Kevin McCallisters fellebaserte kamp for å forsvare sitt hjem har blitt en moderne julefilmklassiker.
«Alene hjemme» er en stemningsfull og gladvoldelig høytidsfilm som samler flere generasjoner foran skjermen i adventstiden.
Og det har den gjort i 30 år nå. Den 10. november i 1990 var det førpremiere i McCallister-familiens hjemby Chicago.
Noen uker senere, da filmen kom til norske kinoer den 6. desember, erklærte VG at lille Kevin var «julens helt».
De trillet en femmer på terningen og roste oppfinnsomheten: «Med en kløktighet som overgår Petter Smarts, omskaper han huset til en gigantisk tyve-felle».
TOPP 10: De beste julefilmene
Aftenposten var også begeistret, og under overskriften «Fornøyelige guttefantasier» kunne de slå fast at
«Macaulay Culkin er et sjarmtroll og en villstyring i samme person».
Men hva er det med denne lille julefilmen som får oss til å benke oss foran skjermen år etter år?
Vi tror vi har noen av svarene. Her er i hvert fall ti grunner til at vi i Filmpolitiet går i Kevins julefeller hvert eneste år.
*Spoileradvarsel: På denne listen røpes mye av handlingen i «Alene hjemme»*
Kevin!!!
Macaulay Culkin er det perfekte valget som den lille, men langt fra forsvarsløse, Kevin McCallister.
En hovedperson som er akkurat den rette blandingen av frekk, sårbar, snill, sjarmerende, raus, skarp, handlekraftig og oppfinnsom.
Han blir vår umiddelbare helt når husets unge herre må forsvare sitt hjem mot slemme banditter.
Men det er ikke bare actionhelten Kevin som er kul.
For alle oss som snek til oss sjokolade og is når foreldrene våre var ute en tur. For oss som ville se filmer med 18-årsgrense, selv om det ble mareritt. Vi som alltid måtte legge oss før det ble virkelig moro. Vi som hatet når storesøsken og voksne behandlet oss urettferdig.
Vi er Kevin! Kevin er oss!
Skurkene
«The Wet Bandits» er to av filmhistoriens minst effektive forbrytere, men de er også to av filmhistoriens mest minneverdige skurker.
Den ene er kort, illsint og ambisiøs, den andre er lang, leken og avslappet. Og begge er akkurat slemme nok til at det er fantastisk morsomt å se dem karnøfles og bombarderes med sviende og smadrende slapstick.
Den ellers meget så banneglade skuespilleren Joe Pesci måtte finne opp et eget uforståelig sinnaspråk, fullt av frådende mumling, for å få den rykende sinte banditten Harry til å passe inn i en barnefilm.
Og etter litt frem og tilbake i castingavdelingen (Daniel Roebuck ble droppet etter to dager), fikk Pesci til slutt sin ideelle samarbeidspartner i den joviale og morsomme Daniel Stern som Marv.
Vi løfter våre kubein for dere, Harry og Marv.
Fellene
Ved å ta i bruk gjenstander vi alle har i hjemmene våre, og bygge dem om til meget smertefulle feller for uvelkomne gjester, så aktiviserer «Alene hjemme» en fantasivold som både er betryggende, rettferdig og full av deilig skadefryd.
Og oppfinnsomheten i John Hughes sitt manuskript er aldeles nydelig.
Han tok alle ulykker som skjer i hjemmet, og bygde et aggressivt og effektivt hjemmesikkerhetsanlegg. Og vi har knapt nok turt å trekke i en lysbrytertråd siden.
Og selv om midlene er hverdagslige, er effekten spektakulær. Den da relativ ferske filmfotografen Julio Macat studerte tegnefilmer for få timingen på fallene, og overgangen mellom fellene og ansiktsuttrykkene, til å bli mest mulig virkningsfullt.
Beep beep, som han lyktes med den biten!
Naboen
Old Man Marley aka snøskuffeslakteren fra South Bend («The South Bend Shovel Slayer»).
Storebror Buzz forteller historien om den gamle mannen som i 1958 skal ha drept hele familien sin, samt halve kvartalet, med en snøskuff.
Nå bor han i nabohuset, og om natten er han ute med skuffen og saltbøtten sin.
Frykten for den skumle naboen var reell også for oss som var barn da «Alene hjemme» kom ut.
Derfor ble scenen i kirka, da Kevin omsider tør å snakke med den gamle mannen, ekstra fin.
Snøskuffemannens ensomhet og lengsel etter å bli forsonet med sin sønn bringer et ekstra lag av sårhet og hjerte til filmen, som virkelig treffer tårekanalene hardt mot slutten.
Marley er kanskje ikke den mest årvåkne naboen, sånn med tanke på å få med seg hva som skjer i nabolaget, men han er der når det trengs!
Julestemningen
Ok, det huset til McCallister-familien må være ett av de mest deilig julete husene i hele verden.
Fra kransen på døren, via juletreet, til den helt perfekte julepeishylla – det tyter av stemning og kos.
Og det er ikke tilfeldig. Kulisseansvarlig sørget for at hele huset er svøpt i rødt og grønt, og alt vi forbinder med helamerikansk familiejul er på plass.
