Han var en av 2012s mest håpefulle og ble kåret til 2013s ypperste nykommer under P3 Gull. I 2014 er han en av de sterkeste kandidatene til å bli Norges største stolthet på den internasjonale musikkscenen.
For Magnus August Høiberg har, siden sist han slapp EP, gitt ut en rekke remikser, blitt inventar i store navn som Diplos setlister og medvirket på soundtracket til det populære spillet Grand Theft Auto. Sist, men slett ikke minst har han produsert Ludacris’ nyeste singel «Party Girls» med Jeremih og Wiz Khalifa, som droppet i forrige uke. Nå har han beveget seg fra det selvstendige plateselskapet Pelican Fly til LuckyMe og gitt ut sitt nye og etterlengtede EP Wedding Bells.
Les også: Norges nye eksportvare?
Cashmere Cat følger uredd opp debuten Mirror Maru fra 2012, og slipper nok en gang fire søte pikekyss av noen låter. En akkurat passe stor dose til å holde en høy verdi på låtene. Interessant, mystisk og kostbart.
Den sterkeste låta starer moroa. En pusete pianomelodi åpner smykkeskrinet – som en inngravert signatur i løkkeskrift. Mykheten i «With Me» bevares overraskende nok, selv når vi videre blir dratt frem og tilbake mellom heftige og skrapende rytmekreasjoner, utenomjordiske lydeffekter og seige, språkløse vokalinnslag.
For selv uten et eneste ordentlig ord, klarer han både å fortelle historier og skape sterke sinnstemninger. I tillegg til å skape et lydbilde plassert midt mellom en rekke sjangere, er dette også et futuristisk svar på musikkens uendelige muligheter. På lik linje som det er en krysning mellom R&B og elektro, faller låtene midt mellom klubb og ballade. Mesterlig udefinerbart.
Den fineste låta er «Pearls». EPens perle, bokstavelig talt. Den gjennomgående melodien, de lystige mellompartiene og de mange lydeffektene som best kan beskrives som, ja, lyden av perler, maler låta lyserosa. Lystig glad, men like sexy og klam når de velkjente knirkelydene blir byttet ut med svak, duggete og intens pusting.
Den deiligste låta – tittelsporet – har den tyngste og mest behagelige beaten, og er låta som ligner mest på soundet vi kjenner fra Mirror Maru. Melodien er farlig lik melodien på tittelsporet fra 2012, men Cashmere river den elegant løs fra noe som kan virke som en resirkulert idé med en helt ny og dominerende tvist: En fløyteeffekt vi ikke har hørt maken til før.
Og det er nettopp det som er essensen av Cashmere Cat – å være så nyskapende og overraskende på samme tid som han er karakteristisk og trofast mot sin egen musikalske sjargong.
Den søteste låta avslutter EPen. Spennende innslag av videospill-lyder kommer og går. En pulserende, svak beat holder liv til siste tone.
Wedding Bells er perfekt frisk og glansfull. EPen fremstår fluffy, mettende og pompøs, finpolert til minste detalj. Cashmere Cat har funnet sin helt egen sti, og hans kreative evner og musikalitet er det ingenting å si på. Han er kun et litt større overraskelsesmoment unna toppkarakter på denne utgivelsen.
Men det er nå det gjelder. For noen kan kanskje dette soundet i lengden bli generisk og for likt, og jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter med å se for meg et helt album fra Cashmere som etter to EPer klarer å holde på nysgjerrigheten og bredden. Likevel tror jeg det er lenge til Magnus slutter å imponere, og at Wedding Bells fort kan stå igjen som et av årets beste utgivelser.
Adiele Arukwe
