Lo-fi-sjangeren har rukket å bli temmelig utskjelt med årene. Det er heller kanskje ikke så rart. For band og artister virker ofte som de svøper låtene sine i skurrende voksplatelyd mer for å skjule at melodiene som ligger bak er så-som-så, fremfor å tilføre en allerede skrudd låt en ekstra dimensjon med koko.
Det amerikansk-newzealandske slackerpsykedeliaensemblet Unknown Mortal Orchestra fletter seg utvilsomt rundt siste kategori. Over to album – det seneste, II, fra tidligere i år – har Ruban Nielson og hans to makkere leflet med både pottefjern funk og The Stooges’ protopunk – for å nevne noe. Oftere enn man skulle tro lusker det smakfullt pophåndverk under den syrlige fasaden.
Live er den største overraskelsen at det faktisk gjemmer seg slående dyktige musikere bak de de tykke solbrilleglassene. Trommeslager Riley Geare og bassist Jake Portrait tviholder på den narkomane grooven, mens Nielsons trofaste gitar fyller det resterende rommet med bravur. Støtt og stadig tøyes også låtene ut i seige instrumentalpartier, som under «So Good At Being In Trouble» og «Thought Ballune».
Det oser imidlertid ikke akkurat tilgjengelighet av lo-fi-sløret, tross sterke enkeltlåter som «FFunny FFriends» og «Swim and Sleep», og Unknown Mortal Orchestra sliter med å holde den mindre vuggeglade halvdelen av publikummet interessert. Riktignok: Når trioen runder av med det innholdsløse støyslabberaset «Boy Witch» har de kun seg selv å takke for at skvalderet overdøver scenelyden.
Som en kollega av meg formulerte enkelt, men presist i forgårs: Man kan sjelden be om så mye mer enn at et band spiller gode låter bra. Og sånn sett er Unknown Mortal Orchestra mer fornøyelig å se enn de fleste band – ikke minst innen sin egen sjanger.
Kim Klev
