Pyro-stereoen – Pyro https://p3.no/pyro Wed, 25 Nov 2015 10:21:16 +0000 en-US hourly 1 Pyro-stereoen april 2013 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-april-2013/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-april-2013/#respond Mon, 22 Apr 2013 12:00:07 +0000 https://p3.no/pyro/?p=28369 stereoenapril

Det er på tide med en ny gjennomgang av månedens utgivelser innen hardrock og metal.

Hver måned ser vi tilbake på hva som har kommet av utgivelser innen sjangrene vi dekker i Pyro, og i april dukket det opp album fra band som Ghost, Volbeat, StoneSour, Terror, Cathedral, Whitesnake og Orchid, samt en haug med norske utgivelser. Les og lytt til alt sammen her.

volbeatoutlaw

Volbeat – Outlaw Gentlemen And Shady Ladies

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til Volbeats blanding av rockabilly, metal og Hetfield-vokal, men det er umulig å ikke være imponert over måten de har vunnet over folk på her i Norge. Siste album Outlaw Gentlemen & Shady Ladies virker også hakket bedre enn mange av Volbeats tidligere utgivelser, og King Diamonds gjesteopptreden på Room 24 er verdt minst ti lytt. Snop for fansen, en mulig inngangsport til Volbeat for resten. En av de fineste videoene jeg har sett på lang tid er laget til låten Cape Of Our Hero som du bør se under.

terrorlivebythecode

Terror – Live By The Code

På forrige plate fortalte L.A.-crewet Terror oss at de er Keepers of the Faith, og nå sier de klart fra at de Live by the Code. For her er koden street core, bandannas, moshpit og klar-ferdig-gå. Metal møter hardcore i superhissig, pit-vennlig påkledning. Favorittlåter? Tittelsporet, Shot of Reality og Hard Lessons. For fans av Hatebreed og Madball og Suicidal Tendencies. The Most High har fått fin hardcore-hyllende video som du kan se under.

Ghost-Infestissumam

Ghost – Infestissumam

Denne platen er den ekte Melodifestivalen, for her får man lyst å synge med på allsangvennlige refrenger som “Come together, for Lucifer’s son!” og “Hail Satan! Archangelo! Hail Satan! Welcome year zero”. Ghosts andreplate er retrorock med to føtter tungt plantet i 70-tallet, med Blue Öyster Cült og Abba (!) som naturlige referanser. Noen synes det er soft, jeg synes det er magisk, fengende, ekte, mørkt og deilig. Husk å sjekke den lekre vinyen, som vi skrev om på bloggen her om dagen. Secular Haze fra albumet i videoformat under.

sspart2

Stone Sour – House Of Gold And Bones Part 2

Corey Taylor er en melodiøs metalvokalist av de helt sjeldne, og på House of Gold & Bones nummer 2 gjør han alt han kan for å vise frem den myke siden av fløyelsstemmen sin. Av og til blir det litt for forutsigbart med myk start til heavy vers eller refreng, men låter som ’82, Peckinpah og ZZ Top-pastisjen Black John er fremtidige konsertklassikere. Do Me A Favor har fått video som du ser under.

cablesalbum2

Cables – Beat Sweat Heat

Oslobandet Cables har gjenoppstått med noen nye medlemmer, og selv om de var ganske gode fra før hever de sin egen standard mange hakk med andreplaten. Alt er bedre og alt er tøffere. Så tøft er det at Cables plutselig er et av de desidert kuleste bandene her til lands. Gode låter, perfekt vokal, gedigen punkrock. Jeg elsker alt med Cables, og skrev en sak om det for P3.no/musikk nylig. Sjekk disse snarest. Gjerne gjennom videoen til You Said It Was Me.

shiningcover

Shining – One One One

Fra jazz til jazzmetal til rein og skjær metal med bittelitt saksofon her og der. Shining seiler opp som en vaskekte Pyro-favoritt med One One One. Fra åpningssporet I Won’t Forget, som både Rob Zombie og Trent Reznor ville solgt en av farmene sine for å ha skrevet via konsertanthemet Blackjazz Rebels til den superhissige abvslutningen med Paint The Sky Black, er dette en nær perfekt utblåsning av moderne industrimetal, produsert så lekkert at man får lyst å bli en maskin og danse robotdansen til The One Inside. I Won’t Forget har fått video og greier.

cathedrallastspire

Cathedral – The Last Spire

Så var det over. The Last Spire er avskjedsalbumet til Cathedral. Et band som har bidratt til mye fin doom gjennom årene, men som aldri ble veldig store kommersielt. Dermed er det litt vemodig å høre et nytt album for siste gang, men samtidig høres Cathedral ganske slitne ut på The Last Spire, så da er det gjerne like greit at dette er enden på de lange visene. En del av låtene fungerer bra, mens andre blir for lange og for pregløse. Som vanlig med Cathedral altså. Siste video fra Cathedral noensinne kan du se under.

haraballcover

Haraball – Sleep Tall

Denne er litt kinkig, for egentlig liker jeg det Haraball holder på med. På Sleep Tall følger de opp sine ep-er, og serverer knallhard punk med krydder fra hardcore. I små doser, som på en ep eller en kaotisk konsert, fungerer Haraball meget godt. Litt verre er det på en hel plate, der de også har presset inn alle åtte låter fra ep-ene som bonus-spor. Da ender de opp med 23 korte låter på rundt 40 minutter. Det blir for mye selv for en som liker bandet. Låtene farer forbi uten å sette seg. Oppsummert: bra band, gode låter, mange låter, utmattende. Sjekk isbadevideo under.

orchid-mouths

Orchid – Mouths Of Madness

Jeg oppdaget Orchid fra San Francisco på bandets forrige album (og debut) Capricorn. Bandet føyet seg fint inn i den store retrobølgen med hang til Sabbath-gitarer og lune nikk med hodet. Oppfølgeren er også fin, men kommer kanskje på et tidspunkt der litt av piffen har gått ut av bølgen. Muligen er også låtene pittelitt svakere denne gang. Jeg klarer hvertfall ikke helt å bli like fascinert som forrige gang, selv om jeg virkelig har forsøkt. Wizard Of War hører du her.

offwiththeirheads

Off With Their Heads – Home

En av platene jeg har spilt flest ganger den siste måneden er Off With Their Heads fra Minneapolis som faktisk har holdt på siden 2002 uten at jeg har fått med meg deres fine blanding av punk og rock. En fin miks av Gaslight Anthem og The Loved Ones, om det sier noen noe. Allsang og god stemning. Kanongod plate for alle som liker punken sin melodiøs og rockete. Sjekk om du liker greiene ved å se videoen til Start Walking under.

aeternusseventh

Aeternus – …And The Seventh His Soul Detesteth

Jeg har registrert at comebacket til Aeternus har fått noen solide anmeldelser i norsk metalmedia, og det av folk som har mye mer peiling på dødsmetal og ekstrem-metal enn meg. Tungt, kjapt og brutalt er det uansett når Aeternus drar oss gjennom et konseptalbum om de syv dødssyndene. I tillegg til det sedvanlige angrepet på sansene lar også Aeternus deg puste litt med lekre instrumentale sidesprang i låtene. Voldsomt og bra.
among_gods_cover

Among Gods – Among Gods

Among Gods er et nytt norsk band fra Bergen som inneholder medlemmer fra doom-flinkisene i Syrach, og Among Gods er ikke så fryktelig langt vekke fra nettopp Syrach stilmessig. Seig metal og tunge toner kan altså forventes. Begge deler utført til ståkarakter. Debuten Among Gods kom digitalt i fjor, og er nå ute på vinyl. Among Gods kan sjekkes videre via Urørt, og så kan du høre låten Martyr under.

