Jeg husker godt første gang jeg hørte Cat Power, som er det lett kryptiske navnet Atlanta-artisten Chan Marshall har benyttet seg av de siste 20 årene. Det var på en 10-årsjubileumsplate for Matador Records, et av nittitallets mest epokegjørende indieselskap.
Marshalls bidrag til samlealbumet var den karakteristisk spartanske og urovekkende «Cross Bones Style» fra platen Moon Pix (1998) – skiva som for alvor etablerte henne som et amerikansk svar på PJ Harvey, med veldokumenterte skandalekonserter, knugende rusproblemer og nervøse sammenbrudd på den private fronten.
I 2006 lysnet det imidlertid på horisonten – i det minste musikalsk. The Greatest var en rendyrket soulplate, helt enkelt, der angst og dødsdrift med ett var blitt satt til side for varm og organisk vellyd á la Dusty Springfield i hennes Memphis-dager. Den fine, men forglemmelige coverplaten Jukebox (2008) fulgte i samme spor.
Med Sun er vi over i fase tre av Cat Powers karriere. Nytt denne gangen er først og fremst et hittil uhørt fokus på elektroniske elementer – synth er det dominerende instrumentet på brorparten av disse elleve låtene, og grepet tillater et gjenhør med lumrere melodiske grep – sjekk for eksempel det tohodede åpningstrollet «Cherokee» og tittelsporet – uten at det føles regressivt.
Platen er mikset av Phillippe Zdar fra den franske houseduoen Cassius, men Sun oppleves først og fremst som lyden av en artist som har oppdatert sin soniske garderobe uten altfor stor inngripen fra omgivelsene.
Det er mulig å høre for seg diskoflørten «Ruin» i en nedstrippet versjon, men både den og påfølgende, autotune-infiserte «3, 6, 9» kler de kontemporære tøtsjene utmerket. Et annet høydepunkt er rørende «Manhattan», som låter som noe Arthur Russell kunne foretatt seg på sitt mest omgjengelige.
Sun daler (pun intended!) en smule mot slutten. Bluesy «Silent Machine» er en underutviklet melodi som lener seg vel mye på et hektisk lydbilde, mens den «Heroes»-rippende ungdomshymnen «Nothing But Time» – der to akkorder hales ut over 11 minutter, med en uinspirert Iggy Pop som korist – representerer albumets eneste virkelige feilskjær.
Sånt er imidlertid lett å tilgi. Når skiva avsluttes med den ironisk titulerte «Peace & Love» – som er det nærmeste Marshall noensinne har vært hiphop, av alle ting, og som mot alle odds må beskrives som uimotståelig tøff – er det klart: Cat Power er tilbake i kreativt slag. Måtte hun holde de private demonene på trygg avstand. Rent musikalsk gjør imidlertid en lett eim av svovel kun godt.
Marius Asp
