Som femtenåring beviste svenske Adam Kanyama (17) via et Youtube-klipp at han er like god på engelsk som han er på morsmålet. Med singelen “The Golden Child” og sporet “A till K”, ble det bekreftet at den feite, nonchalante flyten også er en vanntett kommunikasjonsmetode.
Unge rappere med et stort potensiale dukker ofte opp, gjerne hånd i hånd med lidenskapelig intensitet og pågangsmot. Noen faller av lasset. Andre klarer faktisk å innkassere talentet. Det virker – enn så lenge – at Kanyama tilhører den sistnevnte kategorien.
Stockholm-rapperen veksler mellom gnistrende og blyg på WiMP Annex. Det er kanskje ikke så rart med tanke på alderen. Den keitete kroppsmimikken kan jo forklares med at guttungen knapt er kjønnsmoden. Det ser litt merkelig ut, men når han skifter uanstrengt mellom svensk og engelsk, glemmes detaljer og talentet får skinne.
Kanyama er et ferdig utkast, og vi forsikres om at han har forutsetninger for flyt- og ferdighetsforbedring. Og det sier jeg om en uredd kar som allerede har et større ordforråd enn artister som er ti år eldre enn ham.
Han har en ydmyk innstilling, men tenåringens kompetanse bak mikrofonen kan resultere i en ledende posisjon innen et par år. Det er forfriskende utrendy, og han går hardt inn over sjelfulle produksjoner og serverer tradisjonell boom bap. Viktigst av alt – det er god rapmusikk vi hører.
Nå skal man være meget forsiktig med å utnevne tenåringen som en slags rap-Messias på noen som helst måte. Men det er lett å la seg rive med når en er vitne til et såpass rått talent som på mange måter bryter med dagens raplydbilde.
Ali R. S. Pour
