Utøya 22. juli er akkurat så intens, brutal og emosjonelt opprørende som den måtte bli. Samtidig har regissør Erik Poppe, sammen med manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen, funnet en måte å fortelle denne historien på som føles dypt respektfull og ikke spekulativ, samtidig som den fulle tyngden av terroren slår inn.
Helt i starten ser hovedpersonen Kaja (Andrea Berntzen) rett inn i kameraet og sier at vi aldri vil kunne forstå. Det viser seg at dette er en del av en telefonsamtale med hennes mor, men meldingen til publikum er klar: Ingenting av det vi skal til å se vil kunne sette oss i ofrenes sted.
Filmen makter likevel å gi oss ekstremt sterke inntrykk av hvordan det kanskje fortonet seg å være på Utøya den forferdelige dagen. Utøya 22. juli er intet mindre enn et mesterverk fra en filmskaper med stålkontroll på et særdeles vanskelig og utfordrende materiale.
Skrekk, panikk og redsel
Figurene er oppdiktede, men historien er basert på skildringer fra de overlevende. Hovedfokuset ligger altså på Kaja, som er en engasjert jente med politiske ambisjoner. Hennes historie innledes imidlertid ikke med overdrevent kontrasterende positivitet, men med en krangel med lillesøsteren Emilie (Elli Rhiannon Müller Osborne). Kaja mener hun ikke bryr seg stort om bombemeldingene fra Oslo, og de skilles som uvenner.
Når det plutselig løsnes skudd på Utøya, flykter Kaja inn i skogen sammen med blant andre Magnus (Aleksander Holmen), Caroline (Ada Eide), Issa (Sorosh Sadat) og Petter (Brede Fristad), men snart blir det å finne søsteren hennes store drivkraft.
Vi får oppleve den innledende vantroen og forvirringen når ingen skjønner hva som skjer, og man lenge tror det kan dreie seg om en øvelse. Senere ser vi skrekken, panikken og redselen ta grep. Vi får føle på maktesløsheten, sårbarheten og dødsangsten.
I en av filmens sterkeste scener ser vi Kaja snakke med sin mor på telefon, i det som nærmest føles som et farvel. I en annen fryktelig sekvens finner hun en skadet jente i skogen som trenger hjelp (spilt av Solveig Koloen Birkeland). Det gjør også inntrykk å se henne finne en liten gutt (Magnus Moen), der Poppe kløktig bruker et lignende fargegrep som Spielberg gjorde i Schindlers liste.
Gjennom hele filmen spiller nykommer Andrea Berntzen så imponerende godt at man glemmer at det er snakk om skuespill. Hun gjør en fantastisk innsats for å skildre Kajas frykt og avmakt, samtidig som hun viser seg som smart og handlekraftig. Hun føler skyld for å ha forlatt søsteren og et ansvar som ingen skulle være nødt til å ta på seg. Kaja fremstår som en flott representant for Utøya-ungdommen, og man føler et brennende ønske om at hun skal slippe unna.
Blir spart for de verste bildene
Filmen starter med noen arkivklipp fra bombingen i Oslo, men når den forflytter seg til Utøya, fortelles historien mesterlig som en lang og uavbrutt sekvens, uten synlige klipp, i en dokumentarisk form som kan minne om måten den ungarske filmen Sauls sønn skildret Holocaust på. Martin Otterbecks kamera henger tett på Kaja gjennom hele spilletiden, mens skrekken skjer i periferien. Vi blir spart for de verste bildene, med noen få unntak.
Gjerningsmannen sees bare i et kort glimt, men hans tilstedeværelse er det aldri noen tvil om, gjennom Gisle Tveitos dramatiske lydspor. Alle som har hørt et våpen blitt avfyrt i virkeligheten, vet at lydtrykket er mye kraftigere enn på film. I denne filmen er lydnivået øredøvende realistisk. Man hører sårede ungdommer skrike i det fjerne, før enorme smell avbryter dem. Etterpå er det stille. Lydsporet skildrer også isnende effektivt hvordan skuddene ser ut til å komme fra alle kanter, og forklarer hvorfor ungdommene tror det er snakk om flere gjerningsmenn.
Utøya 22. juli er altså en fryktelig sterk film. Den kunne kanskje aldri vært annet, gitt hendelsene den bygger på, men Erik Poppe og staben har gjort absolutt alt riktig. Vi har sett rapportene, vi har lest artiklene og vi har hørt vitnesbyrd. Likevel er denne filmen utrolig viktig for å gi oss en forståelse for hva ofrene gjennomgikk. Den forteller oss om den lammende frykten de må ha følt, og hvor hjerteskjærende sakte tiden må ha gått i de 72 evige minuttene det varte.
Det føles ikke for tidlig at filmen kommer nå. For de av oss som ikke hadde noen på øya, er terroren nemlig allerede i ferd med å bli et fjernt minne. Det er bare slik menneskets hukommelse virker. Inntrykkene man sitter igjen med etter å ha sett Erik Poppes film, vil gjøre det vanskeligere å glemme. Og det er bra, fordi vi må huske.
Utøya 22. juli er alt annet enn lett å se, men den er uhyre godt laget, vanvittig godt spilt og den er et ekstremt viktig ledd i å adressere terroren som rammet oss alle. Bravo, bravo, bravo!!!
