Hver måned kommer det altfor mange utgivelser til at en ussel musikkredaksjon rekker å ta for seg alle sammen – ikke minst i indiesfæren, der lyttebunken svaier faretruende og kiler den den dårlige samvittigheten på daglig basis.
Det betyr ikke at det ikke finnes gull å grave fram fra de alternative gruvene. Vår største nerd på området, anmelder Jørgen Hegstad, gir deg en kjapp gjennomgang av det som er verdt å notere seg av brustne hjerter i durstemt landskap de siste par ukene.
Wild Nothing: Empty Estate EP
Jack Tatum går stadig lengre vekk, heldigvis, fra det etter hvert forflatede uttrykket «shoegaze». 2012s Nocturne var et steg i den retning, men Empty Estate EP er nærmest som en gjenfødelse å regne. Det låter lettere, åpnere og mer ryddig, og det kler ham. Spesielt på åpningssporet «The Body In Rainfall», noe av det beste fra den kanten.
Big Eyes: Almost Famous
Jeg hadde med en låt fra denne trioen på ukens Best akkurat nå-miksteip også, men jeg er så glad i dette bandet at flere lydeksempler må frem i lyset. De er en del av et av Seattles mest spennende alt-rockmiljø for tiden, bestående av nittitallsnikkende band med sterke, kvinnelige frontfigurer (sjekk også Swearin’ og Waxahatchee). Åpningssporet på Almost Famous setter standarden for hvordan denne type fuzz skal høres ut.
Dungeonesse: Dungeonesse
Dette er det nokså snodige two-step/r&b-prosjektet til Jenn Wasner fra det normalt sett langt dunklere kunstrockbandet Wye Oak, men som en del av Dungeonesse blir hennes røst nærmest kommersielt appellerende. Dog ikke mer enn at dette blir gitt ut på den strenge etiketten Secretly Canadian, men resultatet er såpass catchy og vakkert at det kan nå et publikum Wasner vanligvis ikke har noen befatning med.
Attic Lights: Super De Luxe
Skotsk band som på dette albumet blir i overkant puslete og generisk, litt på grunn av at vokalist Kev Sherry har en tendens til å synge som om han serenaderer en gjeng svenske backpackere rundt et bål på Ko Phagnan. Åpningssporet og singel «Say You Love Me», derimot – en herlig, smånostalgisk tripp tilbake til nittitallets Weezer. Høres ut som en 2013-oppdatering av Rivers Cuomos b-spor «Susanne».
The Phoenix Foundation: Fandango
Dette New Zealandske bandet fikk sitt gjennombrudd med det veldig fine albumet Buffalo (2010), men Fandango låter dessverre sjelden som noe annet en mindre fantasifull og slappere utgave av dette, og har fått velfortjent hard medfart også. Hadde bare flere låter vært av kaliberet til «The Captain».
Team Spirit: Team Spirit EP
Ayad Al Adhamy sluttet som keyboardist i småstore Passion Pit for å satse på punk-popprosjektet Team Spirit. Bra for oss! Dette er svært festlige saker, catchy og småskittent, ofte akkompagnert av relativt vulgære videoer (google på eget ansvar). Team Spirit EP er debut-EPen, fem nydelig låter i den samme tåkete tralten. Her er bestelåten «MRDR It’s OK».
Shannon And The Clams: Dreams In The Rat House
Et bandprosjekt som aldri kommer til å bli noe annet enn kuriøst. Denne Californiaduoen lager femtitalls-doowoplåter med svært skitten lyd, blandet med en grei porsjon blues og garasjerock. Over femten låter blir det en munnfull det krever innsats for å svelge, men i små doser er det absolutt lyttverdig – som på «Rip Van Winkle».
Saturday Looks Good To Me: One Kiss To End It All
Jeg har alltid heiet på SLGTM, fordi Fred Thomas har levert en temmelig stødig strøm av sukkersøt pop av den typen som roper etter bærenett med potettrykk og jenter med prikkete sommerkjoler og hårbånd, og sannelig er ikke mannens åttende album også full av den type inntrykk. Alt treffer ikke like godt, men liker du høydepunktet «Invisible Friend», er det mye godt å finne her.
Kisses: Heart In L.A.
Det finnes flere bra band som består av ektepar (The Weepies! Mates Of State! The Handsome Family!), og Kisses føyer seg inn i denne gjengen. Selv om deres relativt dansbare elektropop noen ganger blir forglemmelig, som Bear In Heaven på sine minst inspirerte øyeblikk, er det tilløp til storhet både hist og her.
Deathfix: Deathfix
Dette er, av alle ting, det eksperimentelle powerpopbandet til trommeslageren i det nådeløse punkrockbandet Fugazi – Brendan Canty, med kumpaner. Over et helt album blir det vel mye eksperimentering og vel lite pop for undertegnede, men når det sitter snakker vi Cheap Trick-riff og Big Star-refreng som tar pusten fra en.
Jørgen Hegstad
Har du noen favoritter fra den siste tiden å dele? Bruk kommentarfeltet!