AMONG GODS – Martyr

gama-bomb-the-terror-tapes

Gama Bomb – The Terror Tapes

Gama Bomb er som de fleste andre nye thrashband som høres ut som gamle thrashband. De har en herlig ungdommelig iver, de har morsomme tekster, og de ligner på speedmetal-gjengen fra USA på 80-tallet (og litt på Municipal Waste). Det som gjør Gama Bomb annerledes er at de er fra Nord-Irland som ikke akkurat er kjent for sine mange thrashband. The Terror Tapes er akkurat det du forventer om du har lyttet til Gama Bomb tidligere. Øs pøs thrash og låter med titler som Backwards Bible, Beverly Hills Robocop og Smoke The Blow With Willem Defoe. Moro hele veien. Den herlige videoen til Terroscope ser du under.

toxicholocaustfromtheashes

Toxic Holocaust – From The Ashes Of Nuclear Destruction

Joel Grind og hans Toxic Holocaust fikk seg noen nye norske venner da de spilte support for Kvelertak rundt i Norge for noen år siden, og nå samler de en rekke låter fra split-singler og annet knask på samleren From The Ashes Of Nuclear Destruction. For fans av Toxic Holocausts litt skitne thrash er det mye å hente her, selv om det nok blir vel mye med 22 korte thrashlåter av blandet kvalitet for alle andre. Agony Of The Damned under.

WhitesnakeCameraAngle5

Whitesnake – Made In Japan (live)

Jeg har vanskelig for å si noe negativt om Whitesnake. Nå har de siste platene derfra vært ganske bra, og live klarer Sir Coverdale seg fremdeles sånn passe bra, men stemmen er ikke den samme som for tjuefem år siden. Dette er et helt streit livealbum for fansen, og inneholder både gamle og nye favoritter, men blir aldri en viktig utgivelse i Whitesnake-katalogen. Fool For Your Loving fra dvd-versjonen ser du under.

Sodomcover

Sodom – Epitome Of Torture

De gode og gamle tyskerthrasherne kverner stadig ut ny musikk, og det er intet mindre enn gledelig. Jeg vet hva jeg får, og jeg liker det de leverer. Sodom lager standard thrash med litt slayersk inspirasjon her og der, og låter som My Final Bullett og S.O.D.O.M. åpner platen med et brak. Utover blir muligens låtene litt like, og du vet at sangtittelen ender opp i refrenget, men det er vanskelig å ikke like karer som Sodom. Jeg vil påstå nesten umulig. Om du har et hjerte for ze metal da.
Purson_TheCircleAndTheBlueDoor

Purson – The Circle And The Blue Door

Purson er blant de mest omtalte bandene innen den nye bølgen av psykedelisk rock som er i ferd med å få fotfeste, og Purson gjør definitivt sine saker bra. Mitt problem er at det blir litt vel mykt og hippie-ish på mesteparten av debuten. Når Purson rocker på låter det strålende, når de kjører full Fairport Convention-stil blir det fort litt kjedelig på min stereo. Dermed ender bandet opp som helt halvveis for meg, men er du en av de som liker de roligste låtene på Led Zeppelin 4 best har du mye godt i vente. En av de mest rocka låtene heter Leaning On A Bear og har fått video.

UncleAcid_MindControl

Uncle Acid And The Deadbeats – Mind Control

Mer psykedelia fra England, og der Purson blir for myke for den jevne Pyro-leser bør Uncle Acid And The Deadbeats ha sjansen til å glede flere av dere. Ikke så ute som Hawkwind, ikke så myke som Pink Floyd, men rocka og fin og jevn over hele albumet. Definitivt retro, men også svært sjarmerende. Pluss i margen for noen svært gode riff også. Anbefales for den interesserte herre og kvinne der ute. Poison Apple hører du under.

kalel

Kal-El – Dark Moon Voyage

Kal-El er ikke bare Spermanns egentlige navn, det er også et ganske nytt band fra Rogaland som er satt sammen av folk fra Desspo, Six Eyes Lost og Theatre Of Tragedy. Musikken er definitivt inspirert av stonersjangeren, og de seige rockerne fungerer ganske så bra. Spesielt låten Spaceman rocker bra i ørene med sin supertunge Soundgarden-anno-Badmotorfinger-groove. Mest sannsynlig bedre live enn på denne første ep-en, men vel verdt en sjekk på Urørt.

J

(foto: Jenny Hols)

Judo Kick – Bye, Bye Planet Earth

Det er lett å høre hvor Judo Kick henter inspirasjonen sin fra. Gjenklangen etter Ramones, The Queers og tusen andre pop-punkband ligger tjukt utenpå og inni Bye, Bye Planet Earth. Ikke noe galt i det. Dette er andre album fra Hønefoss-trioen, og til tider produserer Judo Kick sjarmerende og melodiøs punk, men som album og band skorter det på de helt store låtene. Mye å gå på, men skryt for å lage musikk i en sjanger som få andre gjør bra ting i her til lands. Hør mer av Judo Kick via Urørt.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-april-2013/feed/ 0
Pyro-stereoen mars 2013 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2013/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2013/#respond Tue, 26 Mar 2013 10:00:19 +0000 https://p3.no/pyro/?p=27992 clutch2

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

KvelertakMeircover

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

clutch

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

bmth

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage - Disarm the descent

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

deez

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

BleedFromWithin_Uprising_Cover

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

saxonsacrifice

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

soilwork

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

bloodtsunamicover

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil_Gather_The_Sinners

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

warbeast_split

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

jackdalton

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

okularsexforce

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

benea

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

invain

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss_HorribleNight

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

wellfear

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2013/feed/ 0
Pyro-stereoen februar 2013 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-februar-2013/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-februar-2013/#comments Thu, 28 Feb 2013 10:00:16 +0000 https://p3.no/pyro/?p=27634 bullet1

(Bullet For My Valentine, foto: Kim Erlandsen/NrkP3)

Vi har på ny gått gjennom alle de siste utgivelsene vi har fått inn til Pyros hovedkvarter, og leverer både omtale og musikk fra alle som en.

Vi fyrer på nesten alle sylindre og gir deg vår mening om de nye platene til blant andre Coheed And Cambria, Bullet For My Valentine, Anthrax, Vreid, Heaven’s Basement og Buckcherry. De to første omtalene er skrevet av Asbjørn Slettemark, mens alle de andre er det Totto som har synset om. Håper du finner en overraskelse eller to.

BronxIV

The Bronx – IV

Kan dette bandet egentlig gjøre noe galt? Det er vanskelig å tro, for nå har de levert et kanonalbum for fjerde gang på rad. IV er hakket mer rockorientert enn hardcoresoundet på forgjengerne (tenk White Guilt fra The Bronx II, de nærmer seg det lydbildet på mange låter her), men det er fremdeles råere og mer ekte enn det meste som lages av musikk i dag. Matt Caughtran synger og skriker om hverandre, men har like mye sjel som en drøy nattklubb i Harlem i 1972. Sjekk bare Style Over Everything, når han proklamerer “I shoot to kill/I don´t fuck aroooouuund!”. Digg plate, rett og slett. Se videoen til Youth Wastet under.

bfmvtemper

Bullet For My Valentine – Temper Temper

Det er litt vanskelig å forholde seg til Bullet For My Valentine. På den ene siden liker jeg deres enkle, fengende metalcore, hvor klassisk metal, thrash, melodiøse refrenger og snerrende vokal svømmer sammen rundt i gryten. Men på den andre siden er det vanskelig å ta Matt Tuck sine tekster på alvor, der han skriker klisjeer om at “truth hurts, like a bag of nails” eller “I am like a prisoner of a war” påfulgt av “you are like an animal”. På dette albumet har de også sendt inn en sterk søknad til amerikanske radiostasjoner om å få spilletid med enkle låter som Riot og Tears Don´t Fall Part 2. Foreløpig gleder jeg meg mest til å se dem live i sommer, da leverer de alltid. Og med en del av tekstene her trengs kanskje litt marinade for å kunne svelge dem skikkelig. Riot kan du se i videoformat under.

