Tromsø Internasjonale Filmfestival (NRK): Uansett hva man måtte mene om Per Fugellis holdninger, meninger og livsvisdom, er man bare nødt til å la seg blende av hans personlighet, slik den får utfolde seg i Erik Poppes bevegende, inspirerende og oppløftende dokumentarfilm.
Per Fugelli – siste resept skildrer hans siste tid på denne jord, der han forbereder seg på å dø. Det gjør inntrykk å se et menneske på oppløpet når vi vet at han allerede har krysset mållinja.
Det er sterkt å se hans appetitt på livet, selv om han vet at det er på hell. Denne filmen handler kanskje om å dø, men mest av alt handler den om å leve.
Kommer tett på
Erik Poppe kastet seg rundt og begynte å filme Fugelli da han fikk høre at den landskjente professoren og samfunnsdebattanten hadde avsluttet kreftbehandlingen, og trolig ikke hadde lenge igjen å leve.
Vi får blant annet bli med til Fugellis hjem i Oslo, sommerhuset på Røst i Nordland og familiestedet på Orre på Jæren. Vi får også se professoren i sosialmedisin forelese for unge, lydhøre studenter ved Universitetet i Oslo, delta i politiske markeringer (som regel mot FrP) og stjele blomster fra Botanisk hage.
Og vi får ta del i arbeidet med (og høre utdrag fra) dagboka Per dør, som ble utgitt kort tid etter hans død i september 2017.
Kameraet kommer tett på, og viser tydelig hvordan kreftsykdommen gradvis setter sitt preg på hovedpersonen og de rundt ham, spesielt hans livsledsager gjennom 50 år, Charlotte.
Anmeldelse: Hugh Jackman er absolutt i stand til å underholde i The Greatest Showman
Gjennom hele filmen kommuniserer Fugelli åpent og ærlig om sin tilstand og forklarer hvorfor han valgte å avslutte kreftbehandlingen. Hvorfor han har valgt å dø på egne premisser. Han frykter det som skal komme, samtidig som han sier at vissheten fyller ham med en følelse av trygghet og lykke.
Filmen formidler effektivt hvordan han er en mester til å beskrive hvordan han tenker, og enestående til å sette ord på ting som fra andres munn kunne ha fortonet seg som svada og selvfølgeligheter, men som fra Fugelli virker vist, vesentlig og gjennomtenkt.
Erik Poppe selv holder seg stort sett i bakgrunnen. Bare enkelte ganger går han inn med spørsmål til sitt subjekt. Det kunne vært interessant om regissøren hadde valgt å ha et enda sterkere nærvær for å gi hovedpersonen litt motstand og tvinge ham til å utdype noen av sine ytringer.
Reelt utfordret blir han først når sønnen (og forfatteren) Aksel Fugelli kommer inn et stykke ut i filmen som en velkommen motvekt.
Tanker som mange tenker
Filmens vakreste og varmeste element er skildringen av det livslange forholdet mellom Per og Charlotte Fugelli.
Her graver filmen prisverdig nok ikke altfor dypt i det private, den holder en respektfull avstand, men det blir likevel personlig nok til at man får en forståelse for den dype kjærligheten mellom dem, og betydningen det har for Per i livets siste fase.
Her er det de stille bildene av paret i den figurative solnedgangen som forteller mest, der de holder rundt hverandre, observert av et vennlig kamera.
Det gjør også inntrykk å se hvordan Fugelli diskuterer sine tunge tanker om å være en belastning for kona og sine nærmeste. Er det hans sykdomskamp som forårsaker konas helseproblemer? Hva gjør kreftsykdommen med den lille familien?
Filmen er full av slike tanker som mange tenker, men som få er i stand til, eller villige til, å sette ord på.
Anmeldelse: Spacewalker er et nervepirrende romfartsdrama
Det er all grunn til å tro at Per Fugelli – siste resept vil nå ut til et stort, bredt og voksent publikum. Rent tematisk dreier det seg nemlig om den hellige treenighet innen all historiefortelling, nemlig livet, døden og kjærligheten.
Gjennom nydelig foto, dyktig klipping og varsom bruk av musikk, klimprer Erik Poppe og hans stab på de riktige emosjonelle strengene, slik at man tidvis må slite med en klump i halsen, til tross for at man samtidig sitter med en følelse av å ha blitt lettere manipulert.
Selv en åpenbart arrangert hendelse med et kor i en kirke blir en bevegende sekvens, spesielt på grunn av hovedpersonens reaksjoner. Man kan i blant få inntrykk av at Fugelli spiller en slags personlighet foran kamera. Livet er, som kjent, en scene, der vi alle spiller en rolle. Han har hovedrollen, og vet det.
Likevel er det ikke noe falskt eller påtatt over ham i denne filmen. Han byr på alt han har, og det blir opp til publikum å tolke hvorvidt det han har å komme med er av verdi. Svaret burde være åpenbart, for etter å ha sett Per Fugelli – siste resept kjenner man ekstra godt på behovet for å leve mens man kan.
(Filmen åpnet Tromsø Internasjonale Filmfestival 15. januar. Norgespremiere: 26. januar)
