Ariel Pink’s Haunted Graffitis forrige plate, Before Today, var ikke bare bandets gjennombrudd – den var også en av de sterkeste utgivelsene i 2010. For første gang utstyrte den LA-baserte eksentrikeren sine ofte briljante popmelodier med et lydbilde som ikke truet med å overskygge låtene, men snarere fargela deres kaleidoskopiske kvaliteter ytterligere.
Mature Themes er i så måte ett steg fram og to tilbake. Sjangerspennet fra forgjengeren er tonet ned et hakk, mens innfallene gjennomgående er flere og viltrere. Åpningssporet ”Kinski Assassin” er et godt eksempel – tenk deg en sprengkåt David Bowie anno 1976 som har lest Freud på LSD, og du vil ha et slags inntrykk, både av låten og de ”voksne temaene” albumtittelen skjeler mot.
Derfra og ut veksler Pink mellom sublim popkunst og snurrigheter som balanserer hårfint mellom inspirasjon og idioti. Flottest av alle er den Byrds-flørtende singelen ”Only In My Dreams” og den svale, Dâm-Funk-gjestede Donnie & Joe Emerson-coveren ”Baby”, som begge illustrerer at konvensjonalitet er en høyst relativ størrelse.
http://www.youtube.com/watch?v=zIcSLsOc5ZQ
”Driftwood” leder tankene mot Talking Heads’ velmaktsdager, og representerer sammen med slentrende ”Farewell American Primitive” og synthboblende ”Live It Up” de andre høydepunktene.
Det finnes like fullt spor her som får meg til å tenke på den fatale konserten bandet – eller strengt tatt hovedpersonen – presterte på Øyafestivalen i forfjor, der det virket som om Rosenberg hadde gått seg vill i sitt eget hode, uten å finne veien ut. ”Is This The Best Spot”, ”Schnitzel Boogie”, ”Pink Slime” og ”Symphony Of The Nymph” er unektelig morsomme påfunn, men latteren runger ikke like høyt ved femte gjennomspilling som ved første.
Uansett: Det er lett å elske Ariel Pink, og Mature Themes gir oss en håndfull nye grunner. At mannens indre gjøgler tidvis tar overhånd er enkelt å tilgi.
Marius Asp
