Om du ikke er svært bevandret i norsk hardcoreundergrunn sier nok bandnavnene Fairfuck og Tiebreak deg lite. Men spesielt sistnevnte var smått legendarisk på midten av nittitallet. Tiebreak var ved oppstart et straight edge-band. Men da de spilte sine siste konserter i 1999, viste de tydelig fingeren til det konforme straight edge-miljøet ved å åpenlyst drikke alkohol og røyke hasj på scenen.
Oslobaserte Haraball består av medlemmer fra overnevnte band, i tillegg til gitarist og produsent Trond Mjøen fra mer kjente og streitere band som Mirror Lakes og Euroboys. Nå er de endelig klare med debutskiven etter de to lovende sjutommerene Frowns vs. Downs og The Rope. Og hold fast: Sleep Tall er så festelig og rølpete at det er til å bli svett av.
Festen åpner med “Well, That Passed”, en låt drevet fram av et mötorheadsk-riff og en tekst om personlig forfall man til slutt forsoner seg med. Låtas oppoverbakke av en oppbygging er herlig forløsende – en seig intro ramler inn i en variasjon av et kjapt og seigt vers, før det hele eksploderer i platas beste refreng.
Ved første lytt kan Haraballs uttrykk virke ganske så flatt, men det skal ikke mange runder til for å oppdage mange velspilte nyanser. På heseblesende låter som “Jeremy Smoked” og “Diet of Candy” er de innom klassisk hardcore slik man husker Circle Jerks og Black Flag på sitt mest rabiate. De mørke og gruskrasse “Cock Persona” og tittelsporet heller derimot mot den småsure subsjangeren crust punk – og det er forfriskende å høre at Haraball tør å tilføre tradisjonen litt fest og humør.
Med sine drøye to minutter er den seige og insisterende “Model Prisoner” en av de lengste låtene på Sleeping Tall, som med sine femten låter ikke snurrer mer enn i en halvtime. Derfor er det litt skuffende at debuten i deler virker litt anonym og uengasjert, da spesielt på de aller korteste låtene. Hadde Haraball kuttet ut en håndfull spor, ville nemlig Sleep Tall framstått enda mer rastløs og festlig enn den har blitt.
Tete Lidbom
