Av en eller annen grunn sliter jeg ofte med å forelske meg i utgivelsene som kommer fra de uteksaminerte elevene ved musikkonservatoriet i Trondheim. I løpet av de siste par årene har det nemlig oppstått en tsunami av bandprosjekter knyttet rundt plateselskapene Dayladore Collective og Riot Factory – bestående av jazzstudenter med en visjon om å fusjonere pensum med pop.
Men det er kanskje her problemet ligger: Musikken kan lett føles som en eksamensinnlevering toppkarakteren verdig; mer lyden av vitenskap enn lidenskap. Oppløste Your Headlights Are On manifesterte riktignok i sine beste øyeblikk («Four Letter Word», «Leave The Light On» og «What Are Days For») hvor fantastisk denne jazzskolebanden kan være på sitt beste. Likevel er tendensen at musikken fort blir både vel flink, trygg og tilforlatelig.
Jeg kjenner på mange av de samme følelsene av albumdebuten til Therese Aune. Ta erkeeksempelet «Chameleon»: Kuttet åpner med at foruroligende strykervegger holder forknytte pianolinjer på avstand, før Aunes godteatralske stemme bryter inn med strofen «Slowly she walks with gentle steps in the breeze/shingle under her shoes/making crispy sounds in her ears», fulgt opp av trekkspill og strenge trommer. Det er like deler Ólafur Arnalds klassiske minimalisme og Fiona Apples skeive kammerpop. Men selv om det låter unektelig flott, så flyter den liksom litt forbi på sin egen vellyd.
Therese Aune er klart best når hun plasserer melodiene i front. Den pendlende rytmen i refrenget på «Through The Darkness» byr på umiddelbare øyeblikk som skiva hadde vært tjent med flere av, mens den orkestrale mektigheten i lonerismhyllesten «In My Quiet Place» står som en storartet motsats til monotone gyngestolsviser som «Broken Bird» og «Silent Song».
Høydepunktet er imidlertid selvransakende «Myself As A Child», hvor hun maner frem en følelse av å være fanget i en antikk spilledåse – det knirker og tikker under tangentene. Den kombinerer nemlig det aller beste fra Aunes drømmende univers i form av å tilføre en marerittaktig melankoli til den nostalgiske kammerpopen.
At det går an å savne flere låter på dette nivået er selvsagt én side av saken, men Billowing Shadows, Flickering Light hadde også nytt godt av flere fakter som brister under den veloppdragne fasaden. «Through her fingers she dares having a tiny peak/ only to realize he is still there/ slowly growing twice her size/ embracing her with the night». Denne faretruende tekstlinjen fra «Grey Ghost» er som resten av albumet – eventyrlig og flott – men skiller seg ut fordi den også er noe mer enn bare det.
Kim Klev
