«Er den nye Motorpsycho-skiva bra?» er et spørsmål med like selvsagt svar som «er jogging godt for helsa?» (ja), «vil Bob Dylan noen gang slutte å gi ut skiver?» (nei), eller «kan Axl Rose noensinne elske et annet menneske enn seg selv?» (om noen onanerer til sitt eget speilbilde, er det vel ham?). Ja, den nye Motorpsycho-skiva er bra. Sånn er det bare.
Det er nærmest en selvfølge at Norges Beste Band™ har stålkontroll når de med sine omtrent årlige mellomrom subber med senkede skuldre fra øvingslokale til innspillingsstudio – illustrert fra den skitne stonerrocken på debuten Lobotomizer (1991), via støypopmesterverket Blissard (1996) og det reinspikkede popalbumet Let Them Eat Cake (2000), til den vitale psychrocktjukkasen Little Lucid Moments (2008). For å nevne noen.
Ved forrige korsvei (omtrent samme tid i fjor) ga den langhårede trondheimstrioen ut det storslåtte dobbeltalbumet The Death Defying Unicorn i samarbeid med orgelbaron Ståle Storløkken – et album jeg personlig ikke har fått hørt tilstrekkelig på, ettersom de inhumant tykke lagene av leken progrockvellyd holder på å kneble stereoanlegget hver gang jeg legger vinylen på platespilleren.
Still Life With Eggplant – album nummer femten i rekken – er visstnok låter fra de siste tre årene som ikke passet inn på enhjørningskonseptalbumet. Uten at dét egentlig kan merkes: Også her følger de opp i det lystige og svært kledelige progressive rockesporet de har trådt i de siste tre-fire årene. Denne gangen har de imidlertid invitert med seg Dungen-gitarist Reine Fiske (som også deltok på fjorårets album av Storløkkens band Elephant9).
Fiske spiller riktignok en langt mindre rolle enn Storløkken på forrige utgivelse – man kan eksempelvis høre drypp av ham i bakgrunnen på «The Afterglow», eller plukkende på nylonstrenger i «Barleycorn (Let It Come/Let It Be)». Men det minner oss egentlig mest om at halve kvaliteten ved Motorpsycho ligger i moroa ved å lage musikk i gode venners lag – og ikke det å jage etter mesterverkene.
I god Motorpsycho-ånd er de fem kuttene som utgjør Still Life With Eggplant temmelig flyktige saker, men enkelte spor utpeker seg likevel på sitt vis. For eksempel er spot-on titulerte «Hell, Pt. 1-3» et buldrende tungrocklokomotiv i eviggrønn Deep Purple-stil, mens «Ratcatcher» er skivas 17 minutter lange monumentale progrocker – og kanskje kuttet som ligger nærmest forgjengeren. Særlig verdt å nevne er avsluttende «The Afterglow» – fiffig nok med Bent Sæther syngende «So the wheel has turned again/and we’re left here at the end» – som er det nærmeste guttene kommer en slentrende poplåt denne gangen; hør bare hvordan gitarslikket ved treminuttersmerket river med seg festivalsommeren.
Som alltid gjør riktignok Motorpsychos album seg best i ett strekk. Men det er også her den enslige nedturen ved Still Life With Eggplant ligger: Ifølge presseskrivet dro Sæther, Kenneth Kapstad, Hans «Snah» Ryan og Fiske i studio med hele 20 låter skriblet ned på notatarkene. Da er det rart de ikke har forlatt det med flere enn fem stykker fordelt over tre kvarter. For både nye og gamle Motorpsyscho-tilhengere er det nemlig en ertende kort spilletid.
Kim Klev
