Den første Pacific Rim-filmen feiret monstersjangeren med stor eventyrlyst og fantastiske effekter. Oppfølgeren forsøker å kopiere regissør Guillermo Del Toros stilsikre verdensbygging. Pacific Rim: Uprising er regissert av Steven S. DeKnight, og han gjør slett ingen dårlig jobb.
Oppdagelsesfølelsen er kanskje ikke like stor, og historien er sludder og vås om man ser seg nødt til å pirke i den, men dette er ikke en type film som trenger gi spesielt mye mening.
Den må imidlertid være morsom og underholdende, og det er den heldigvis, mye takket være John Boyega i en sprudlende hovedrolle som tilfører nødvendig humor mens monstrene ødelegger det meste rundt ham.
Monstre angriper igjen
Jake Pentecost (John Boyega) er sønn av Stacker Pentecost, en av heltene fra krigen mot kaijuene, monstre fra en annen dimensjon som kom til jorden gjennom åpninger i Stillehavets dyp og ble nedkjempet av piloter i store roboter, kalt jaegers.
Nå har 10 år gått og Jake lever på utsiden av samfunnet, men blir tvangsreturnert til en jaegerbase i Kina for å trene opp nye piloter sammen med Nate (Scott Eastwood). Plutselig kommer et uventet angrep som tyder på at kaijuene fremdeles er svært aktive.
Anmeldelse: 120 slag i minuttet er et sterkt og rørende aidsdrama
Historien er akkurat så enkel som den kan bli. Det kommer flere monstre, og noen må stoppe dem.
Dette skildres i en serie hardtslående kampsekvenser i både Sydney og Tokyo der effektmakerne viser seg frem på best mulig vis, samtidig som regissør DeKnight og de tre klipperne (Dylan Highsmith, Josh Schaeffer og Zach Staenberg) har greid å skape actionscener som henger sammen, og som det faktisk er mulig å følge med på, ulikt virvaret i Michael Bays Transformers-filmer, som det er nærliggende å sammenligne med, og der Bay taper så det synger.
Pacific Rim: Uprising greier likevel ikke å overgå den fem år eldre forgjengeren, for DeKnight er ikke helt på Guillermo Del Toros nivå som visuell historieforteller, men er slett ingen sinke. Han har allerede gjort seg bemerket som skaper av serien Spartacus og showrunner av Marvel’s Daredevil, og viser her at han har god teft også som spillefilmregissør.
Sjarm og karisma
Persongalleriet er en variert gruppe som virker skreddersydd for et internasjonalt publikum i en yngre målgruppe. De får imidlertid ikke nok å gjøre til å bli mer enn pen pynt rundt den store stjerna, John Boyega, som til gjengjeld tilfører begivenhetene et humoristisk tilsnitt som den første filmen manglet. Hans sjarm og karisma gjør underverker her, akkurat som i de to siste episodene av Star Wars-sagaen.
Hans motstykke er Scott Eastwood, som kanskje ikke har den aller største spennvidden, men han har filmstjerneutseendet og karismaen som gjør ham troverdig som militær actionhelt.
Den ene hovedpersonen fra den første filmen, Raleigh Becket, er ikke med fordi skuespiller Charlie Hunnam ikke kunne. Rinko Kikuchi gjentar rollen som Mako Mori, Jakes adoptivsøster, men er ikke den eneste linken til eneren.
Vi får også hyggelige gjensyn med de morsomme forskerne Newton Geiszler (Charlie Day) og Herman Gottlieb (Burn Gorman), som igjen spiller avgjørende roller.
Anmeldelse: Vokterskene er eksepsjonelt vakkert filmet
Pacific Rim: Uprising er en film som ikke bryr seg om at historien ikke henger helt på greip. Det gir jo ingen mening at store byer er helt uten forsvarsverk mot kaijuene, at det tydeligvis ikke finnes flyvåpen lenger som kan nedkjempe monstrene fra trygg avstand, og at en liten gjeng ungdommer er verdens eneste håp.
Det er liten vits i å henge seg opp i slikt. Her er det bare å kvitte seg med alle tanker man måtte ha om realisme og troverdighet og i stedet la seg underholde av ekstremt lite subtil eskapisme med tøffe helter, slimete monstre og enorme ødeleggelser.
På det området fungerer Pacific Rim: Uprising aldeles utmerket!
