Gjennom 1991 og 1992 ble livet til Dave Grohl snudd trill rundt en del ganger. Nirvanas Nevermind-album forandret rocken, og Grohl ble raskt en verdenskjent musiker. Noe han fremdeles er etter en lang karriere med Foo Fighters og diverse andre prosjekt. Nevermind ble spilt inn i det slitte og slitne Sound City Studio i California som tidligere hadde huset legendariske produksjoner fra Neil Young, Fleetwood Mac, Tom Petty, Dio og andre storheter.
Studioet og den sjeldne håndbyggete miksekonsollen Neve 8028 forandret altså livet til Dave Grohl, og da Sound City ble nedlagt i 2011 kjøpte Grohl studioutstyret og installerte det i sitt eget Studio 606. Nylig kom den dokumentariske filmen Sound City som Dave Grohl har laget om studioet som forandret alt for ham, og nå dukker albumet Real To Reel opp der Grohl har invitert mange av musikerne som har spilt inn i Sound City gjennom årene til en siste lek med studioutstyret. Det har blitt en lang liste med celebre gjester, og det har også blitt en feiring av det analoge, det mennesklige og det nostalgiske.
Uten at dette er nevnt på selve utgivelsen er det lett å tenke seg at Dave Grohl har hatt skisser av sanger med seg i studio til gjestene sine, for de aller fleste låtene beveger seg på aksen mellom Foo Fighters og Queens Of The Stone Age. To av de mest kjente bandene Grohl har spilt i. Foo-medlemmene Pat Smear, Nate Mendel og Taylor Hawkins dukker også opp som musikanter på flere av sangene, og Grohl bidrar selv på alle kuttene enten som vokalist, gitarist eller trommis.
Innspillingene fungerer tidvis godt med gjester som Chris Goss (Masters Of Reality), Josh Homme (Queens Of The Stone Age) og selveste Paul McCartney (den eneste gjesten som faktisk ikke har spilt inn musikk i Sound City). Corey Taylor fra Slipknot og Stone Sour gjør en stor vokalprestasjon i ”From Can To Can’t”, og amerikanernes softrock-helt Rick Springfield flesker til med en streit og god ”The Man That Never Was”. Jevnt over gode låter, men enormt spennende er det ikke.
Overraskelsene kommer når de inviterte artistene setter sitt umiddelbare preg på musikken, og når Grohl samtidig beveger seg litt ut av sin musikalske komfortsone. Åpningskuttet ”Heaven And All” med to av medlemmene fra Black Rebel Motorcycle Club er riktig så skingrete og god, den gamle punkeren Lee Ving fra Fear smeller til med dirrende ”Your Wife Is Calling”, alltid like vidunderlige Stevie Nicks smelter hjerter med stemmen sin i ”You Can’t Fix This”, og Trent Reznor avslutter det hele med halv-elektroniske «Mantra». Lekre komposisjoner plassert strategisk mellom Grohls andre og trygge midtempo-rockere.
Det er ikke bare artister som er invitert tilbake. Butch Vig var produsenten som skudde Nirvana fra støyende oppkomlinger til den polerte – men samtidig rocka – lyden som vi alle kjenner fra Nevermind. Vel er Vig også artist i sitt Garbage, men her er han tilbake i den analoge produsentstolen, og det hele høres riktig ut. Varmt, godt, og trygt.
Platen Real To Reel er en feiring av det å skape musikk i studio der og da, med mennesker i fokus, men lider litt av at deler av låtmatrialet ikke er av helt ypperste sort. Det er ikke så lett å få til magiske øyeblikk på løpende bånd med diverse gjester i studio, og kort tid å spille musikken inn på. Men med tanke på hvor lang tid Grohl og hans gjester har brukt på låtskriving og innspilling er resultatet overraskende bra. Man har ikke Paul McCartney i studio i to uker, liksom.
Real To Reel er et overskuddsarbeid som fungerer, og kan sammenlignes med Probot-prosjektet Dave Grohl gjennomførte for omlag ti år siden. Da samlet Grohl sine forbilder innen metalen og banket ut tolv låter med tolv mer eller mindre legendariske vokalister. Også den gang fungerte prosjektet til godt over middels, men noen klassisk plate ble det aldri. Sett i historiens lys. Det vil heller ikke Real To Reel bli, men for fans av det Grohl har gjort tidligere er det mye å glede seg over her, mens vi venter på trommingen på kommende Queens Of The Stone Age og at Foo Fighters skal lage nye låter til oss. Vel verdt bruk av dyrebart spolebånd.
Det er ikke en forutsetning å ha sett filmen Sound City for å ha glede av innholdet på Real To Reel, men inntrykket og forståelsen av musikken og albumets historie blir bedre av å sette av halvannen time til dokumentar.
Totto Mjelde
