Omtrent hver gang jeg begynner å bable kjærlig om hengslete bergensband (primært min kjepphest Fjorden Baby!) skyter kollega Marius Asp inn at «jammen, blir du ikke irritert av kulturmønstringsestetikken som regjerer i byen?». Og jeg kan jo for så vidt komme med flere eksempler på hvor jeg faktisk kan bli sliten – både fysisk og mentalt – av hvordan ganske mange band fra Bergen bruker mer krefter på å skulle strebe etter å være dårligere enn de faktisk er.
Men det var ikke før jeg først hørte kvartetten Hvitmalt Gjerde at Asps kompleks føltes helt på prikken: I samme ånd som sørstatsbandet Black Lips dreier det seg om å hente frem garagerocken slik den låt da besteforeldrene dine, i bukser med press og sommerkjoler, danset swing på ungdomsklubben. Og mottoet? Man lever bare én forbanna gang, så la oss la skjegget gro vilt, hell i oss det vi klarer og bare spill ett eller annet det går an å danse til.
For enkelte fungerer nok en slik oppskrift bedre enn for andre – ta eksempelvis den energiske fanklubben som har slått følge med bandet over Hardangerfjellet – men det er først live at deres innmari dumme skrangleboogie kommer til sin rett. Dette er jo underholdende, kan man føle, mens den tenkende hjernehalvdelen forteller deg at, joda, men særlig interessant er det da vitterlig ikke – representert av Urørt-hitten «Surfer med Jesus».
Det er som om det ligger noe i dette skranglejaget: For selv om den blåøyde og revete gjengen gjør seg godt på scenen, kan man likevel få inntrykk av at de prøver å være nettopp dette, litt vel hardt, attpåtil. At de rett og slett gjør seg litt enklere, litt rarere og litt mer gamledagernostalgiske enn hva de egentlig er. Og da dør også litt av musikken.
Kim Klev