Mortillery - Origin of Extinction

Mortillery – Origin Of Extinction

Jeg er litt usikker på om kanadiske Mortillery har et skikkelig tøft eller skikkelig teit navn. Fremdeles i tenkeboksen der. Men musikken er enklere å gjøre seg opp en mening om. Ganske streit old-school thrash med en forfriskende kvinnelig vokal gjør Origin Of Extinction til over middels. Det sterkeste kortet er nevnte vokal, mens låtmatrialet kanskje ikke er like sterkt. Sjekk ut hele albumet under.

tomahawkoddfellows

Tomahawk – Oddfellows

Jeg har stor respekt for Mike Patton og hans evne til å gjøre akkurat hva han vil musikalsk, men ofte skaper han musikk jeg rett og slett ikke skjønner. Unntaket har alltid vært Tomahawk som Patton har sammen med folk som har spilt, eller spiller i, band som Jesus Lizard og Helmet. Tomahawk er forståelig, selv om det langt fra er enkelt og kommersielt. Patton er fremdeles leken, og krever fremdeles mye av lytteren, men Oddfellows er en fin sak for meg som ikke klarer resten av det Patton holder på med. Tittelkuttet kan stå som et bra eksempel på det som finnes på Tomahawks nye album, som neppe skuffer deg om du er fan fra før. Eventuelt er platen for striglet. Men jeg liker jo slikt.

heavensbasementalbum

Heavens’s Basement – Filthy Empire

Heaven’s Basement er noe så fint som et skikkelig bra hardrock-band fra England. De er det saktens ikke mange av. Amerikanerne har vært best på det de siste 30 årene. Men Heaven’s Basement kom bardust på oss med singelen Fire, Fire i fjor, som faktisk klarte kunststykket å bli listet på P3. En riktig så enormt bra rockelåt. Og det finnes mer bra på debutalbumet Filthy Empire. Åpningen med Welcome Home inviterer inn i varmen, Lights Out In London er kvalitetsrock på sitt beste, og den usedvanlig vakre Nothing Left To Lose er en gedigen favoritt. Mykt og godt, og det fra England. Har du sett. Eventuelt; har du hørt…. Nothing Left To Lose under. Vakkert.

buckcherryconfessions

Buckcherry – Confessions

Litt mer melodiøs hardrock, kanskje? Buckcherry er et veldig amerikansk fenomen, og har hatt god suksess i hjemlandet de siste årene etter at Crazy Bitch ble en hit. Buckcherry har levert gode ting på albumfronten hele veien, men er vel ikke superkjent her i Europa. Kanskje fordi bandet låter veldig amerikansk, ikke at det er ment negativt. På Confessions gjør Buckcherry det de kan best. Streit og allsangvennlig hardrock i tradisjonen til Aerosmith, Mötley Crüe og alle de andre fine typene. Som vanlig med noen killer-låter (som Gluttony og Wrath), og en hel del filler-låter. Alt som normalt fra Buckcherry altså. En killer-låt finner du under.

enforcer_death_by_fire_cover_03

Enforcer – Death By Fire

De svenske unge og håpefulle rockerne i Enforcer overbeviste stort på Hole In The Sky i Bergen for noen år siden, og overbeviser i litt mindre grad også med sin tredje plate Death By Fire. Enforcer ligner en hel del på tidlig Iron Maiden, men fokuserer også på det melodiøse (ikke det at Maiden ikke var melodiøse, altså…), og en del av låtene er i nærheten av magiske. Alt er ikke i samme klasse, men Enforcer er utvilsomt et av de friskeste innslagene i heavyen de siste årene. Galopp-bass, twingitarer, gode refreng, deilig litt spinkel lyd. Liker du Mesmerized By Fire som du kan høre under, så liker du mesteparten av Enforcers nye album.

Anthrax_Anthems

Anthrax – Anthems

Anthrax gjorde et solid comeback på plate med Worship Music for noen år siden, og midt i en litt småkinkig tid der gitaristen forsvant ut av bandet slipper de nå coversamlingen Anthems. Det artige her er at thrasherne i Anthrax gjør sine versjoner av langt mykere band som Boston og Journey. Det mindre artige er at versjonene ikke er i nærheten av å være like gode som orginalene. Morsomt, men ikke så mye mer. Rush-låten Anthem får du i Anthrax-versjon under. Albumet slippes midt i mars.

suffocation

Suffocation – Pinnacle Of Bedlam

Suffocation er gamle travere i dødsmetalen, og selv om ikke det er min sterkeste side når det gjelder sjangeren, så har jeg hatt stor glede av den dype galskapsvokalen og det brutale angrepet amerikanerne deler av på Pinnacle Of Bedlam. Tungt, voldsomt, gigantisk. As Grace Descends under.

rottingchrist

Rotting Christ – Kata Ton Daimona Eaytoy

Denne så jeg ikke komme. Greske Rotting Christ har liksom alltid bare vært der. Ekstreme og gode, men aldri et band jeg har lagt spesielt merke til. Det kan nok hende at jeg har gått glipp av noe viktig, for om resten av katalogen til Rotting Christ er i nærheten av det nye albumet er det mye genialitet bakover i tid. Kata Ton Daimona Eaytoy er nemlig en perle. Umulig å klassifisere. Her finner du store kor, knallhard metal, okkult messing, gresk folkemusikk, og store mengder galskap. På et vis det Morbid Angel burde vært på sin siste kalkunplate. Jeg gir meg ende over. For et album! Bare sjekk det ut. Uansett. Kata Ton Daimona Eaytoy betyr noe slikt som Do What Thou Wilt, og det heseblesende åpningssporet In Yumen-Xibalba kan oppleves under.

coheedafterman2

Coheed And Cambria – The Afterman: Descension

Andre del av The Afterman kom for noen uker siden, og heller ikke denne gang skuffer Coheed meg. Musikken er enormt melodiøst, nesten litt poppete, men Coheed And Cambria har sitt helt særegne uttrykk som jeg har likt helt siden jeg oppdaget bandet for mange år siden. Det føles litt som om Coheed And Cambria faller litt mellom en rekke stoler. For enkle for progfansen, for pop for metalfansen, og for harde for de store markedene. Men jeg liker det. Aller best er bandet når de drar litt på som i Key Entity ExtractionV: Sentry The Defiant (det skal ikke være enkelt) og i The Hard Sell som du kan se under. Nok en gang bestått.

