Da Susanne Sundfør i fjor høst slapp singelen «Fade Away» dukket også påstandene om at hun på sitt nye album ville droppe den komplekse musikken hun er kjent for til fordel for et lettere poputtrykk opp. Nå er Ten Love Songs her, og allerede åpningslåten, sakrale «Darlings», avkrefter spådommen om radikal forandring siden The Silicone Veil (2012).
Tvert imot er Ten Love Songs en naturlig del av Sundførs kontinuerlige utvikling. Hun har siden gjennombruddet i 2007 stadig gitt mer plass til det elektroniske i musikken sin, og på det nye albumet er det nettopp det elektroniske som dominerer. En god del av låtene har markant mer driv og mer tilgjengelige melodilinjer enn tidligere, men har fremdeles egenarten til Sundfør i ryggraden.
Den høytidelige åpningslåten avløses av «Accelerate» – en tittel som også beskriver det musikalske temposkiftet fra første til andre låt. Sundførs majestetiske vokal erklærer «many people will get hurt» over et både hardt og storslagent lydbilde . På samme måte som «Fade Away», «Slowly» og «Kamikaze» er den en perfekt kjørelåt – noe som nok kan spores tilbake til tiden Sundfør har tilbragt i Los Angeles under arbeidet med albumet.
Ten Love Songs er nok et høydepunkt fra en artist som har stått for flere svært imponerende prestasjoner før fylte 29 år enn mange gjør gjennom en hel karriere. Susanne Sundfør har ikke bare gitt ut musikk som er i en klasse for seg. Hun har også spilt mesterlige konserter både på festivaler og i operahus, gjort en av de beste coverlåtene på norsk tv noensinne, skrevet musikk til en Hollywood-film og tatt standpunkt som en viktig stemme i samfunnsdebatten.
Mange låter, deriblant eksplosive «Delirious», viser Sundfør som mer selvsikker enn tidligere. Det hviler en ro og kontroll over stemmen hennes. Så er det også første gang hun selv har hovedansvar for produsentjobben.
Albumet oser av overskudd. Det kommer til uttrykk for eksempel ved «plinget» i «Fade Away», i måten sensuelle «Slowly» bygger seg opp, og det apokalyptiske avslutningssporet «Insects». I «Kamikaze» blander hun like godt inn EDM – og får det til å funke. Albumet bekrefter gang på gang hvilken skapende kraft Sundfør besitter.
Ten Love Songs fremstår rett og slett mer lekent og mindre dogmatisk enn tidligere Sundfør-utgivelser. Musikken går i større grad enn tidligere rett i følelsesregisteret, og det er kort vei mellom gåsehud og eufori. Alvoret i musikken er fremdeles tilstede, men er ikke altoverskyggende. Sånn sett vil nok albumet appellere til enda flere enn tidligere utgivelser har gjort.
Tekstene på de ti låtene kretser, som albumtittelen antyder, alle rundt kjærlighet. Ofte de destruktive delene av den, som når «Delirious» åpner med linjen «I hope you got a safety net / cause I’m gonna push you over the edge». De mørke undertonene er fremdeles en viktig bestanddel i Sundførs kunst.
Albumets kunsteriske høydepunkt er ti minutter lange M83-samarbeidet «Memorial». Et storslått orkesterverk som tøyer grensene for hva vi kan kalle pop til det ytterste. Den lener seg mot klassisk musikk, men tilgjengeliggjøres av en veldig godt formidlet sårbarhet.
Evnen til å balansere er sentral hos Sundfør. Hennes evne til både å utfolde seg både i vidstrakte komposisjoner og lage radiovennlige låter med tidsriktig klubb- og disko-innslag på samme album, uten at det oppleves schizofrent, er det som gjør henne til en av våre aller største musikere.
Sånn skal det gjøres.
Trine Aandahl
