For snart ett års tid siden forsøkte jeg å sette ord på hva som skiller den tungsindige musikken som faktisk berører fra den som kun fremstår som nok en irriterende, selvmedlidende tåre i havet. I ettertid er jeg usikker på hvor mange banebrytende sannheter som fulgte med artikkelen. Men det er klart at det finnes én essensiell faktor: Hvorvidt det forekommer dryss av komikk for å tilføre all tristessen nødvendige bismaker.
Se bare til Mark Linkous, alias Sparklehorse, som tragisk nok tok sitt eget liv for tre år siden. Hans briljante It’s A Wonderful Life (2001), er langt fra noe hyggelig album, tross sin overtrivelige innpakning. Eller for å benytte oss av et mer aktuelt navn: Amerikanske John Grant, som ikke er redd for å holde tilbake på humoren når han synger om selvforakt, tapt kjærlighet eller sin AIDS-diagnose på årsferske Pale Green Ghosts.
På det tredje albumet til skottene i Glasvegas – titulert Later… When The TV Turns To Static – står imidlertid det dystre universet til frontmann James Allan stadig i overhengende fare for å bikke over i den pinlige, ufrivillige komikken. Verst er den teatralske pianoballaden «I’d Rather Be Dead (Than Be With You)» – som inkluderer et bittert spoken-word-parti det ikke er mulig å ta seriøst – og all kaukingen på det enerverende barnebidragsanthemet «All I Want Is My Baby».
Glasvegas – «I’d Rather Be Dead (Than Be With You)»
At Allan denne gangen har tatt produsentspakene helt i egne hender bærer med seg to ting: Heldigvis styres det unna den katastrofale synthflørtingen fra forgjengeren Euphoric /// Heartbreak \\\, men selv de hederligste forsøkene på å følge de katedralske fotsporene til den Jesus & The Mary Chain-refererende og (ufortjent) Messias-hyllede albumdebuten låter i beste fall som svake varianter av utgangspunktet – hvor tittelkuttet, «Youngblood» og «Finished Sympathy» inngår i regnestykket.
I den helgrå grøten som utgjør Later… When The TV Turns To Static, både hva melodier, temaer og stemninger angår, er i det minste veldreide «Secret Truth» i stand til å nå storheten Glasgow-kvartetten higer etter. Uten at det er en fryktelig minneverdig låt av den grunn.
Enkelte tunger skulle en gang i tiden – i 2008, for å være eksakt – ha det til disse fire skottene kom til å dra lasset til den britiske indierockscenen frem til en enda bedre arvtager var klar til å ta over. Men Glasvegas anno 2013 er kun et tørt, intetsigende og tidvis smertsomt blaff av hva de en gang var. Så kanskje er det på høy tid at noen andre briter vies vår oppmerksomhet. Har du hørt albumdebuten til King Krule, forresten?
Kim Klev
