Werken mer eller mindre

Kraftwerks konsert på Engascenen åpner med at det eneste gjenværende originalmedlemmet, Ralf Hütter, kommer ruslende ut på scenen med en akustisk gitar. «Ziz iz a tune I wote in my hotel woom lazt night», sier han andektig, og snart svever mektige, sakrale akkorder over festivalområdet. I løpet av de påfølgende minuttene kommer resten av gruppen ut, de også, med fløyte, perkusjonsinstrumenter og kontrabass.

Neida, jeg kødder selvsagt. Scenen er, som vi alle vet på forhånd, rigget med fire Vil du bli millionær?-aktige pulter og en storskjerm som skal nytes med 3D-briller. Hütter, Fritz Hilpert, Henning Schmitz og Falk Griffenberg står bortimot helt stille mens utvalgte deler av katalogen lydlegger de levende bildene. Og det handler altså om automatik, technik, robotik – disse begrepene Kraftwerk mer enn noensinne anstrenger seg for å hevde eierskap i.

Man kan si mye – hei, Martin Bjørnersen! – om Hütters revisjonistiske tilnærming til bandets historie, men det er vanskelig å krangle med de rent musikalske høydepunktene de fire presenterer denne kvelden, ikke minst for oss som aldri har sett klassiske spor som «Computer Love», «Trans-Europe Express», «Autobahn» og «The Man-Machine» fremført fra en scene.

At de mer stemningsorienterte, vakre og dvelende Kraftwerk-kvalitetene totalt fortrenges av gruppens etterhvert svært lite subtile maskinmenneske-estetikk er synd, men ikke desto mindre forventet. 2003-versjonen av «Tour De France» og «Radioaktivität» er, litt overraskende, låtene som treffer publikum hardest, mens det lange, avsluttende «Musique Non Stop»/»Techno Pop»/»Boim Boom Tshak»-medleyet oppleves trøttende etter ett minutt eller så.

Med 3D-briller delt ut til publikum i forkant av seansen får man anta at bildene er like viktige som selve musikken, og der skuffer Kraftwerk. Animasjonene som slynges utover Middelalderparken veksler mellom det simple og det smakfulle (det siste gjelder ikke minst den etterhvert ikoniske «Autobahn»-grafikken), men de oppleves aldri spektakulære nok til å forsvare rollen som visuelt anker.

Disse innvendingene til tross: Kraftwerk representerer et velkomment pusterom blant Øyas headlinere. Den ikke ubetydelige humoren i bunnen av dette tilsynelatende kalde og gledeløse prosjektet forsterker inntrykket. Var du ikke tilstede, kan jeg trøste deg med at det sannsynligvis var nøyaktig slik du ville forestilt deg det. Tolk dét som du vil.