Ja, de er nok fryktelig dårlige på å ta oppvasken. Og ja, de bruker nok mer penger på sentralstimulerende stoffer enn på strømregninger. Og ja, de tilbringer nok heller tirsdagen foran idiotboksen sammen med en Star Trek: The Next Generation-reprise fremfor å bidra til samfunnet. Jeg kjenner ikke Fjorden Baby!s medlemmer, og det er godt mulig jeg tar fullstendig feil, men dette er i hvert fall inntrykket jeg har fått av det bergenske femspannet over deres tre album, da kanskje spesielt den kaotiske, men morsomme selvtitulerte debuten fra 2009.
Hvis man ikke har sansen for Fjorden Baby!, er det nok akkurat denne gjennomsyrende døgeniktheten i musikken som irriterer deg. Hvordan lekne dubgrooves akkompagneres av synther og gitarer tilsynelatende kjøpt på loppemarked; hvordan frontmann Sturle Kvilekval kauker om noe han har drømt fremfor å synge om noe meningsfylt; hvordan de musikalske (og amusikalske) referansene befinner seg over hele forbanna verdenskartet. Hvis man derimot liker Loddefjord-bandet, er det sannsynligvis kombinasjonen av disse faktene som klikker.
Med unntak av “Kagjørdunodåeh”, er likevel Fjordkloden et merkbart steg bort fra forgjengeren Se deg rundt i rommet og dens ypperlige lefling med syrete klubbmusikk á la Madchester-band som Primal Scream og Happy Mondays. Laserne er forlengst skrudd av, støvet har siget ut av hulrommene i lokalet, og den påfølgende, gitardrevne melankolien har overtatt fokuset. Eksempelvis kunne “Vingene” og “Vinduene” begge vært flotte tilskudd i katalogen til de skånske indiepopkultheltene Bob Hund, mens “Noen tar tiden” låter omtrent så nærme man kommer et The Smiths oppvokst i en høyhusleilighet i Loddefjord med hasjplanter i vinduskarmen.
Fjorden Baby! – «Kagjørdunodåeh»
http://vimeo.com/71620666
“Noen ser på livet som de ser på klokken/“Ka e klokken?”/Koffer spør du meg om det?” undrer Kvilekval i nevnte låt, typisk for hans alltid bisarre, forvirrede og eksistensialistiske modus operandi. Med unntak av Flaming Lips-frontmann Wayne Coyne, finnes det tross alt få andre enn Fjorden Baby!-vokalisten som er i stand til å få linjer som “En kamel som spiser kanel” (“Kaya Piraya”) til å fremstå som betydningsfulle. Samtidig forteller “Nattåpent” og Lars Vaular-gjestede “11 etasje” spennende karakterhistorier fra hans dystopiske Bergen.
Radiosingelen og nøkkelsporet “Tingene” er en akseptabel poplåt, men er lett glemt satt opp mot tidligere bragder som euforiske “Rendevouz”, storslåtte “Himmelen” (begge fra Se deg rundt i rommet), eller den fordømt fengende Boney M-hyllesten “Rasputin”, gitt ut separat i fjor. Sånn sett står Fjordkloden nærmere debutalbumet, i og med at de mest umiddelbare øyeblikkene uteblir.
Selv om singelen skuffer, samt at barnevise “Shanghai Express” gjør bandet mer irriterende enn interessante, beviser Fjorden Baby!s tredje fullengder at surrehuene også er fullstendig i stand til å skrive mer tradisjonelle, ettertenksomme og – ikke minst – vakre låter. Men fortsatt kledd i samme skjorte som i forgårs og med jointen dinglende i munnviken, så klart.
Kim Klev
