Det er mye kåtskap som blir kanalisert via sceneartisteriet. Smørbukken svever til midt på scenen, takket være et enormt ego som drivstoff. Hit-servitøren for superstjerner som Rihanna, Justin Bieber og Britney Spears tøffer seg i helsvart antrekk og danser sånn at den lange kjortelen med skinnermer flyter rundt den røslige r&b-maestroen.
Sexentrikeren The-Dream og gentleman-aliaset Terius Nash, er på scenen i tradisjonsrike Rockefeller. Førstnevnte alter ego skal underholde oss i kveld. To keyboardister, en meget ivrig trommeslager og hovedpersonen med en gullfarget mikrofon spiller opp duvende soveromsballader til de oppmøttes begeistring.
Riktignok sliter 77-modellen med å få den hemningsløse pulemusikken til å nå helt frem på starten av konserten. Det er først etter at lysfontene-kjøret og den hissige trommeslageren demper seg et par grader den livsglade sangeren skinner.
På slutten av forrige tiår satte The-Dream r&b-dagsorden med smektende Prince-estetikk på trilogien Love Hate, Love vs. Money og Love King. “I Luv Your Girl”, “Fast Car”, “Nikki”, “Falsetto” – spor hentet fra nevnte periode – står like støtt som North Carolina-mannens forkjærlighet til damer. De fungerer like bra som den dekadente mikrofonen, og de sporadiske jentehylene krydrer stemningen.
Men hvis vi ser bort i fra at bandet i startsfasen tar vekk små, fine detaljer i The-Dreams produksjoner, er det vanskelig å ikke legge merke til stemmen til kveldens stjerne: Den har like bra appeal fra scenekanten som den har i hodetelefonene.
Det blir artigere jo mer han danser. The-Dream har så lyst til å matche musikken, å være et sex-symbol. Men småkleine bevegelser og et tonn med fakter, støtter ikke nødvendigvis opp musikken – uten at det tar vekk sjarmen. For ingen kan ta vekk fra ham det nådeløse sangtalentet. Vi trenger ekstentrikere som kan synge, gjerne parret opp med brennvakre låter som handler om damer.
Ali Soufi