Vreid-Welcome-Farewell-cover

Vreid – Welcome Farewell

Det flotte bandet Vreid overrasket meg da The Reap dukket opp som første låt fra Welcome Farewell før jul. Mer heavy enn den ekstreme metalen jeg var vant til fra Vreid-kanten, men likevel en meget god låt. Derfor var jeg spent på hva som skulle komme på albumet. Og det er fint å melde om at Vreid ikke har gått helt mykt på oss. Resten av Welcome Farewell er dypt forankret i norsk ekstremmetal, og godt er det. The Reap er dog en frisk overraskelse som vitner om at Vreid kan mer enn det de så langt har vist oss. En meget god plate. Videoen til nettopp The Reap ser du under.

blodigalvor

Blodig Alvor – Mørkets Frembrudd

Det er mange som snakker om Blodig Alvor som det neste store rockebandet i Norge, men jeg er nok ikke helt på linje. Norskspråklig rock som later litt som den skal være punk, men som høres mer ut som en ufarlig tradrockband. Låt-titler som Ordets Makt, Start En Revolusjon og Svik (samt coveret) ga meg inntrykk av at dette skulle smelle høyt, så det er kanskje derfor jeg ikke synes Blodig Alvor leverer. Sorry, jeg kjøper ikke helt pakken. Men kanskje du gjør? Videoen til Start En Revolusjon under.

brickfall

Brickfall – Regret

Først litt fakta: Brickfall er fra Bergen, de har holdt på siden 2006, og dette er deres debutalbum. Musikken kan settes litt i progland, men samtidig kjører Brickfall på med litt 90-tallsinspirajon i raplignende vokal (ikke hele tiden dog, bare av og til) og definitiv metalpåvirkning i riffingen. Keyboardet minner meg om Marillion. Det er skryt. Jeg elsker gamle Marillion. Det skorter nok så langt litt på låtmatrialet, men Brickfall er slett ikke uten positive elementer. Sjekk bandets musikk via Urørt eller hør As We Whisper under.

Brickfall – As we Whisper

addicted

Addicted – Loveshit

Addicted kommer fra Mjøndalen og spiller amerikansk-klingende emosjonell rock. Noe jeg har en tendens til å like veldig godt. Spesielt om musikken faktisk er laget av amerikanere. Men Addicted fikser sjangeren ganske godt for å være et nytt band, og noen av refrengene på debuten Loveshit har stadionformat over seg. En helt grei start på karrieren. For mykt for mange, men akkurat passe for meg… Hør Addicted via Urørt eller se videoen til All Downhill From Here under.

blåhø

Blåhø – Through Sinister Nightfall

Melodiøs ekstremmetal fra Møre Og Romsdal? You gots it. Blåhø er et av de høyeste fjellene i Trollheimen, og omtrent sånn høres også bandet Blåhø ut. Stor, mystisk og stemningsfull black metal med en hel del melodi som gjør at bandet også fungerer for de som ikke er helt med på det mest nekro innen sjangeren. Sterke saker og en svært god debut.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-februar-2013/feed/ 2
Pyro-stereoen januar 2013 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-januar-2013/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-januar-2013/#respond Mon, 28 Jan 2013 09:00:13 +0000 https://p3.no/pyro/?p=26716

Vi tok en pause fra stereoen i desember siden det ikke kom så mye plater den måneden, men nå er vi enormt tilbake i støtet med nytt fra Audrey Horne, Bad Religion, Black Debbath, Hatebreed, Dropkick Myrphys, Voivod og mange flere. Med musikalske meninger og smakebiter.

Januar betyr nye album, og mange fine navn byr på ny musikk samtidig. Pyro geleider deg gjennom jungelen. De to første er signert Asbjørn mens jeg har skriblet ned resten. Velbekomme.

Hatebreed – The Divinity Of Purpose

Jamey Jasta og hans Hatebreed er på sitt sjette studioalbum, men det er heldigvis minimalt som har forandret seg med årene. The Divinity Of Purpose er lastet til randen med metalmarinerte hardcoreriff og allsangvennlige slagord av typen “Standing for something you believe in, means sometime standing alone”. Med andre ord er en aldeles nydelig Hatebreed-plate, med høydepunkter i Own Your World (sjekk teksten: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”) og den herlige Slayer-hyllesten Dead Man Breathing. Perfekt oppladning til Hatebreed-konsert på Trondheim Metal Festival i mars. En av årets beste låter kom tidlig (faktisk sent i fjor) med Put It To The Torch. Sjekk den herlige videoen under.

Black Veil Brides – Wretched And Divine: The Story Of The Wild Ones

Oioioi, konseptalbum fra bandet som får Mötley Crüe til å se ut som usminkede soccermoms! Black Veil Brides har gått under radaren til de fleste her hjemme, men i England har de blitt omfavnet av såvel kids som Kerrang for sin blanding av posering, semigoth og fengende refrenger. Musikalsk låter det som en blanding av Coheed & Cambria på sitt mest rocka, Nickelback på sitt mest metalinspirerte og de radiovennlige melodiene til Shinedown. Av og til fungerer det ganske bra, som på fengende I Am Bulletproof, men Andy Biersack (han heter det!) og hans besminkede trupp klarer aldri å nå helt opp til sine ledestjerner. Gleder meg uansett til å se dem live for å sjekke hvorfor de er blitt så populære. In The End fra albumet ser du i videoformat under.

Black Debbath – Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-rock!

Black Debbath har vært vekke en god stund, og det er godt å bli minnet på at humor og rock fremdeles kan blandes til gull. Det som alltid har vært Debbaths fortrinn er at de ikke bare er morsomme, men at de også lager enormt gode låter og riff. Bytt Kjøkkenklut Oftere går The Sword en høy gang på riffing og kvalitet. Det aller meste på sisteplaten bør kunne gå rett hjem hos alle som liker tradisjonell tungrock, selv om det også finnes et par steder der ting går litt i stå. Og tekstene er som alltid morsomme. Både en og to og tre og fire ganger. Minst. Bør også sees live… Den herlige videoen til Nei Til Runkesti På Ekeberg ser du under.

Voivod – Target Earth

Kanadiske Voivod må være et av metalens mest undervurderte og oversette band. Voivod er litt sånn som Mastodon, bare uten suksessen. Ekstremt nyskapende i sin tid, meget gode instrumentalister, og inspirasjonskilde for veldig mange musikere. Voivod laget noen ekstremt gode album på 80-tallet, og lager fremdeles den alternative metalen sin selv om hovedkomponist Piggy døde for noen år siden. Nå er ikke Voivod like nyskapende musikalsk i 2013 som de var for 25 år siden, men fremdeles lager bandet metal godt utenfor allfarvei, og de er fremdeles et meget spennende og inspirerende orkester. Mechanical Mind fra albumet kan du høre under.

Dropkick Murphys – Signed And Sealed In Blood

Greit at Dropkick Murphys er en favoritt hos meg, og at alle der ute gjerne ikke er like entusiastisk, men Bostons fineste leverer virkelig varene på sitt nye album Signed And Sealed In Blood. Akkurat passe dose med tradisjonell irsk folkinspirasjon, og akkurat passe dosert med punkrock. Jeg skrev en full anmeldelse av albumet hos p3.no/musikk, og er fremdeles enig med meg selv. Dropkick er tilbake i storform. Sjekk den rolige og vakre Rose Tattoo under.

Audrey Horne – Youngblood

Audrey Horne har gått fra å være et habilt rockeband til å være landets beste hardrockere. Nå er det ikke så mange band i Norge som spiller klassisk hardrock da, men likevel… Den store forløsningen kom via forrige album da Audrey Horne virkelig begynte å skue tilbake i rockehistorien, uten at musikken derav låt datert. Også på Youngblood er det arven etter Deep Purple, Thin Lizzy og Iron Maiden som bærer både riff og gitarsoloer, mens vokalen og resten av ingrediensene får musikken til å låte moderne tross retro-inspirasjonen. Som på forrige album har Audrey Horne også denne gangen laget noen virkelige crowdpleasere i Redemption Blues, Straight Into Your Grave og tittelkuttet. Stabilt imponerende. Hør selv i Redemption Blues.

