Etter å ha ledet det tidvis dønn populære orkesteret John Olav Nilsen & Gjengen i sju år valgte hovedpersonen å sette strek for prosjektet i 2013, året etter at gruppen slapp den mørke og resignerte svanesangen Den eneste veien ut. Siden da har JON holdt en trygg avstand til rollen som nasjonal gateskald (riktignok med teateroppsetning, et smalt engelskpråklig sideprosjekt og en uheldig utenommusikalsk hendelse som sporadiske livstegn).
Siden sist har Gjengen gått fra å være backingsekstett til –duo, bestående av multiinstrumentalistene Einar Vågenes og Lars Eriksen. Men vel så vesentlig er det at alle de fire involverte – Nordsjøen, Nilsen og produsent Yngve L. Sætre – står kreditert med synth på platen. De to sistnevnte har dessuten stått for trommeprogrammering.
Da skjønner du kanskje hvor dette bærer. Universet tilhører fortsatt John Olav Nilsen, men er kledd opp i soniske gevanter som nikker hemningsløst mot særlig New Order og tilstøtende drømsk, maskinell pop fra Thatchers Storbritannia. Den euforisk-melankolske livsanskuelsen er intakt, ikke minst på de karakteristiske smakebitene «Paris, Bergen» og The Cure-pastisjen «Inn i min tid».
«Paris, Bergen»:
De heftigste kastene på Nordsjøen er imidlertid de som viser glimt av reell fornyelse. Den M83-dunstende åpningsinstrumentalen «Intervensjon» renser ganen ypperlig, og påfølgende høydepunkter teller strippede «Her inne er det høst hele året» og den deilige skranglehouse-flørten «Sjansen i havet». Flott er også singelkandidaten «Olympia», som skubber tankene mot det sjelfulle Afghan Whigs-mesterverket 1965.
Som tekstforfatter balanserer Nilsen fortsatt på en slakk line mellom genialitet og reint vrøvl. Et raskt sveip avdekker slående formuleringer som «blod og by/ gjenforent på ny» og «vi har aldri visst/ vårt eget verste». Da er det dumt at direkte hjelpeløse tekstlinjer som «det begynte som barn i snø/ endte i et tankesett som frøs» og «vår kjærlighet er som en øy/ en øy som ingen forstår» har sluppet gjennom kvalitetskontrollen.
«Motstandspop» er sjangerbetegnelsen bandet bruker om musikken sin på SoundCloud. Men nøyaktig hva denne motstanden består i, som noe annet og mer enn en kunstnerisk positur eller en generell grunnholdning til tilværelsen, utdypes ikke tilstrekkelig gjennom disse ti låtene.
Det er likevel fint å ha John Olav Nilsen tilbake på ordentlig – om ikke annet enn som et potensielt uromoment i en stadig mer generisk og velorganisert norsk musikkbransje. Men vi tåler faktisk enda mer motstand i neste runde.
Marius Asp
