Etter Yelawolfs solide Trunk Muzik har han blitt signet på Eminems plateselskap, gitt ut et skuffende album og fått seg skalletatoveringer. På Øyafestivalens mest fornemme scene skulle han bli tilgitt for sine synder: Yela har tross alt vist seg å være en av de råeste rapperene undertegnede har sett på en scene.
Det var i sin tid på sin plass å se frem til Alabama-rapperens kommende utgivelser. På Hovefestivalen i 2010 fikk vi se en sulten og ikke minst sjarmerende artist, og i bakgården til et av Oslos utesteder rev han så å si sjappa ned. Men så kom feilsteget med skiva Radioactive. Skuffelsen var stor, men han rettet riktignok inntrykket med Heart of Dixie, sommerens teip. Uansett visste vi at Yela kom til å levere på Øya. Eller?
Han kommer ut og snakker om at klokken er ni om morgenen i USA og at han er sliten. Anslaget gir ikke akkurat et gledelig gjenklang blant publikum. Flere spor fra Trunk Muzik, utgivelsen som har omvendt rap-skeptikere og gledet enda flere, spilles mens han beveger seg i maks tre meters radius.
Det som redder stumpene her er mannens utvilsomme ferdigheter som rapper, for forskjellen mellom det vi ser på Enga og det han har levert på sine to foregående norgesbesøk, er distinkt. En sliten og uinspirert hovedattraksjon lar DJ-en dra et kleint flinkissett, og han loker vekk knallsterke spor som «Pop The Trunk» og «Good To Go», låter som potensielt er høydepunkter i en livesammenheng.
Selv om Yelawolf har en latterlig fet flyt, vet vi at han har langt mer på lager. Jeg synes synd på de som ikke har sett ham i form, fordi i denne omgang var ulven beklageligvis lite hypp på noe annet enn å bli ferdig med showet.
Ali R. S. Pour