01 Redemption Blues

Helloween-Straight Out Of Hell

Jeg hadde egentlig gitt opp de høyst legendariske tyske metalheltene i Helloween for lenge siden, men så lot jeg meg begeistre vilt av bandets forrige plate 7 Sinners som kom for noen år siden. Dermed var det med spenning og forventning jeg håpet at Straight Out Of Hell kunne videreføre den følelsen. Slik gikk det ikke. Det finnes en del enkeltspor på Helloweens nye som både er kraftige og som gir meg god følelse, men omtrent halvparten av låtene blir rett og slett litt tøvete. Asshole innehar en av de aller dårligste tekstene på lenge, og singelen Nabataea blir for voldsom i all sin power-glory. Godt mulig fansen vil elske dette. Jeg forsøkte, men klarte det bare av og til. Sjekk hva du synes selv med en av de nevnte låtene som video under.

Chickenfoot – LV

Chickenfoot er et av disse mange superbandene som etter min mening ikke helt får ut potensialet sitt. På den ene siden er det forfriskende at de tar seg selv veldig lite alvorlig, på den andre siden fremstår prosjektet kanskje litt vel lekent. Til tider treffer Chickenfoot blink, men albumene har en tendens til å inneholde litt mye fyllstoff. Siste utgivelse er en live-samler der halvparten av låtene er tatt opp gjennom 2012-turneen Different Devil Tour, mens andre halvdelen er b-sider og eldre livekutt. Samlet blir det, som studioalbumene, helt greit.

Kylesa – From The Vaults Vol. 1

Kylesa gir oss månedens tøffeste albumcover, men leverer bare til middels karakter med musikken. Grunnen til det er, som tittelen indikerer, at From The Vaults Vol. 1 er en samling av låter som ikke har passet inn på platene deres. Noe av matrialet er gull, spesielt låtene Laura Pleasants synger på, mens annet bare er tull (trommejam på et album, skjerpings…). Er du Kylesa-fan bør du få med deg denne, og er du glad i god tungrock bør du også sjekke denne samlingen for å finne et par favoritter. Coverversjonen av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun er verdt sjekke-bryderiet alene.

Hadens – Damnation EP

Det ferske bandet Hadens fra Bergen har hentet mye fra hjembyens metalhistorie når de debuterer med 3-spors (pluss en intro) ep-en Damnation. Bandnavnet ligner svært mye på Hades, og musikalsk ser Hadens mye mot Immortal. Det handler altså om relativt melodiøs black metal. Ikke noe galt i å trå varsomt i opptråkkede spor på debutplaten, og Hadens går stødig bortover stien. En lovende start på noe som kan bli veldig interessant å følge videre. Tittelsporet under.

Hadens-02 Damnation

Deathbed Reunion – Obviously Late Ep

For halvannet år siden var Deathbed Reunion fra Rogaland et av de nye norske bandene vi hadde mest tro på, og siden har de jobbet seg fremover via konsertscenen og via studio. Ep-en Obviously Late kom mot slutten av fjoråret, og inneholder fire låter som ganske pent beskriver akkurat hvordan Deathbed Reunion låter. En god sørpe av hardcore, punk og rock. Ganske forvirrende lydbilde til tider (som sjangeren krever), men alltid med en god melodi ett eller annet sted i bunn om du leter godt. Jeg liker Deathbed Reunion enda bedre etter denne ep-en, men musikken de lager er ikke for alle. Mer Deathbed Reunion via Urørt, og sjekk for all del gode Half Past Years under. Se opp for intervju med bandet i Pyro i februar.

01 Half Past Years

Pitch Black Mentality – The Pitch Black Reality

Pitch Black Mentality kommer så vidt jeg vet fra Askøy utenfor Bergen, og debuten The Pitch Black Reality er spilt inn både på Askøy, i Bergen og i Chile der trommisen befinner seg… Uansett hva som er spilt inn hvor har albumet blitt en hyggelig overraskelse. I en proppfull sjanger der gammel thrash-inspirasjon blandes med moderne metal stikker Pitch Black Mentality hodet frem med en hel del ok låter. Tidligere nevnte blanding mellom det gamle og nye har en tendens til å bli for striglet og for sterilt produsert, og Pitch Black Mentality går nok litt i den fellen, men samtidig innehar bandet (eller prosjektet?) definitive kvaliteter når det gjelder musikalitet og låtskriving. Kjenner at jeg liker dette. Litt Testament, litt Soilwork, gammelt og nytt blandet. Du kan høre et par låter av Pitch Black Mentality via Urørt, eventuelt kan du sjekke musikk i videoen under.

Requionox – Through The Eyes Of The Dead

Oslo-baserte Requinox (som ikke må blandes med thrash-legendene Equinox) spiller heavy metal og er stolt av det. Som man jo bør være. Debuten Through The Eyes Of The Dead har mange mangler, og det skorter litt på låtmatrialet, men spillegleden og entusiasmen er det lite å si på. Det spriker veldig mellom det svake og det godkjente her, men låter som Dance Of The Dragon vitner om at bandet har evne til å skrive god tungrock. Bare de leter lenge nok inni seg selv. Satser på at det blir flere slike låter neste gang. Sjekk Requinox på Urørt og hør nevnte låt under.

Requinox-Dance Of The Dragon

Messerschmitt-Messerschmitt

Bråkete og olm doom og stoner fra innerste Halden er det som befinner seg på debuten fra Messerschmitt. Tung, tung upolitisk rock spilt for og av fans av tung, tung upolitisk rock. Utgitt i 500 eksemplarer på vinyl. Til tider meget bra, til tider litt uferdig, men med både lyd og innstilling stilt inn riktig. Spennende debut fra et band som har vært spennende en stund nå. All The Little Children kan høres under, og den og en annen låt kan også lastes ned fra Messerschmitts Urørt-sider.

Messerschmitt – All The Little Children

Bad Religion-True North

Jeg har vært fan av Bad Religion i enormt mange år, men til og med jeg må medgi at alle platene til Bad Religion de siste femten årene låter veldig likt. Det er den samme malen hver gang; korte og poppete punklåter med krasse politiske tekster (uten at jeg har noe tekstark på denne nye platen). Bandet treffer blink et par ganger på hvert album, men roter seg også ofte vekk med litt sviskete mid-tempo-låter og daffhet. Jeg kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt for disse punk-legendene, men solide album hele veien gjennom er det lenge siden de har levert. Helt ok altså. Denne gangen også. Låten med den poengterte tittelen Fuck You under.

Leadsledge – Epilog Part II

Leadsledge fra Bergen blir stadig bedre. Siste ep fra den kanten heter Epilog Part II, og på utgivelsens fire låter trykket bandet ut en god blanding av hardcore og metal. Leadsledges medlemmer spiller (eller har spilt) i andre band som In Confesso, Clown, Hellish Outcast og Blood Command, og hever på den siste ep-en sin egen standard ganske mye. Både på egenhånd i låtene Dead End og Martial Art, og ikke minst med hjelp fra gjestevokalistene Silje Tombre (Blood Command) på Revival og Toschie (Audrey Horne) på Resonance. Hør Siljes vakre skrik under og sjekk Leadsledge på Urørt.

