Kunsten å svelge en kamel

De siste årene har jeg fått flere musikalske bumeranger midt i knollen. Det gjør vondt, skriver Totto Mjelde.

Det er bare å medgi det: Jeg begynner å dra på årene. Samtidig sniker åpenheten seg innpå. Bakfra. Som en slu raner.

La oss ta det fra starten, eller snarere fra midten av min musikkinteresse, da de sterke meningene begynte å dukke opp. En enorm tro på at min musikalske smak var den eneste korrekte, og ikke minst en (for andre) irriterende hang til å avfeie artister jeg ikke likte som søppel. Som annenrangs tidtrøyte. Eller, i skikkelig godt lag: som drit oppå driten til en annen drit.

Den musikalske natteravnen

I opphetede diskusjoner, gjerne over store mengder alkohol, hang skjellsordene i taket. For å irritere flest mulig involverte ble gjerne store artister som Nick Cave, Bob Dylan og Johnny Cash ofre. Eventuelt kunne Sonic Youth, Dinosaur Jr. eller Pavement dras gjennom sølen i mer indiefiserte forsamlinger. Elektronisk musikk og glatt kåtskaps-rap? Forgetaboutit.

Standpunktene mine var ikke til å rokke. Besserwisserentriumferte. I hvert fall i min egen hjerne. De litt vel oppblåste meningene var alltid basert på en tro på at nevnte artister slett ikke var bra for kropp eller sjel. Forebyggende og utegående abeid.

Dylan, schmylan?

Så skjedde det noe. Etter at alkoholdunsten hadde lagt seg, etter at diskusjonene ble færre, og festene kortere. Fortiden inntok meg. Den nysgjerrige musikkarkeologen i meg vant. Jeg lånte hele Bob Dylans katalog av en snill onkel, for å sjekke om Robert Allen Zimmerman virkelig var så elendig som jeg gjennom tyve år hadde hevdet.

Dylan, ikke bare en sur gammel fis?

Og der satt jeg. Med en bunke plater og en enorm tro på meg selv, helt til følelsene brått begynte å jobbe mot meg og taktfoten ufrivillig marsjerte i valgt tempo, mens ordene og musikken spredte sporadisk gåsehud på armene. Stopp pressen! Dylan var bedre enn forventet. Sågar til tider enormt bra. Svingdør i fleisen. Rødme i toppen. Dårlig stil.

Alt rakner

En kanossagang kunne jeg imidlertid tåle. Problemet var at det var flere skjelett i hyllen. Og de ramlet ut med stor intensitet.

Jeg dro frem igjen gamle album av Sonic Youth som hadde støvet ned, og ble engasjert. Jeg fikk en merkverdig fot for Johnny Cash og outlaw-country. Nick Caves stemme ble plutselig forståelig og stor. Snoop Dogg? Laidback, men fet. Til og med über-galningen Roky Ericson hørtes akseptabel ut.

Hva skjedde? Hvor ble hatet og avsmaken av? Er det slik det skal være å bli eldre?

Det var som faen.

Kverulantens syndebekjennelse

Duknakket strekker jeg hånden i været. Busted. Jeg tok så ettertrykkelig feil.

Og jeg gruer meg til kveldene jeg plutselig finner ut at The Killers har laget noe bra siden debuten, eller at dubstep faktisk er fremtiden. At Jarle Bernhoft har verdi, og at jazz er noe mer enn bare kvalmende rytmeonani. Eller den kvelden jeg oppdager at Rolling Stones ikke var totalt oppskrytt likevel. Eller at Tom Waits er noe annet enn en middels skuespiller. Eller…

Den tid den sorg.

Men en unnskyldning til alle som ble overøst med galle og raseri i diskusjoner gjennom årene er herved levert. Nå tar jeg meg en dusj og vasker av meg den nedrige skammen over alle de hårete svære kamelene jeg har måttet svelge de siste årene. YOLO, og alt det der.

Totto Mjelde

  • Fantastisk!

  • Respekt!
     

  • Tror dette er noe vi alle kjenner oss igjenn i.
    Hyggelig lesning.
    Go Totto!

  • Terje Hevrøy

    He he – stormat
    Totto! Kjenner igjen festdebattene ja, bl a om Marilion med Bjørn når vi gikk
    på Katten 😀

  • Masters of war er en av mine politiske favorittlåter, Isis, og One more cup of coffee er fantastiske.  
    Har likt Bob i årevis men gikk på en smell i sommer: Jeg HATER munnspillet hans. Når jeg hører på i bilen går den lyden meg på nervene, måtte slette 40 Dylan-låter fra mp3-spilleren til slutt, klarte ikke mer rett og slett. 

    Tar en liten Dylan-pause nå, men kommer nok sterkt tilbake. 

  • Samme greien, fra en litt annen synsvinkel – tross rockehjertet har jeg alltid vært rimelig altetende ndg musikk…men det er først nå som jeg blir ELDRE *grøss* at jeg ikke er redd for å innrømme det 😉

  • Egofri

    Kjenner igjen essensen her ja…!

  • Beate Grøndahl

    Glede! Dette var hyggelig lesning, Sonic Youth og Roky. Og så fra deg, Totto. Men hva i all verden skal vi krangle om på neste kanalsamling?

  • Anonym

    Som de fleste andre her er dette noe jeg også kjenner meg igjen i. Jeg vil absolutt anbefale deg å foreta et dypdykk i Tom Waits’ katalog. Mye gull å hente der:) Forøvrig håper jeg at dubstep ALDRI blir fremtiden, men hvem vet hva jeg sier om en 10-15 år…