Kommer gjennombruddet nå? Letlive. er et av disse bandene som blåste bakoversveis på musikkjournalister og livepublikum da de kom brasende inn på hardcorescenen i 2010 med det ekstremt lovende albumet Fake History i ryggsekken.
Bandets ubestridte frontmann og sjef er vokalist Jason Butler, en hyperaktiv stonermiks av The Dillinger Escape Plans Greg Puciato og Faith No More-legenden Mike Patton. Sjekk bare førstesinglen og åpningskuttet «Banshee (Ghost Fame)», som blander sint amerikansk hardcore med de mest radiovennlige melodier. Det lukter suksess lang vei av en slik albumstart:
Videre ruller letlive. (ja, det skrives slik, enormt irriterende med det punktumet…la oss kalle dem Letlive i resten av anmeldelsen) ut allsangvennlige låter proppfulle av energi og snedige ordspill som «we’re finally deserving what we get». Det slår meg flere ganger at Letlive er den verdige arvtakeren til Glassjaw, et annet band som lovet så mye og oppnådde så altfor lite med sin grensesprengende blanding av Faith No More, hardcore og poprefrenger.
Blant andre høydepunkter er «Dreamer’s Disease», rockeren «That Fear Fever», den syv minutter lange avslutningslåten «27 Club» og den mest tilgjengelige av dem alle: «White America’s Beautiful Black Market». Store melodier oppå feite riff, sendige arrangementer og – for å gjenta meg selv – en ungdommelig energi som skyver bandet fremover og oppover. Noen må få dem til Norge snart.
Letlive har laget en sterk oppfølger til Fake History, men bommer grovt på et punkt: produksjonen. De kunne kledd et glattere screamo-sound (sjekk f.eks D.R.U.G.S. sitt 2011-album, storslått og massivt) og siktet mot større scener, eller gått for et hardtslående punksound ala Gallows på Grey Britain, men i stedet låter The Blackest Beautiful innestengt, billig og slentrende. De strålende låter kommer overhodet ikke til sin rett i denne drittlyden.
Synd, for The Blackest Beautiful kunne vært et av årets album så langt.
Asbjørn Slettemark