Leadsledge-Revival (feat.Silje Tombre)

gaiasrevengereborn

Gaia’s Revenge – Reborn

Gaia’s Revenge fra Ski datt inn i radaren vår i fjor, og vi kåret dem like greit til å være blant landets mest lovende band. Nå kommer debuten i form av Reborn, og Gaia’s Revenge imponerer fortsatt. Tungt, hardt og ganske moderne uten å miste synet av melodiene. Tenk In Flames, bare litt hardere. Fremdeles svært lovende, og definitivt på vei opp og frem. Til deg. Gaia’s Revenge finner du via Urørt eller så hører du bandet via klippet til Emotional Breakdown under.

The Knut – The Knut EP

Joda. Navnet er ganske forferdelig, men la ikke det skremme deg fra å besøke The Knut på Urørt. Der kan du laste ned låtene som befinner seg på Møre-gjengens debut-ep som er gitt ut i 500 eksemplarer nylig. Sjangeren er hardrock med mer melodi enn tyngde, og det er ett eller annet i de to første låtene Crossroads (som du kan se i videoform under) og spesielt i Mojo Delivery Man som får meg til å smile. Resten av ep-en er ikke like bra, men som debut kan The Knut skryte av å ha truffet ett eller annet hvertfall hos en som liker rock. Så langt fra nyskapende som det går an å komme, og det kler The Knut bra.

Mammüth – Gone With The Wolves

Mammüth må ikke forveksles med det fiffige og tunge (rent vektmessig) bandet Mammoth fra 80-tallet. Norske Mammüth kommer nemlig fra Drammen, og består av noen av folkene bak metalfestivalen Music Of Mass Destruction. Mammüth flesker like greit til med 12-minutteren Blood From Water som første låt, og selv om resten av låtene ikke er like lange fatter ikke drammenserne seg i korthet. Men det gjør man heller ikke i sjangeren Mammüth inspireres av. Her kan en høre glimt av Neurosis, Crowbar og diverse sludgeband, og det er en sjanger som ikke har så veldig mange utøvere i Norge. Dermed blir Mammüth er tungt pust inn i den norske metalscenen. Noen av låtene trekkes nok litt ut i langdrag uten at musikken skriker etter mer pusterom, men en del av kuttene her er riktig så hyggelige. Inspirerende start på en forhåpentlig fin fremtid. Assault To Prevail under.

Mammüth-Assault To Prevail

Man The Machetes – Idiokrati

Så har arven etter Kvelertak allerede dukket opp hos norske band. Først ut er Man The Machetes. Det er muligens litt urettferdig å plassere dem i Kvelertak-båsen, for de innehar utvilsomt egne kvaliteter, men den markante blandingen av skrikevokal og store og polerte riff ble perfeksjonert på Kvelertaks debut. Og perfeksjoneres nok ytterligere på Kvelertaks neste plate. Låter som Mageplask og Slagen står fint på egne bein, og synes du at det er stas med hard musikk med norske tekster kan nok dette være et band for deg. Men tankene dine går sikkert også til Kvelertak ganske kjapt under lyttingen.

The Good The Bad And The Zugly – Anti World Music

Der Man The Machetes åpenbart er inspirert av Kvelertaks musikk drar The Good The Bad And The Zugly inspirasjon fra et annet norsk band i sin musikk. For det er helt umulig å høre på Anti World Music uten å tenke på Turbonegers album på siste halvdel av 90-tallet. The Good The Bad And The Zugly høres helt identisk ut som Turbo gjorde på Ass Cobra og Apocalypse Dudes. Ikke noe galt i det, men nå vet du hvertfall hvor vi er rent musikalsk. Punkrock, fete skingrende gitarer, gjengvokal, negativitet og deilighet. De er gjerne kopier, men de spiller deathpunk av høy kvalitet. En ny favoritt. Anti World Music indeed. One Kidney Man under. Nyt!

The Good The Bad And The Zugly-One Kidney Man

Virus – Oblivion Clock

Virus har lenge vært et band som i likhet med tidligere nevnte Voivod har vært et musikernes band. I likhet med Voivod leker stadig Virus med metalen som sjanger, og blander inn elementer fra jazz, alternativ rock, lydeffekter og alskens rart i musikken sin. Til tider engasjerende, men til tider også litt vel forvirrende. Er du allerede inne i Virus sin musikalske verden skuffer de nok ikke denne gangen heller, og er du klar for å bli overrasket er det bare å hive seg over katalogen til dette norske bandet. Oblivion Clock er en ep som også inneholder gjenutgivelse av spor som har vært ute i lite opplag tidligere. Blant annet en fin og poppete coverlåt av Walker Brothers. Virus gjør akkurat som de vil.

Killtek-The Noise Of Rage/Silence Of Self Destruct

Vi har sagt det mang en gang på radioprogrammet, men det skjer altså veldig mye bra i Trondheim for tiden. Det dukker opp nye band hele tiden, og Trondheim Metal Fest som arrangeres i mars imponerer med et strålende program. Killtek skal faktisk spille på festivalen, og debuterte nylig på plate. Killtek består av musikere som også spiller i Torch og Grown Into Nothing som er to andre gode trønderband, og ep-en er skrudd av Marc Görtz fra tyske Caliban. Nå har jeg aldri vært en fan av den mer industrielle delen av metalen, og det er i det landskapet Killtek opererer. Musikken er hard og full av gitar og trommer, men det hele er også delvis elektronisk. Til tider engasjerende, men i lengden noe masete. Men som sagt er ikke industriell metal helt min greie, så jeg oppfordrer til å sjekke ut ep-en helt på egenhånd. Game Changer hører du under.

The Resistance-Rise From Treason EP

Svenske The Resistance er et slags superprosjekt med medlemmer som tidligere har spilt i svært gode svenske band. Jesper Strömblad og Glenn Ljungström har vært med i In Flames, Marco Åro spilte i The Haunted, mens Chris Barkensjö er fra mer ukjente Kaamos. Sammen er de altså The Resistance, og på debuten går det fort i svingene. Tenk deg en hybrid av Hatebreed og In Flames, så er du på sporet. Hybriden høres bra ut den, selv om det er vanskelig å felle noen dom etter fire låter. Anbefales trygt, spesielt om du liker Hatebreed. Og hvem liker vel ikke Hatebreed? Galninger.

The Promdates-Coffee’s Hot, We’re Not

Jeg tror The Promdates kommer fra Ålesund, men jeg vet at de spiller herlig pop-punk. For det har de gjort i stereoen min de siste minuttene. Og det føles fint. Jeg vet at mange lyttere og lesere av Pyro avskyr pop-punken, men personlig elsker jeg enkelheten i sjangeren. The Promdates er ganske så myke til og med for å være pop-punk, men har noen herlige låter på platen sin. Det skorter litt på tighthet og engelskuttale, men alle som sporter en t-skjorte av Chixdiggit i innercoveret sitt er gode i min bok. Sjekk The Promdates på Urørt og lytt til låten I Feel Alright under.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-januar-2013/feed/ 0
Pyro-stereoen oktober 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-oktober-2012-2/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-oktober-2012-2/#comments Tue, 30 Oct 2012 10:00:16 +0000 https://p3.no/pyro/?p=25458

På tide å hive oss inn i en gjennomgang av de siste platene som har dukket opp innen hardrock og heavy metal. Are you prepared to be rocked?

Da smalt vi plutselig inn i enden av måneden, og det er på tide å summere opp hva som har kommet av utgivelser i den delen av rocken som vi og dere elsker. Mye bra. Noe mindre bra. Band som Coheed And Cambria, Converge, Kiss, Manowar og Blood Command får pass påskrevet med blod. Asbjørn er herren bak teksten på de fem første, og så tar jeg over. Vi kjører på.

