Rundt midten av 2000-tallet var jeg på sittekonsert med New York-bandet The Fiery Furnaces i en relativt tilknappet og polstret konsertsal. Duoen hadde akkurat gitt ut sitt magnum opus, Blueberry Boat, et album på 76 minutter der hver låt var en egen novelle – med temaer fra kapring på åpent hav til en forsvunnet hund som viste seg å ha funnet Gud.
På konserten spilte de gjennom dette albumet på rundt halvtimen, alt doblet i tempo og såpass utilgjengelig at to tredeler av salen hadde forduftet før Eleanor hadde rukket å synge «I shared a Woodpecker cider with a local fratricider». Akkurat der og da var søsknene Friedberger på høyden – musikken var akkurat så catchy at man digget alle andre krumspring de kom med.
Etter 2004 gikk det derimot nedover med The Fiery Furnaces, for selv om de fulgte samme oppskrift ble platene mer glansløse, de eksentriske sidene mer påtvunget enn passende (for videre lytting her, gå for 2005s Rehearsing My Choir der søsknene tonesetter sin presenile, taletrengte bestemor og se om du kommer forbi spor tre). Derfor er det en ekte glede å høre Eleanor Friedbergers soloalbum: Fullstendig distansert fra moderbandets kranglevorenhet er det en ekte, potent poplåtskriver som sitter igjen.
Debuten Last Summer var finfin, men Personal Record er allikevel et steg opp. Der førsteplaten var sekstitalls-girl group-inspirert, er det mer sammensatt låtskriving som møter en her. Mesteparten ligger dog i bedagelig softrock-tempo, med fine avstikkere tilbake til sekstitallet («Stare At The Sun») og oppover til Pavement-duftende alt-country («My Own World»). Krisp produksjon fra Eric Broucek (Massive Attack, LCD Soundsystem, Goldfrapp) gir låtene et glamorøst ferniss, som lar dem tale et klarere språk.
Dette bør være albumet som løfter henne opp i bevisstheten til fans av Fleetwood Mac og alle nyere band som ligner (Best Coast, Haim). «Tomorrow Tomorrow», «You’ll Never Know Me» og «Singing Time» er ytterligere eksempler på hennes smartness, og for første gang føles hun som en artist man blir virkelig betatt av.
Da har jeg ikke kommet til tekstene ennå, og det er fordi de føles sekundære – til tross for at albumet altså heter Personal Record. Hun er svært språkfør og referansesterk, men holder også dette til et fattbart nivå. Likevel er det lett å feste seg ved lekre ordspill som albumtittelen og «If this is goodbye then I must be high» og delikate «today was perfection/the axis of bliss/I was calm in your arms/waiting for the kiss/that never came»). Det siste sitatet er hentet fra «Tomorrow Tomorrow», den beste låten Rilo Kiley aldri lagde.
Personal Record er smart, skarp og velspilt, med tidløst tilsnitt. Den bør være karrieredefinerende for Eleanor og et lurt sommervalg for de som liker sin pop mer behagelig enn insisterende.
Jørgen Hegstad
