Det er ingen tvil om at Laura Marling er flink. I en alder av 23 år gir briten nå ut sitt fjerde soloalbum; hun har vunnet både Brit Awards og NME Awards som henholdsvis årets kvinnelige artist og årets soloartist, og rakk i tillegg å bidra på et album med sitt tidligere band Noah & The Whale før hun i 2008 gikk solo.
Materialet hennes hele veien holdt forholdsvis høy kvalitet. Retrofolk-uttrykket hun dyrker låter imponerende modent, artistens alder tatt i betraktning. Hun høres rett og slett eldre ut enn hun er.
Once I Was An Eagle spenner fra det stillferdige til det kraftfulle, men fremstår med en tydelig rød tråd og en gjennomarbeidet, tidvis utsøkt, produksjon som lar 23-åringens sterke, uttrykksfulle stemme stå i sentrum og lar låtene gli relativt sømløst over i hverandre.
Det nye albumet inneholder 16 låter. Ikke alle er like gode – «Master Hunter» og «Devil’s Resting Place» tenderer mot den mer brautende delen av folkscenen, som blant andre Mumford & Sons også bidrar inn til. Det skjer for mye på en gang, og låtene blir for masete. De tilfører ikke albumet annet enn støy, og stjeler oppmerksomhet fra mindre umiddelbare, men bedre låter.
«Take The Night Off», «When Were You Happy» og «Where Can I Go?» viser talentet Marling fra sin beste side – vokalen beveger seg kjapt og tilsynelatende uanstrengt fra lyse og klare til mørke og kraftfulle partier, låtene bygger seg gradvis opp og viser oss en låtskriver som tør å eksperimentere med sitt eget uttrykk i jakten på noe unikt.
[soundcloud url=»http://api.soundcloud.com/tracks/82199133″ params=»» width=» 100%» height=»166″ iframe=»true» /]
Kvinnelige singer-songwritere sammenliknes altfor ofte med Joni Mitchell, men i tilfellet Laura Marling er referansene til folk-pionéren uungåelige. Marling bruker ofte stemmen på samme vis som Mitchell; de nærmest skingrende, følelsesfylte partiene og gitarspillet som varierer fra veldig enkelt til voldsomt intenst er fremdeles gode virkemidler, 40 år etter.
Once I Was An Eagle er på sitt beste, og mest sjarmerende, når vokalen får god plass og lydbildet ikke oversvømmes. Der fremstår Laura Marling som en artist med egenart. I jaget etter oppmerksomhet og bred appell er hun mindre interessant. Det er forståelig at en så ung artist trenger å prøve seg frem – men dermed også lov å håpe på at tryggheten til å satse på det dempede og vakre som ikke skriker etter oppmerksomhet tiltar i årene fremover.
Trine Aandahl
