Bak de mest profilerte skandinaviske ekstremmetal-bandene – Opeth, Meshuggah og Enslaved – finner du Extol, et band jeg har brukt mye mindre tid på enn de nevnte bandene. Litt rart, siden deres spellemannnominerte The Blueprint Dives (2005) var et uhyre sterkt album, på tross av en litt tynn produksjon.
Men helt tilfeldig er det nok ikke, for 2005 var et rabiat metalår. Jeg tar meg friheten til å friske opp metal-minnet ditt med et knippe av mastodont-utgivelsene som kom det året: Opeth – Ghost Reveries, Strapping Young Lad – Alien, High On Fire – Blessed Black Wings, The Black Dahlia Murder – Miasma, Gojira – From Mars To Sirius, Between The Buried And Me – Alaska og Behemoth – Demigod – ikke så rart at The Blueprint Dives forsvant i mengden, med andre ord.
De siste ukene har jeg uansett hatt fullt fokus på Oslobandets selvtitulerte album, som er gjengens første utgivelse etter bruddet/pausen i 2007. Albumet, som er mikset og mastret av selveste Jens Bogren, åpner skarpt med “Betrayal” og singelen “Open The Gates”, hvor tett dødsmetal-riffing glir sømløst inn i melodiøse og syttitalls-progressive refreng. Sistnevnte er bygd på samme lest som Enslaveds “Isa” – som i sin tid ble spillelistet på P3 – og er ikke langt unna å ha det samme crossover-potensialet.
Den mest markante forandringen ved Extols sound denne runden – med unntak av den krystallklare produksjonen – er vokalen til Peter Espevoll, som nå er blitt enda strengere og ofte direkte hvesende. Noe som fører til at den stikker seg mer opp fra den tunge og voldsomme instrumenteringen resten av bandet leverer. Det medfører også at overgangen fra Peters raspevokal til Ole Børuds glassklare vokal oppleves mer naturlig nå enn på bandets tidligere utgivelser.
Etter den positive åpningen som virkelig toppes av tredjesporet og albumhøydepunktet “Wasteland” skjer det noe med Extol. Riffene høres plutselig resirkulerte ut (“A Gift Beyond Human Reach”) og meloditematikken mister den følelsesmessige brodden (“Faltering Moves”) de tre første sporene besatt.
Midtveis mister også Extol følelsen av storslagenhet som preger den mektige åpningstrioen, det dramatiske coveret og de pompøse låttitlene. Der hvor refrenget på “Wasteland” tar meg nettopp dit, til en endeløs ødemark, makter ikke ikke “Behold The Sun” å ta meg lengre enn til et halvfullt Rockefeller, selv om den runder av med en (altfor kort) solo i real Fredrik Thordendal (Meshuggah)-stil.
Det er synd, for hver låt har noe ved seg som likevel ikke er nok til å heve helhetsinntrykket. Være seg nevnte gitarsolo, et søt og flerstemt intro-kor (“Behold The Sun”), lekre akustisk gitar-detaljer (“Ministers”) og en fabelaktig outro-tematikk (“Faltering Moves”). Det blir for lett å lese neste musikalske trekk, og med unntak av den repetitive, ja nærmest hyptnotiserende «Dawn Of Redemption», er det nærmest ingen overraskelser her.
Er du glad i ekstremmetall med elementer fra syttitallsprog og svartmetall, finner du nok en viss underholdningsverdi på Extols comeback. Men tilbakekomsten er ikke av det slaget man mister pusten av – dessverre, for jeg vet at Peter, David og Ole har mye mer kraft i slagene enn dette.
Tete Lidbom