Men det er ikke bare huset som får oss i julehumør. Julesnøen, isbanen, koret i kirken, julekrybben, de fargerike utelysene, de robuste 90-tallsklærne, kjeksene til nissefar og ikke minst alt det gjenkjennelige flyplasstresset får oss rett i desembermodus.
Og la oss for all del ikke glemme den grønne frottémorgenkåpen til Kevin.
Musikken
Takk alle filmguder for at Bruce Broughton, som egentlig skulle komponere musikken til «Alene hjemme», måtte avlyse i siste sekund fordi han var opptatt med å lydlegge «Bernard og Bianca i Australia».
Broughton er en dyktig komponist altså, men verken filmens juleglede eller Kevins elleville påfunn ville ha vært det samme uten John Williams stemningsfulle musikk.
Regissør Chris Columbus fikk sin gode venn Steven Spielberg til å sette ham i kontakt med Williams, mesterkomponisten elsket det han så, og resten er historie.
Williams originalmusikk er stappfull av musikalske godbiter, og spesielt ikonisk har filmens hovedtema «Somewhere In My Memory» blitt.
Williams ble nominert til Oscar for beste originalsang for stykket, som med blant annet celeste og dombjeller skaper perfekt julestemning.
Det er umulig å ikke komme i julehumør når du hører den velkjente musikken!
Mamma
Vi har prøvd, men det går ikke an å holde tåren borte fra øyekroken når mamma endelig kommer hjem til Kevin.
Catherine O’Hara gjør denne rollefiguren helt fantastisk. Det er jo ganske grusomt å glemme sin egen sønn når du skal til Paris, og noe av magien med Kate McCallister er at filmen anerkjenner dette sviket.
Det er i mors helhjertede innsats for å gjøre det godt igjen, at vi ser den totale familiekjærligheten som gjør at «Alene hjemme» fungerer så godt som hjertevarm kosefilm.
Mor bytter bort sitt jordlige gods, hun bryter sammen i skranken og hun tolererer store mengder dansebandprat – alt for å minimere tiden hennes elskede sønn skal være alene hjemme.
Catherine O’Hara er også en herlig komiker, noe hennes ferske Emmy for rollen i «Shitt’s Creek» er et ferskt bevis på. Og spesielt scenene med den avdøde legenden John Candy er gull.
Polka polka polka, folkens!
Ostepizzaen
Lille Neros ostepizza – det er denne runde røveren som starter alle problemene for familien McCallister.
Buzz spiser opp siste stykke på trass. Kevin tar rennefart og deiser knyttneven i sin stappmette storebror. Plutselig er hele kjøkkenet fult av søl, onkel Frank er forbanna og Kevin må opp på loftet. Må være litt av en pizza!
Og er ikke scenen når Kevin endelig får sin egen ostepizza bare geletoppen av den festen det er å være alene hjemme og bestemme alt selv?
Bonustips! Spis ostepizza når du ser «Alene hjemme». Det er et perfekt filmtilbehør. Iskuler med sjokoladesaus til dessert selvsagt.
LES OGSÅ: Dette driver julefilm-barnestjernene med i dag
Ya Filthy Animal
Vi har selvfølgelig også levd i håpet om at det skjuler seg et fantastisk gangsterfilmtips inne i «Alene hjemme», men i likhet med Hollywood-kjendiser som Seth Rogan og Elijah Wood har vi blitt skuffa.
Filmen «Angels With Filthy Souls», som Kevin stapper i VHS-spilleren, er dessverre ingen ekte film.
My entire childhood, I thought the old timey movie that Kevin watches in Home Alone (Angels With Filthy Souls) was actually an old movie.
— Seth Rogen (@Sethrogen) December 25, 2018
Men pengekrangelen mellom Johnny (Ralph Foody) og Snakes (Michael Guido) er uansett et av de sløyeste gangsteroppgjørene vi vet om.
Og her er det verbalet skytset vel så treffsikkert som kuleregnet.
Enten du skal strikke deg en julegenser, eller du ikke er helt fornøyd med servicen på restauranten.
Replikken «Keep the change, ya filthy animal» er nesten en moderne klassiker i seg selv.
Oppfølgeren
Det finnes dem i Filmpolitiets redaksjon som synes at det er aller mest julestemning i oppfølgeren «Alene hjemme 2, Forlatt i New York» fra 1992.
Vi skal ikke ta den diskusjonen her, men en ting er sikkert. Det var så mye gull og sprudlende kreativt overskudd i «Alene hjemme» – at det var null problem å lage en omtrent like god oppfølger.
Og selv om dette er en liste over hva vi elsker med originalen – så tar vi oss tid til å takke filmnissene for at vi kan se to gladvoldelige julefilmperler hvert år!
For hva er vel filmjulen uten Darlene Loves «All Alone on Christmas», juletreet fra The Rockefeller Center, lekebutikken Duncan’s Toy Chest og ikke minst – den baderomsscenen hvor en oppblåsbar Ronald McDonald og stemmen til onkel Frank skremmer vettet av hotellets portier.
«Get outta here, you nosey little pervert, or I’m gonna slap you silly!»
«Alene hjemme» er tilgjengelig på strømmetjenesten Disney+ og til leie og kjøp hos de fleste store strømmebutikkene. Vi anbefaler også dokumentarserien «Filmene vi vokste opp med» på Netflix, som har en egen episode om «Alene hjemme».
