Da Loreen suverent vant Eurovision Song Contest i mai, utmerket hun seg i større grad enn den jevne ESC-vinner. Ikke bare holdt den kraftfulle popperlen «Euphoria» uvanlig høyt nivå i sin sammenheng – Loreen hadde både en bemerkelsesverdig sterk stemme og et vinnende vesen på scenen. 
Fem måneder og en viktig bestanddel i sommerens hitflora rikere er debutalbumet Heal klart. Gjennom tolv låter skal Loreen vise om hun klarer å ta karrieren videre – om hun er noe mer enn en av de mange sangkonkurransevinnerne som gjør «karriere» på å spille på kjøpesentre, sponsorfester og et og annet tv-program.
Dessverre er Heal fattig på solid materiale med egenart. Låtene høres ut som trassige forsøk på å lage en ny «Euphoria». Vi får servert lett pop hvor det altfor fort går inflasjon i elementer fra eurodance og pophouse og synth-strykere.
Selv om Loreen synger bra evner hun ikke å engasjere; hun låter distansert, anonym og kald – og resultatet er et monotont album med få lyspunkter.
«Euphoria» er et selvsagt unntak. Låta er fremdeles bra, til tross for at den har bleknet noe i løpet av det knappe halvåret som er gått siden seieren i Baku. Andresingelen «My Heart Is Refusing Me» har også medrivende kvaliteter. Loreen bruker hele stemmekraften hun sitter på, og er på sitt beste når hun gjør nettopp dét.
29-åringen tenderer i sine øyeblikk i lovende retning. «If She’s The One» og «See You Again» har en intensitet som kan videreutvikles til noe interessant og mer særpreget om det spes i en god dose kreativitet i låtskriverprosessen – mangelen på nevnte er nemlig noe av det mest fellende for dette albumet.
Tekstmessig er Heal uten nevneverdig verdi; linjer som «I’ll be crying out your name/drink through all this pain tonight/you and I were never right» (fra den ferske singelen «Crying Out Your Name») og «You know me better than I know myself/But I’m about to burst I need your help/Don’t wanna lose you but I can’t go on» (fra «Do We Even Matter») er deler av låter verden ikke trenger, og føles tomme og intetsigende. Det er nærliggende å tenke at Loreen og apparatet rundt henne har ønsket å smi mens jernet fremdeles er lunkent, uten å egentlig ha noe å si.
«Crying Out Your Name»:
Det er mye fortvilelse og kjærlighetssorg å spore på Heal, men Loreen klarer ikke å formidle disse følelsene på troverdig vis. Som kollega Kim Klev skrev i sin kommentar om hva som skiller klinten fra hveten hva tekster angår: «Det handler om å våge å slippe lytteren inn til det innerste dypet, inn til de 21 grammene som er alt man egentlig er og tenker. Og dét bygger på langt mer enn å skape seg et osean av tomme tårer.»
Det svake materialet hindrer rett og slett talentet som ligger latent i Loreen i å utfolde seg. Eurotrance-elementene hadde blitt en fin signatur om låtene de krydret opp i utgangspunktet hadde vært bra, men på Heal fremstår de bare som et platt forsøk på å dekke over hvor dårlig resultatet kan bli selv med gode råvarer.
Trine Aandahl
