikum står i fare for å miste interessen for hovedpersonen midtveis i filmen.
Alt er relativt
Christoph Waltz gjør en herlig rolle som Pauls festglade, og litt lyssky nabo. En vakker dag blir jeg nok lei av at Christoph Waltz gjør Christoph Waltz-aktige ting, men den dagen er ikke kommet enda.
Hong Chau, i rollen som den standhaftige vaskehjelpen Ngoc Lan Tran, er et herlig fyrverkeri, og overskygger ofte en litt uinteressant Matt Damon i scenene hun er med.
Downsizing leverer et detaljrikt filmunivers, med en lang rekke gode øyeblikk. Den er samtidig for lang, og finner aldri en helt tilfredsstillende måte å knyte sammen de mange interessante trådene sine på.
Slutten er rett og slett en skuffelse i forhold til starten. Noe som nesten er passende for en film som handler om skuffelse og relativitet.
