Jeg husker fortsatt godt første gang jeg hørte «Ambling Alp», første smakebit fra Yeasayers Odd Blood. Det var høsten 2009 og det å pendle i over to timer hver dag holdt på å ta knekken på meg. Men takket være sommerlige synther, afroflørtende perkusjon og det refrenget til å toppe et allerede fantastisk vers, ble det å sitte på bussen i novemberregnet betydelig lettere.
Men min kollega Marius Asp hadde for så vidt rett: på tross av årsbestelisteverdige albumkutt som nevnte «Ambling Alp», «Madder Red», og særlig «O.N.E.» var det ikke alltid Brooklyn-bandets andre album fungerte like godt. Nå, to år senere vender kvartetten tilbake med Fragrant World, et album totalt blottet for låter i samme skala.
Har du allerede hørt førstesingel «Henrietta» er det bare å belage seg på mer av den samme kjedsommeligheten. Først som sist. Etter snaue to minutter med velkjent yeasayersk lyd – funky bass, boblende synther og humpende rytmer – svever låta over i et vel langdradd psykedelisk slowjam-parti. For all del, det er for så vidt fint nok, men særlig minneverdig er det ikke. Og nettopp dét er temmelig gjeldende for størsteparten av Fragrant World.
For å plukke noen gode eksempler fra hyllen: forsøk å avle frem musikkentusiasme mens du lytter til wobblebass-pusete «Blue Paper», futurismebeaten «No Bones» eller soppsirkusanthemet «Demon Road», for den saks skyld. Ja, skrudd og velprodusert er det, men uten antydninger til gode melodier i bunn låter det langt mer masete enn spennende.
Derimot åpner det for så vidt interessant nok over skjelettaktige beats og myke melodiføringer på «Fingers Never Bleed». Og selv om de ikke kan måle seg med karrierehøydepunkter som «O.N.E.» eller «Sunrise», er både «Damaged Goods» og «Reagan’s Skeleton» velsignet med hooks som er verdt å notere seg – hvis man absolutt skal gi Fragrant World en håpefull sjanse. For det er ærlig talt ganske komisk når vokalist Chris Keating synger om USAs gjenoppståtte ekspresident: «That’s Reagan’s skeleton/in the moonlight/don’t fear the red eyes».
Trøsten er likevel så som så. For Yeasayers tredje album er et ganske klart vitnesbyrd om at et band som kun for få år siden var et friskt pust innen popmusikken nå går på tomgang. Det er nemlig – hvis man legger fra seg lupen et øyeblikk – ikke en eneste inspirert idé å spore på Fragrant Worlds.
Kim Klev
