FILMFESTIVALEN I VENEZIA: Etter den høyst fortjente suksessen med den første «Joker» (2019), som ga Joaquin Phoenix en like fortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle, er det ikke rart at forventningene til oppfølgeren er enorme.
Derfor er det sørgelig å måtte melde at «Joker: Folie à Deux» dessverre bare er en skygge av forgjengeren.
Det var på forhånd signalisert at filmen kanskje skulle være en musikal, noe den også har noen elementer av, men viser seg mest av alt å være et overraskende kjedelig rettsalsdrama uten nerve og spenning.
ANMELDELSE: Daniel Craigs forvandling i «Queer» vekker oppsikt
Det kan virke som om regissør Todd Phillips sin intensjon har vært å rive ned mytologien som den første filmen påbegynte og gi historien om Arthur Fleck en mer sannsynlig fortsettelse.
Det er ikke nødvendigvis en dårlig idé, men historien har lite fremdrift og en utydelig retning, mens samspillet mellom Phoenix og Lady Gaga, som har en mindre rolle enn lanseringen har lovet, er kaldt og kjemiløst.
«Joker: Folie à Deux» har synlige ambisjoner når det gjelder stil og uttrykk, og har absolutt noen gode enkeltsekvenser, men det hjelper ikke mot den repeterende langdrygheten som til slutt gjør at man etter hvert mister interessen for hva filmen har å fortelle.
Man mister engasjementet
Arthur (Joaquin Phoenix) sitter nå i bevaring på Arkham State Hospital i påvente av rettsaken etter forbrytelsene han begikk to år tidligere, blant annet det direktesendte mordet på tv-verten Murray Franklin.
ANMELDELSE: «Wolfs» vet å utnytte Clooney og Pitts stjernekapasitet
En av vaktene (Brendan Gleeson) melder ham på en musikkgruppe, der han ikke bare oppdager den musikalske gleden i seg selv, men møter også medpasienten Lee (Lady Gaga). Hun er betatt av Joker og egger Arthur opp til å omfavne den mørke delen av seg selv, mens forsvareren Maryanne (Catherine Keener) gir ham formaninger om å bare være sitt virkelige jeg.
Lee lover å være fast tilskuer i rettsaken, som er gjenstand for stor oppmerksomhet i Gotham City, og her forventer man kanskje at noe uventet skal skje, slik at Arthur og Lee kan rømme ut i verden og skape kaos som Joker og Harley Quinn, men dette er ikke filmens mål.
Historien flytter Arthur frem og tilbake mellom Arkham og rettsalen gjentatte ganger, og rundt den sjuende gangen vi er tilbake i rettsalen, innser man at filmen ikke har noen større overraskelser på lur.
ANMELDELSE: «The Order» fremstår som en helstøpt Hollywood-thriller
Den vil vise hvordan et image som har fått lov til å bygge seg opp kan gjennomskues og brytes ned når det settes under en lupe, og det er ikke en historielinje jeg nødvendigvis har noe imot, men den fortelles så sakte at man mister engasjementet.
Ikke Phoenix sin feil
Joaquin Phoenix har fremdeles grepet på hovedfigurens plagede personlighet, inkludert den spesielle latteren, som også denne gangen uttrykker hans indre smerte. Han har også det samme forpinte uttrykket i øynene som forteller alt om Arthurs sinnstilstand, samt en kroppslig tilstand som må ha vært tøff å oppnå.
Phoenix kunne knapt ha spilt rollen bedre, og det er overhodet ikke hans feil at filmen ikke når opp til den første.
Lady Gagas Oscar-nominerte rolle i «A Star is Born» (2018) viste oss at hun har talent som skuespiller, og hun gjør seg ikke bort her, men får ikke nok å spille på til å gjøre tilstrekkelig inntrykk.
Hun kommer naturlig nok mer til sin rett i filmens musikalelementer med kjente «showtunes», som for eksempel «That’s Life», «That’s Entertainment» og «Bewitched, Bothered and Bewildered», som brukes i flere drømmesekvenser med ulike stilvalg. Phoenix har kanskje ikke all verdens til sangstemme, men trenger heller ikke ha det i denne konteksten.
De musikalske dansesekvensene er morsomme innledningsvis, men mister raskt glansen og tværer ut filmen mer enn hva de tilfører.
ANMELDELSE: Angelina Jolie gjør en av sine beste roller i «Maria»
Det blir overtydelig når Lee bryter ut i «Close to You» på et tidspunkt der Arthur har begynt å tvile på henne, og når han senere bryter ut i Jacques Brels klassiker «If You Go Away» (i Rod McKuens engelske oversettelse), burde man følt tonnevis av hjerte og smerte, men man føler ingenting.
Fortjener også ros
«Joker: Folie à Deux» har flere åpenbare kvaliteter som bør nevnes. Fotograf Lawrence Shers bilder av Mark Freidbergs produksjonsdesign er gjennomført mørke og grovkorna i 1970-tallsstil. Lydmiksen av Erik Aadahl og Ethan Van der Ryn er også fenomenal, likeså filmmusikken til islandske Hildur Guðnadóttir, som vant Oscar for den første filmen.
Regissør Todd Phillips («Road Trip», «Starsky & Hutch», «Hangover») fortjener også ros for at han i hvert fall ikke har laget en trygg oppfølger, men isteden tatt en sjanse på en annerledes reise som han håper publikum blir med på.
Hvis man ser nøye på hvordan den første filmen etablerte sin alternative utgave av Joker fra DC-universet, er det kanskje ikke så merkelig at oppfølgeren ikke bryter ut i full superskurk-modus, men setter en mer dyster og virkelighetsnær kurs.
Måten «Joker: Folie à Deux» gjør dette på, appellerer dessverre ikke like sterkt som man skulle ønske.
Den sosiale kommentaren og speilingen av vår egen samtid fra den overlegne førstefilmen har forduftet, og vi står igjen med en unødvendighet som føles som et antiklimaks.
(«Joker: Folie à Deux» vises i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Venezia. Norgespremiere: 2. oktober.)
