PÅ KINO FRA 12. JULI: «Fly Me to the Moon» er en lettbent romantisk komedie som sirkler rundt månelandingen i 1969.
Scarlett Johansson og Channing Tatum gir stjernekraft og munter kjemi til en forelskelse som oppstår mellom NASAs sannhetsliberale PR-ekspert og Apollo-prosjektets superpatriotiske prosjektleder.
De to skuespillerne har en utstråling som glimtvis lyser opp kinomørket med fornøyelig kjekling og forførende blikk – alt fremført i stilige kostymer og en polert 60-tallskoloritt.
Men romantikken når aldri sjangerens emosjonelle høyder, og det spriker for mye i toneleiene i det flørten omkranses av fjollete konspirasjonshumor, patosfylt patriotisme og innslag av mer tradisjonelt historisk drama.
PR-svar på pengetrøbbel
«Fly Me to the Moon» er veldig løst basert på historiske hendelser. Med romkappløpet som bakteppe, og fristen om å nå månen før 1970 som spenningsjager, møter vi Apollo-prosjektlederen Cole Davies (Channing Tatum), som fortviler over magre budsjetter og politikere som er i ferd med å miste troen på romdrømmen.
Svaret ligger i bedre PR. Reklamegeniet Kelly Jones (Scarlett Johansson) kommer inn fra Manhattan for å selge romdrømmen til det amerikanske folk, og med nye ideer om sponsorer og TV-overført månelanding, så renner pengene inn i rakettfart.
Men er underholdning og kjendisbygging forenelig med sikkerhet og vitenskapelige prioriteringer? Og hvorfor er den hemmelighetsfulle agenten Moe Berkus (Woody Harrelson) så opptatt av TV-overføringen? Slike spørsmål skaper litt trøbbel for våre turtelduer.
Lun og hyggelig 60-talls nostalgi
I rollefiguren Kelly Jones blandes driftig selgerteft med sjarmerende svindlertriks. I Cole Davies fylles det på med soldatens selvoppofrende pliktfølelse.
Ved å bygge en konfliktakse, fra kynisk sannhetsmanipulasjon til kjernesunn oppriktighet, inn i parets forelskelse, så får filmen til litt fiffig lek med USAs paradoksale kjærlighet til både reklamens opportunisme og søndagsskolens ærlighetskrav.
Men «Fly Me to the Moon» er mild i både skråblikk og konflikter, og manuset er ikke veldig nysgjerrig på å utforske denne tematikken.
Resultatet er en film som aldri sikter mot stjernene når det gjelder skarp satire eller svimlende romfartsutsikter.
Men for dem som vil ha en hyggelig, lun, tradisjonell og velspilt «romkom», med et historisk bakteppe og kjente fjes, så står regissør Greg Berlanti stødig i den nostalgidynkede Florida-solen og serverer et stykke opptint og søt Hollywood-pai.
«Fly Me to the Moon» har kinopremiere 12. juli.
