Three Billboards outside Ebbing, Missouri er en hardtslående film om sorg, sinne, og hevn.
Før filmen rakk å komme til Norge har hovedrolleinnehaver Frances McDormand rukket å vinne 14 priser for sin prestasjon, inkludert Golden Globe for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm.
Det kan jeg godt forstå, for McDormand er strålende i rollen som en desperat mor på jakt etter rettferdighet for sin døde datter.
Three Billboards outside Ebbing, Missouri er trist og opprivende, men også morsom og fin. Filmen sliter tidvis med fiksjonstroverdigheten, men er alt i alt en god film som anbefales på det varmeste.
Les også: «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» ble den store Golden Globe-vinneren
En kvinne som ikke skyr noen midler
Som tittelen tilsier skal vi til småbyen Ebbing i Missouri, USA. Det har gått et helt år siden Mildred Hayes sin datter ble brutalt voldtatt og drept på vei hjem en kveld. Politiet har ikke klart å finne en gjerningsmann, og har heller ikke en eneste mistenkt i saken.
Sint og fortvilet tar Mildred (Frances McDormand) saken i egne hender og leier tre gigantiske reklametavler langs veien utenfor byen. I store bokstaver spør hun politisjefen Willoughby (Woody Harrelson) hvorfor ingenting har blitt gjort.
Dette faller ikke i god jord, hverken hos Willoughbys kolleger, eller hos de lokale i byen. Politisjefen er en real og godt likt fyr – som attpåtil har kreft. Slutt å kødd med ham, liksom. Men Mildred er ustoppelig, og krangler på seg halve verden i datterens navn.
Hvem du sympatiserer med endrer seg kanskje underveis. Selv om man i utgangspunktet heier Mildred frem, er det ubehagelig å se hvor langt hun er villig til å gå for hevn. Hun er kompromissløs og så dypt nedsunket i sin egen smerte at hun ikke ser, eller bryr seg, om den hun påfører andre.
Filmanmeldelse: «Manchester by the Sea» – Nesten et perfekt drama
Gode skuespillere
Three Billboards outside Ebbing, Missouri har et stjernelag av skuespillere på rollelista. Woody Harrelson, Peter Dinklage, Lucas Hedges og Sam Rockwell gjør alle gode figurer.
Harrelson er fin som en politisjef som virkelig gjør det beste han kan, men som er maktesløs, og han spiller Willoughby med en rørende sårhet.
Sam Rockwell viser nok en gang at han er en dyktig karakterskuespiller i rollen som politibetjenten Dixon. Han er en sint mann med lav IQ, som ikke forstår konsekvensene av sine egne handlinger.
Dixon er en svært karikert figur som av og til bikker over i det parodiske, men Rockwell leverer hele tiden, selv når manuset hangler. Golden Globe-prisen for beste birolle er vel fortjent.
McDormand er strålende
Selv med så mange gode prestasjoner på lerretet er det likevel aldri noen tvil om at dette er Frances McDormands film. Hun eier hver eneste scene med en enorm tilstedeværelse og et blikk som kan drepe.
Den innbitte munnen, den bestemte måten hun beveger seg på. Mildred er som en klump av raseri på utsiden. Men på innsiden er hun en mor i dyp sorg, og McDormand viser dette nydelig gjennom subtile ansiktsuttrykk, men også tydelig og overbevisende når masken av raseri rakner.
McDormand kan å levere kvikke replikker og manuset til filmskaper Martin McDonagh kler henne derfor godt. Hun har et par knallgode monologer der Mildreds sinne og frustrasjon får sitt utløp i bitende fornærmelser på en frydefull måte.
Frynsete fiksjonstroverdighet
Martin McDonagh har laget en film der ingenting er svart og hvitt. Verden er et hav av gråtoner, noe han skildrer fint gjennom rollefigurenes utvikling og handlinger.
Han faller dog for fristelsen for å la hvor han vil i handlingen bestemme rollefigurenes handlinger. Filmens fiksjonstroverdighet brytes ved et par anledninger fordi rollefigurene kun handler ut ifra det som passer plottet, ikke på grunn av det som driver dem.
Det gjør at deler av filmen kjennes noe oppstilt og tidvis tilgjort. Dette er heldigvis ikke noe filmen lider veldig mye under, og det ødelegger derfor ikke for filmopplevelsen.
Three Billboards outside Ebbing, Missouri er en god film om tap og sorg. Dette er et drama som rører når det skal og som biter fra seg med sarkasme og sort komikk.
Og Frances McDormands prestasjon alene, gjør det verdt å se denne filmen.
