Amerikansk perfeksjon, italiensk tulleband og walisisk ungdomsmetal

Bleeding Through, Lacuna Coil og Bullet For My Valentine inntok hovedstaden i går kveld. Pyro var på plass.

Det har vært en aldeles nydelig metalsesong i hovedstaden. I løpet av noen raske sommer- og høstmåneder har vi fått med oss In Flames, Gojira, Madball, Purified In Blood, Slayer, Slippknot, Mastodon, Disturbed, Trivium, Amon Amarth, Machine Head, Kip Winger og en rekke andre herlige konserter.

Pyro-rapport fra Slipknot i Oslo Spektrum
Pyro-rapport fra The Unholy Alliance i Oslo Spektrum
Pyro-rapport fra Kip Winger på Smuget

For min del nærmer det seg sesongslutt. Etter Rockefeller i går kveld, da Bleeding Through, Lacuna Coil og Bullet For My Valentine besøkte Oslo, er det kun Biohazard på Garage Oslo kommende lørdag som står igjen på plakaten før lang juleferie.

Tidligere på dagen traff vi vokalist Brandan i Bleeding Through til et raskt Pyro-intervju, og han viste seg å være en hyggelig og pratsom fyr. Slik de fleste amerikanere er. Intervjuet kommer på Pyro utpå nyåret en gang.

Vel inne på galleriet på Rockefeller fant vi ut at det visstnok var solgt 700 billetter på forhånd, og i løpet av kvelden var det nok rundt 900-1000 pers i lokalet. God stemning var det i hvert fall.

Først ut er da Bleeding Through, som er det klart hardeste bandet på plakaten. Orange County-bandet har levert et av årets album (tror jommen jeg glemte det i Pyros årsoppsummering, damn) i Declaration, og bandets knallharde blanding av klassisk metal, blast beats, hardcore og black metal-stemninger er rett og slett unik. Konserten ble også unik. Fra åpningen med Declaration og For Love And Failing er det full pinne, og bandet låter tightere enn noe annet band jeg har hørt og sett på Rockefeller. Brandan Schiepatti er en mektig vokalist, og gir episke kvaliteter til de avanserte metalriffene. Knotten i osten er keyboardist Marta Peterson, som legger dystre, atmosfæriske synthtepper over de brutale temaene, og en låt som Sister Charlatan får et kledelig horroraktig preg. De 35 minuttene Bleeding Through spiller er noe av det beste jeg har hørt og sett live på en scene i 2008, så jeg benytter anledningen til å anbefale alle å sjekke ut det nye albumet Declaration. Du kan kjøpe CD-en på Play.com for 120 spenn, eller kjøpe digitalt og DRM-fritt på iTunes Pluss for 80.

Bleeding Through-vokalist Brandan Schiepatti var godt fornøyd med mottakelsen.

Lacuna Coil er derimot en helt annen historie. Italienerne selger overveldende bra med plater både i Europa og USA, og selv om jeg skjønner at folk kan la seg fenge av det glatte lydbildet og Christina Scabbias vokal, framstår de på Rockefeller som et meningsløst band . Det låter som om Surferosa skulle spilt coverlåter av Korn, og han co-vokalisten til Scabbia er en billig blanding av E-Type og italiensk boyband-sussebass. Min sidemann Kim foreslår at de heller kunne begynt med trylling på scenen, og han har et poeng. De ser ut som en gjeng annenrangs tryllekunstnere fra Sør-Europa, og musikken er da også bare illusjoner og lureri. Jeg synes de heller kunne fyrt opp en pizzaovn, de er jo italienere? Mmmmm, calzone. Det hadde vært både mer underholdende og matnyttig, bokstavelig talt. Verst blir det når de ruller ut sin coverversjon av Depeche Modes Enjoy The Silence, hvor assosiasjonene til eurometal i Melodi Grand Prix blir altfor sterke. Klissete deppemetal på sitt verste. Et lite pluss i boken for avslutningslåten (Our Truth?), og Scabbia er jo en brukbar frontfigur.

Lacuna Coil på Rockefeller:

Bullet For My Valentine er en gjeng småbygutter fra Wales som har skutt gullfuglen med sine to album The Poison og Scream Aim Fire. På sitt beste er de uslåelige med sylskarpe riff, gigantiske refrenger og publikumsvennlige moshtema, men siste albumet har litt for mange svake låter til at det holder alt som ble lovet av debuten.

PÃ¥ Rockefeller Ã¥pner de med Scream Aim Fire og Take It Out On Me, og det er tydelig at BFMV har spilt hundretalls av konserter de siste Ã¥rene. Det er tett, proft og aggressivt, og Matt Tuck ser i nesten i overkant selvsikker ut der han stÃ¥r midt pÃ¥ scenen. NÃ¥r BFMV er pÃ¥ sitt beste, som pÃ¥ 4 Words To Choke Upon, All This Things I Hate, Waking The Demon og Tears Don’t Fall, leverer de fengende, uslÃ¥elig popmetal, men gjennom en hel konsert blir det Ã¥penbart at en del av lÃ¥tmaterialet ikke holder mÃ¥l. Den balladen fra nye platen, for eksempel? Bare tull og en blek kopi av massive Tears Don’t Fall. Og hva er denne greien med at hele bandet gÃ¥r bak forsterkerne og gjemmer seg tre-fire ganger i løpet av konserten? Enten har de viktige bandmøter der de teller merchpenger, eller sÃ¥ har de utviklet et episk kolaproblem (ref: Darkness).

Men nok sutring; BFMV spiller flettebåndet av de fleste metalkolleger, og har utvilsomt taket på det unge publikummet som går bananas nede i piten. Wall of death ble det også, flotte greier. Til og med den cheesy poplåten Heart Bursts Into Fire tar nakkegrep på Rockefeller. Når låtmaterialet er hundre prosent på plass blir BFMV et klassisk metalband. De har alle forutsetninger.

Jada, det ble wall of death. Vakkert.

Noen andre som var på Rockefeller i går? Vi vil gjerne høre hva folket synes.

Tags: BFMV, Bleeding Through, Bullet For My Valentine, Lacuna Coil, Oslo, Rockefeller