Stone Sour-House Of Gold And Bones Part 1

Stone Sour har nyss gitt ut en solid plate. House Of Gold And Bones Part 1 starter helt latterlig bra med Gone Sovereign og Absolute Zero, og Slipknot-vokkis Corey Taylor får nok en gang vist seg frem som verdens kanskje beste heavyvokalist på 2000-tallet. Variert, hardt, mykt, tidløst. Akkurat slik vi liker det, med andre ord. Gone Sovereign og Absolute Zero i tekst-video under. To i ett. Magi.

Overthrow-Adjust To Darkness

Endelig albumdebut fra Stavanger-gjengen, og Adjust To Darkness leverer det bandet lenge har lovet: hissig metal, thrashete riff, sint vokal og et enormt talent. Favorittlåter…tittelsporet og Sleeplessness Awaits. Få med Overthrow live når de kommer til din by, og vi forventer at de er i toppform etter høstens turné gjennom Europa. Tittelsporet under.

01 – Adjust To Darkness__44k – 16b 3

Parkway Drive – Atlas

Denne herlige surfegjengen fra Australia kommer til Oslo 20. november, og etter vårens besøk på John Dee er det dømt til å bli monstersuksess. Selv om det er på en kjip tirsdag. Atlas inneholder nemlig dødsfet, melodisk metalcore med allsang, breakdowns og riff feitere enn Trygdebeistet. For fans av in Flames, Killswitch, Bullet For My Valentine og slikt. Old Ghost/New Regrets under.

Lower Than Atlantis – Changing Tune

Jeg likte godt den første singelen fra Changing Tune, If The World Was To End, men skal innrømme at albumet ikke har kommet seg under huden min ennå. Jeg elsker jo dette bandet, så jeg håper det går seg til, men jeg synes det er litt ensformig og overfladisk foreløpig? Skal gi Mike Duce mange sjanser til, altså. Videoen til Love Someone Else under.

While She Sleeps – This Is The Six

While She Sleeps er de nye kjæledegene til Kerrang, og This Is The Six er platen som skal gjøre dem til stjerner. Og det kan fort skje. For her er det mange godbiter, sjekk for eksempel Satisfied In Suffering. Vi snakker metal ala Bring Me The Horizon møter streitere metalcore. Ungdomsvennlig og hardt. Husk å sjekke ut deres debut-EP også, med den herlige tittelen The North Stands For Nothing. Videoen til Seven Hills under.

The Sword – Apocryphon

The Sword fra Austin i Texas har gledet oss stort med sine foregående plater, og evner også denne gang å smøre smilet rundt kjeften på gamle lyttende herrer. Kanskje ikke like umiddelbar som Warp Riders fra 2010, men de tunge riffene og de seige låtene sitter pent og godt i minnet etter noen runder i spilleren. Jeg elsker The Sword. Gi litt av deg selv du også. Du vil ikke angre. 10 låter med pur heavy metal! Tittelkuttet hører du under ved hjelp av en såkalt tekst-video.

Kiss-Monster

Skuffet. Det er det eneste ordet som kan beskrive følelsen etter å ha hørt det nye Kiss-albumet mange ganger de siste ukene. Der Sonic Boom var en lang opptur er Monster en like lang nedtur. Lydbildet og mye av det musikalske er rettet mot 80-tallet og album som Animalize og Lick It Up. Godt mulig det er nettopp dette som får frem skeptikeren i meg. Men låter som Eat Your Heart Out, All For The Love Of Rock N’ Roll og Take Me Down Below er knapt andresortering fra Kiss. Misforstå ikke. Jeg elsker Kiss, og kommer alltid til å gjøre det, men denne gangen leverer ikke bandet i det hele tatt. Høydepunktet Hell Or Hallelujah under.

Converge-All We Love We Leave Behind

Nå skal jeg være ærlig her. Jeg har i mange år forsøkt å skjønne hva folk ser i Converges meget kaotiske låter. Jeg har vel ikke funnet svaret. Men at det er mange som elsker bandet er hevet over enhver tvil. Selv har jeg altså aldri klart å følge bandet der de knuser seg gjennom sangene sine i en vill fart med taktskifter og galskap hvert tiende sekund. Derfor er det kanskje urettferdig at jeg skriver noe som helst om Converges nye album, men siden bandet har roet ned tempoet litt gjør jeg det likevel. Fremdeles til tider kaotiske, fremdeles harde og fulle av raseri, men denne gangen med noen låter der galskapen ikke tar overhånd. Litt lettere for oss på utsiden å like Converge akkurat nå altså.

Blood Command-Funeral Beach

Det er vel bare å medgi at Blood Command har gjort det igjen. Bergenserne følger opp sin fine debut Ghost Clocks med et album som er enda bedre. På alle nivå. De myke pop-lignende sangene er bedre, og de punkete og støyende låtene er bedre. Om du kun har hørt P3-hiten High Five For Life – og har avskrevet Blood Command som en litt tøffere utgave av Paramore – har du mye å lære. For på Funeral Beach kjører Blood Command ganske knallhardt til tider. Cult Of The New Beat som du kan høre under er offisielt en av mine favorittlåter i år.

Blood Command – Cult Of The New Beat (Radio Edit)

Coheed And Cambria-The Afterman: Ascension


Poppete metal-prog er det Coheed And Cambria har gjort seg selv kjent med og for, og mye er det samme når bandet nå slipper første del av en dobbelutgivelse som heter The Afterman. Dette er da Ascension, og så kommer Descension neste år. Jeg har tidligere hatt stor sans for Coheed And Cambrias svært melodiøse og ikke så ekstremt vanskelige metal, og fascinasjonen blir ikke mindre av første del av The Afterman. Kanskje enklere og med mer melodi enn noensinne, men hos meg går slikt rett hjem. Nok en triumf fra et band som fortjener enda flere lyttere. Singelen Domino The Destitute har fått en flott video som du kan se under.

Okkultokrati-Snakereigns

Fra det innerste og mørkeste Oslo kommer Okkultokrati. Et band vi i Pyro i 2010 kåret til å være blant de mest lovende orkestrene i Norge. Det er fint å føle at man en sjelden gang har hatt rett. Okkultokrati gir oss nemlig et vrengt misfoster midt i fleisen med Snakereigns. Det er tungt, sludgy, punkete, stygt, og litt som nyere Darkthrone. Et konstant angrep på smak og hørsel. Dødsbra. Om du liker stygge ting da.

Grown Into Nothing-Endeavour

Grown Into Nothing er ett av mange band fra Trondheim som virkelig begynner å få dreis på sakene. Debutalbumet Endeavour er en gavepakke til folk som liker metalcore. Både tungt og spisst, både skrikende og halvmelodiøst. Ikke min sterkeste side sånn sjangermessig, men jeg er mer enn overbevist om at vi har et svært lovende band gående litt nordover. En meget overbevisende start. My Hands Are Violent fra albumet hører og ser du i videoform under.

Manowar-The Lord Of Steel

Over the top? Check. Sanger om sverd, stål og ære? Check. Masse deilig heavy metal? Check. Liker du Manowar når de roer ned på det symfoniske og konsenterer seg om heavyen kan du trygt nærme deg The Lord Of Steel med iver og forventning. Da vet du også hva du går til. For her er stort sett Manowar der jeg liker å ha dem. Full av mandighet, krigslyst og ekthet. De fire første låtene med tittelkuttet i front og påfølgende Manowarriors, Born In A Grave og Righteous Glory er en nytelse. Etter det går ting litt opp og ned i kvalitet, men Manowar leverer mer enn bra nok. True dat.

