Verden er et annet sted

Betegnelsen world music er overmoden for den historiske skraphaugen, skriver Marius Asp.

«Å bruke begrepet world music er å avfeie artister eller musikken deres som irrelevante for ditt eget liv». Påstanden tilhører Talking Heads’ lederskikkelse David Byrne, som allerede i 1999 skrev essayet I Hate World Music i The New York Times.

Byrne har, både som sjangerforaktende artist og grunnlegger av det globalt orienterte plateselskapet Luaka Bop, hatt mer befatning med det vi gjerne kaller verdensmusikk enn de fleste andre amerikanske popikoner. Det var naturligvis betegnelsen han ville til livs, ikke musikken. 13 år seinere er det på høy tid å ta ham på ordet.

Verden inntar Oslo

I neste uke braker Oslo World Music Festival løs på konsertscenene i hovedstaden. Som vanlig er det mye snadder på programmet.

Jeg gleder meg særlig til det malisiske stjerneskuddet Fatouma Diawara, som debuterte med det strålende albumet Fatou i fjor, og det spesialbestilte prosjektet EthioAction, der 22 etiopiske, nederlandske, norske og svenske musikere skal boltre seg over seks timer i skjæringspunktet mellom jazz, punk og etiopisk tradisjonsmusikk. I tillegg vil jeg prøve å få med meg Kronos Quartet og Boubacar Traoré i løpet av uka.

Men jeg vegrer meg altså likevel for å si at jeg skal på Oslo World Music Festival.

En salgskonstruksjon

Kanskje det er en ryggmargsrefleks. Tygg litt på world music-begrepet, og du vil trolig kjenne en emmen smak av åttitallet bre seg i munnhulen. Det er ikke tilfeldig: Som sjanger ble verdensmusikk popularisert som en salgskonstruksjon – en sekk der artister fra andre land enn USA og England kunne plasseres, uten andre nødvendige fellestrekk enn vanskelig uttalbare navn – nettopp i de glade åttiårene.

Det mentale bildet av world music-entusiasten som en lektor i sin beste alder, gjerne ikledd fargesterke, flagrende gevanter med strategisk plasserte rødvinsflekker, som bare føler musikken så innmari, er også vanskelig å rokke ved. Det er november, tante – ta på deg fottøy.

Tømt for mening

Disse litt barnslige fordommene til side: Verdensmusikk-begrepet er først og fremst verdiløst fordi det ikke bærer mening – utover å skape et skille mellom «oss» og «dem» som aldri har vært kunstigere enn i 2012. Den «autentiske» musikken finnes ikke som noe annet enn en eksotisk myte.

Og der for eksempel afrikanske sjangre som soukous og afrobeat springer ut fra henholdsvis kubansk rumba og funk, har pendelen til de grader begynt å svinge den andre veien i seinere tid. De sterkeste øyeblikkene til band som Animal Collective og Dirty Projectors – bautaer på den alternative amerikanske musikkscenen det siste tiåret – er langt fra enslige eksempler på at musikken «utenfra» har inspirert til musikalsk innovasjon.

World-artisten Ane Brun

Selv har jeg fra tid til annen gleden av å presentere skandinavisk og annen europeisk musikk for et amerikansk publikum, som DJ på radiokanalen PRI. Og hva heter programmet? Global Hit.

Der er det er den globale musikken – verdensmusikken – som står i fokus. Dermed blir artister som Opeth, SBTRKT, Field Music og Ane Brun, for å nevne noen av artistene jeg har anbefalt, world music-artister. Så mye for «oss» og «dem».

Verden vil videre

Finnes det et alternativ til world music-begrepet? Jeg er ikke sikker. Men det føles likevel som det er på vikende front, tross alt. Og det skyldes artistene selv – og uttrykket deres, som stadig oftere vokser seg stort utenfor egne landegrenser og blør inn i den globale populærkulturen.

Slik fortsetter den musikalske krysspollineringen som dytter lyden, verden og språket vårt videre.

Marius Asp

  • ㅋㅋㅋ

    okei, den er grei.

  • Anonym

    jeg er uenig.

  • Anonym

    Jeg tror ikke hverken artikkelforfatteren eller denne David Byrne forstår hvilke mekanismer som er i spill, poenget er jo å søke beskyttelse mot å stilles til ansvar, dette er en impuls hos alle mennesker, bare noen ytterst få klarer å motstå denne og stå ansvarlige for sine handlinger, som hvite, heteroseksuelle menn feks

    Hele poenget er jo å ikke kunne bli karakterisert som møkkamusikk, er man «world music» kan man ikke si det, dette er noe folk flest ikke ser ut til å innse, (det er jo akkurat det samme med homoer og muslimer og samer og kvinner og en drøss andre naturligvis)

  • Anonym

    Jeg oppfatter World Music å være to ting, for det første så oppsto det som en forklaring på det samarbeidet som etablerte musikere hadde med musikere fra andre kontinent, allerede på 70-80-tallet, fra for eksempel Beatles påvirkning av Ravi Shankar til Paul Simons samarbeid med sørafrikanske musikere, dette ble en måte i solidaritet å introdusere utenlandske musikere til vestlig marked, og for det andre å gi nye utfordringer til satte musikksjangre. Det andre som karakteriserer World Music er den bruk av etniske uttrykk som man fritt tas opp i moderne komposisjoner og uttrykk, fra den klassiske komponisten Karl Jenkins til mer sublim integrering i lydbilde der det ikke er like tydelig å spore, en generell globalisering av grooven.
    David Byrne agumenterer jo nettopp for at World Music blir et begrep som avspeiler ignorance i forhold til det å definere musikk, og som blir misvisende i markedssammenheng, fordi det er en politisk ledende inndeling. 
    Oslo World Music Festival er en unik og fantastisk sjanse til direkte å oppleve kunstnere og musikere fra en bred kulturell innfallsvinkel som gjennom samling og fellesskap gir artistene mulighet til å nå et bredere marked.
    Man kan ikke påstå at artistene som du spiller på denne Global Hits lista er representanter for en World Music sjanger, fordi de har ikke tilknytning til etnisk egenart som man skal forvente i World Music, de har allerede markedsintegrering, og jeg tror det er en lang, lang vei å gå før man er i nærheten av å oppfatte en likestilling omkring utgivelser og musikkuttrykk, spesielt så lenge plateselskap dyrker fram artister med bred appell som dominerer markedet.

  • Pleier vel å kalle noe etnisk eller ev. nasjonalromantisk om det er ditt eget land, i alle fall når det helt klart er inspirert av folkemusikk. 
    Men det er aldri langt til et særpreget kunstnerisk utrykk, så med mindre noen går inn for å presentere seg som viderefører av en musikktype, så er det vel like greit bare å tenke på artistene som unike kunstnere. Presentere dem som seg selv å la de forklare det de gidder av bakgrunnen og inspirasjonen sin. Det er klart man blir påvirket av musikken rundt seg, men jeg tviler på at noen kalte afrikansk drum and bass folkemusikk eller world music når det kom over havet til klubbene i portugal, selv om de brukte etniske rytmer. 

  • Pingback: Huskmelk » Verden er et annet sted()

  • Pingback: Få med deg dette under Oslo World - Web Guiden | Web Guiden()

  • Pingback: V-ordet (eller: En Røff Guide til Ukas Musikk fra Verden) - Studentradioen i Bergen (FM 96,4/106,1/107,8)()

  • Pingback: P3.no Musikk » Smørblid nevekamp()