«Eternal sunshine» har vært et av Ariana Grandes mest etterlengtede album, men ikke bare fordi fansen vil ha mer musikk.
Internett har ventet i spenning på om tekstene vil avsløre nye detaljer om skilsmissen hennes, det påfølgende forholdet med også nyskilte kollega Ethan Slater, og tidslinjen rundt det hele.
Sårt om brudd og kjærlighet
Og Grande åpner seg virkelig opp. Hun synger sårt, direkte og ærlig om det avsluttede ekteskapet med Dalton Gomez i albumets første og siste låter. I midten får den nye kjæresten plass, i «yes, and?» og i «the boy is mine».
Ønsket om å bruke albumet som sin eneste kommentar på utroskapsspekulasjonene hun har stått i, blir enda tydeligere når det viser seg at den eneste singelen fra albumet, «yes, and?» ikke er representativ for resten av albumet, og attpåtil er hele skivas dårligste låt.
Musikalsk gir ikke dette singelslippet noe mening. Det er litt futt i teksten, men ellers er den en hypergenerisk poplåt med en beat og oppbygning som høres ut som den har vært en reservelåt til en «High School Musical»-film.
Sangerinnen valgte også å gi ut dette albumet 8. mars. Det er tydelig at dette er ment som en feministisk markering mot at alle blander seg i hvem hun er sammen med.
Men uansett om man støtter Grandes nye forhold eller ikke, blir dette grepet ganske så tonedøvt. Hennes rett til å tre ut av et forhold og inn i et nytt, var jo kanskje ikke den viktigste kampsaken denne kvinnedagen.
Tilbake til tusenårsskiftet
Kontroversene får altså mye plass, og hun klarer å gi mye mat til videre krangler på TikTok, X og Threads. Men det ligger spennende ting i musikken på albumet også.
Grande har siden starten av karrieren laget popmusikk med tydelige bånd til tusenårsskiftets r&b. Nå er denne epoken tilbake i trendbildet på alle fronter, i klær og sminke, hår og kroppsfasong, teknologi, spill, estetikk og musikk.
Tiden er med andre ord perfekt for nye Ariana Grande-låter.
Det bruker hun for alt det er verdt. Aller tydeligst på «the boy is mine», som bygger på både Brandy og Monica’s sang med samme navn fra 1998, og Grandes lekkede «Fantasize» som spilte på det samme uttrykket.
Henter fra hele 00-tallet
Sammen med sangerinnens karakteristiske lyse, hese stemme er dette r&b-pop-uttrykket gjenkjennelig fra tidligere utgivelser, men det har aldri vært så retro som på «eternal sunshine».
Med tidsånden på sin side har Grande gitt alle låtene likhetstrekk med 00-tallslåter, på hver sin måte, og det løfter hver og en.
«True Story» har et hint av Justin Timberlake-ballader over seg, hjulpet av hvordan de to artistene har lignende stemmebruk. «Don’t wanna break up again» minner om Vanessa Hudgens «Say OK», en hit fra Disney Channel-tiden som heldigvis går lydbildet fra kanalens musikk en høy gang.
«Imperfect for you» høres ut som Rilo Kiley, men minner også om Marit Larsens «Under The Surface» i noen av melodilinjene.
Tynnere røde tråder
Grande utforsker altså lyden fra denne epoken bredere enn før. Samtidig spres uttrykket vel tynt ut når hun drar så mange ulike referanser.
Der de siste albumene hennes har hatt veldig tydelige rammer og hvert sitt lydbilde, har «eternal sunshine» et noe mer sprikende uttrykk. Det svekker de låtene som ikke har hitpotensial alene.
«Supernatural», «i wish i hated you» og avslutningen «ordinary things» er fine, men ganske kjedelige låter. De er godt laget, velfremført og påfallende lite fengende.
Slike låter finnes på alle Grandes utgivelser, men tidligere har de fått hjelp av tykke røde tråder som har fått dem til å føles nødvendige. De trådene er tynnere denne gangen.
Kanskje har det kommet i andre rekke. Albumet er helt tydelig laget for å formidle et budskap. Hvordan man hører det vil derfor avhenge av hva man selv mener om situasjonen rundt sangerinnen, og ikke minst om man bryr seg i det hele tatt.
Kanskje skulle enda mer av fokuset ligget på musikken og referansebruken som vil stå seg i lang tid fremover, ikke bare på å eie et narrativ som publikum uansett har gjort seg opp en mening om.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
ENDA MER OM MUSIKK:
