Av og til ramler man over artister eller band som man i ettertid ikke skjønner hvordan man klarte seg uten i alle disse årene. New York-oktetten Hem, som jeg selv først ble oppmerksom på for snart ti år siden, er for meg et slikt band. Det føles som om låtene deres oppdaget meg, ikke motsatt.
Sjangermessig opererer Hem i grensetraktene mellom alternativ folk, country og elegant kammerpop i Tin Pan Alley-tradisjonen – et Cowboy Junkies i Disneyland, for å sette det på spissen. Legg til referanser som Rosie Thomas, The Innocence Mission og Marit Larsen, og du har et storøyd, men usentimentalt uttrykk som burde kunne appellere til popfans av alskens avskygninger.
Uvirkelig elegant
Hem kan likevel knapt sies å ha blitt allemannseie siden låtskriveren Dan Messé og Gary Maurer startet bandet i 1999. De fire ordinære platene bandet har gitt ut er alle stort sett briljante, men kan tenkes å falle mellom to stoler – for velproduserte og tilsynelatende friksjonsløse for indiehodene, for raffinerte og egenrådige for de store massene.
Særlig debuten Rabbit Songs og oppfølgeren Eveningland møtte velvilje fra kritikerne. Førstnevnte er noe mer folkpreget og spartansk enn de senere platene, men har til felles med dem en kvalitet som tenderer mot det tidløse, hvor illusorisk begrepet enn måtte være. Uvirkelig elegant popmusikk, rik og vakker både lyrisk og melodisk, men med nok rusk i maskineriet til at den holder seg interessant.
Teater og vuggesanger
Det er lett å få både filmatiske og litterære fornemmelser av Hem. Musikken deres blir stadig brukt i filmer, serier og reklamer, og tekstene mesker seg ofte med motiver vi kjenner fra Den Store Amerikanske Romanen. I tillegg har de skrevet og gitt ut musikk til en oppsetning av Shakespeare-komedien The Twelfth Night (2009) og gjort en nydelig versjon av Cinderella-svisken ”A Dream Is A Wish Your Heart Makes”.
Mot dette smakfullt storslåtte uttrykket jobber et av bandets sterkeste kort, vokalist Sally Ellyson, som fikk jobben etter å ha sendt en demo med a capella-vuggesanger som svar på en utlysning i The Village Voice. Stemmen hennes er sterk, klar og uaffektert – ikke ulikt Margo Timmins fra nevnte Cowboy Junkies, eller Mimi Parker i Low.
Se en minidokumentar om hvordan bandet møttes:
Møter og avskjeder
Det vakre, skinnende og gjennomarbeidede uttrykket ville imidlertid ikke vært verdt stort uten gode låter. Og Hem har dem – både melodiene, tekstene og ikke minst kombinasjonen av de to. Evige og storslåtte temaer, både lyrisk og musikalsk, men med den spesifikt amerikanske sangboken som et stillferdig glødende innebygd kompass.
Hems nyeste plate, Departure and Farewell, kom i forrige måned. Den gir allerede gjennom tittelen en pekepinn om hva som står på spill i bandets univers. Det er noe med avstanden og nærheten som gnisser i denne musikken, møtene og avskjedene, sorgen og gleden, uadskillelig – en storøydhet, som nevnt, som gir seg til kjenne for eksempel slik:
Kan vi få dem til Norge snart?
Marius Asp
Hem har ikke distributør i Norge for tiden, men platene finnes på import, minus Eveningland (som visstnok er utgått i fysisk format), i Spotify og WiMP. En liste med personlige favorittlåter finner du her (i Spotify).
