Om jeg måtte velge en artist til å «komme hjem», i krigssonen mellom hipsterismer og reell tro på bluesens punka kvaliteter, midt i tjukkeste Oslo anno 2012, måtte det være Jack White. Finnes det en mann flere musikalsk oppegående mennesker motvillig elsker? Jeg tviler.
Pågangen mot kveldens konsert har da også vært formidabel. Dette er en mann som har opplevd suksess med band såpass ulike som The White Stripes, The Raconteurs, (med et visst forbehold) The Dead Weather og på egenhånd. I livesammenheng er det ikke noe skille mellom disse enhetene, og det er en kjensgjerning som styrer konserten. På godt og vondt. Mest godt.
Kveldens første vidunderlige låt er «Hotel Yorba», og den sitter som en caps på din onkels onkels tynnhårede hode idet solen truer med å bli uutholdelig. Slike øyeblikk forekommer hyppig i løpet av kvelden, fra solosingelen «Sixteen Saltines» til ‘Stripes-nummeret «We’re Going To Be Friends», som representerer et tidlig høydepunkt.
Men kanskje Jack begynner å bli i grådigste laget? Det er en kjensgjerning at han balanserer ulike sjangre og epokiske signaturer nokså ubesværet, men når en reggaefisert»Steady As She Goes» avløses av Hank Williams-coveren «You Know That I Know» og en slapp versjon av «The Hardest Button To Button», uten at noen av delene løfter kvelden, blir jeg med ett usikker.
Jeg har hatt gleden av å se Jack White i toppform to av tre ganger før denne kvelden. Det gjør noe med forventningene, og da nytter det ikke med en helt OK versjon av «Seven Nation Army» som et forutsigbart sistestikk. I kveld var det lettere å elske Jack White for hva han er kapabel til enn hva han faktisk leverte – hvor bra det enn var på sitt aller beste.
Marius Asp