Pelagic-Nocturnia

Pelagic fra Trondheim stjeler litt fra grunge og litt fra stoner og spikrer sammen sin egen lyd som dessverre ikke er fiks ferdig når de nå slipper sitt debutalbum Nocturnia. Pelagic beveger seg i en sjanger der det finnes mange band, og låtene på debuten er ikke gode nok til å heve trønderne over den store sumpen av orkestre som  baserer seg på riff, riff og atter riff. Slett ikke dårlig, slett ikke uten elementer som hinter om bedre ting i enden av landeveien, men Nocturnia høres mer ut som en demo enn en fullverdig debut. Ikke minst mangler Pelagic de riffene som får deg til å tro at du aldri har hørt akkurat samme riff tidligere, som eksempelvis Orange Goblin fylte sin nye plate med. Sjekk Pelagic via Urørt, og lytt til låten The Ride under.

Pelagic – The Ride

Propagandhi-Failed States


Kanadiske Propagandhi har vært en stabil leverandør av proggete punk (ja, det går an..) med knallharde politiske tekster i mange år, og er et av de mest undervurderte bandene i hele rocken. Litt trist er det derfor at jeg ikke har fått helt taket på Propagandhis nye album så langt, men om du er på jakt etter noe nytt i livet ditt – noe viktig – er det bare å sjekke musikken til Propagandhi. Der gjemmer det seg skatt på skatt. Note To Self fra den nye platen kan du høre under.

Shadowmind – Aftermath EP

Shadowmind braste inn i livene våre i fjor, og viste at også nordmenn kunne spille melodiøs metal tuftet på det In Flames har perfeksjonert de siste årene. Nå følger Shadowmind opp debuten fra i vår med en firespors ep, og det kan virke som om bandet har bestemt seg for å gå i en litt hardere retning. Vel putter Shadowmind fremdeles inn diverse melodiøse aspekt i musikken sin, men alt er litt sintere denne gang. Slett ikke dumt det. Et band du bør sjekke ut om du fremdeles skal kalle deg metal-interessert. Changes fra ep-en ser du under med levende bilder og det hele.

Witchcraft – Legend

I likhet med The Sword fra Texas kjører Witchcraft fra Sverige retropakken for fulle mugger. Litt mer dvelende og litt mer lekende enn sine amerikanske kumpaner, men ikke alltid like bra. Ofte blir låtene litt for dvelende og nedpå. På sitt beste er Witchcraft blant de mest fantastiske bandene i den nye retro-scenen, men på Legend er det litt for mange låter som for mitt vedkommende ikke treffer. Litt for mye trall-rundt-bålet-stemning uten at det blir særlig okkult av den grunn. Ghost House fra platen hører du under. Meget bra låt.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-oktober-2012-2/feed/ 56
Pyro-stereoen september https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-september/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-september/#comments Fri, 28 Sep 2012 11:56:41 +0000 https://p3.no/pyro/?p=25256

Pyro og figurene våre har lyttet til den nye musikken. Mye norsk denne gangen. Gledelig det.


På tide med en liten gjennomgang av den siste månedens nye rockeplater. Litt lite store navn i september, men desto flere gode nye norske band. Denne gang var Asbjørn så travelt opptatt med tv at jeg skrev hele Pyro-stereoen på egenhånd. Jeg håper du finner noe du liker.
 

Enslaved-Riitiir

 
Enslaved har blitt irriterende gode. Tilsynelatende kan de ikke gjøre feil. Etter at bandet skiftet kurs for omlag ti år siden har musikken vokst seg enormt stor og god, og bandet skuffer heller ikke på tolvte forsøk. Tungt og mykt, vakkert og stygt, rolig og vilt. Riitiir har alt som skal til for at Enslaved fortsatt skal ha en stor plass i hjertet ditt. Veilburner fra albumet hører du under her.


 

Danko Jones-Rock And Roll Is Black And Blue

 
Vår mann Danko fra dypeste Canada er en av rockens travleste og en av rockens hyggeligste. Fint er det også at han og bandet stadig lager streit og ultrafengende hardrock som passer perfekt til festen og hyggen. Ikke den beste platen i Danko-katalogen, men mer enn god nok til at vi gledelig anbefaler.
 

Green Day-Uno

 
Jeg har hatt et godt forhold til Green Day siden Dookie i 1994, men på første album i den planlagte trilogien feiler Green Day relativt stygt. Pop-punkerne prøver å gå tilbake til røttene, men klarer det ikke. Les min fulle anmeldelse av platen via p3.no/musikk. Videoen til Nuclear Family kan du se her.

 

Krakow-Diin

 
Dette må være en av årets store overraskelser. Jeg hadde egentlig gitt opp Krakow, og avfeiet dem som et sånn helt ok stoner-band. Men så skifter bandet helt stil på sin nye plate, og plutselig er de en favoritt her i Pyro. Stoner-elementene er fremdeles tilstede, men Krakow har blitt til noe mye større og mer intenst denne gangen. Atmosfærisk, stort og proggete, samtidig som bergenserne klarer å levere korte og konsiste låter i tillegg. Anbefales. Virkelig. Albumteaser under.

 

Posthum-Lights Out

 
Et nytt bekjentskap, og en ny god følgesvenn? Norske Posthum opererer i black metalen, men blander inn elementer fra svevende indie (også kalt shoegaze på indiesproget) og lager musikk som passer meg utmerket. Ikke for snilt, men heller ikke for drøyt og svart. En gledelig nyvinning. Red fra Posthums plate kan du nyte under.

 

Billy Talent-Dead Silence

 
Liker du Billy Talent fra før kommer du til å elske kanadiernes nye album. Proppfullt av selvtillit og knakende gode låter. Liker du ikke Billy Talent fra før misser du ut på noe vidunderlig. Jeg skrev en full anmeldelse av Dead Silence for p3.no/musikk for noen uker siden. Sjekk den da vel. Sjekk også herlige Viking Death March under.

 

Smoke Mohawk-Viva El Heavy Man (slippes midt i oktober)

 
De innrøykte karene i Smoke Mohawk har rundt hundre år som Oslo-rockere bak seg. Med erfaring fra band som We og Gluecifer vet Smoke Mohawk hvordan rock skal låte, og da er det jo en enkel sak å lage et fint andrealbum. Hvis rocken er død, så har jeg kommet til himmelen. Ekstra skryt for tittelen. Perfekt. Videoen til Osmonds-coveren Crazy Horses under.

 

Zerozonic-Aftersane

 
Zerozonic fra Kristiansand er et av mange band som bygger store deler av sin eksistens på at Pantera skapte groove-metal akkurat da 90-tallet startet. Til tider svært stilig, til tider litt mye groove og skrik. I sum sånn helt passe. En liten albumteaser ser du under.

 

The Hex-Bringing Guns To A Knife Fight

 
Det strømmer på med nye norske band som vil vise seg fra sin beste side, og The Hex fra Oslo er et av de bedre. Musikalsk en blanding av hardcore, prog og metal, med Mars Volta-lignende vokal på topp. Et meget spennende band. Video til den beste låten Machete ser du rett under denne skriften.

 

Between The Buried And Me-The Parallax II: Future Sequence

 
Amerikanske Between The Buried And Me er for gode for sitt eget beste. Eller så er jeg litt for lite opptatt av intrikate taktskifter og noteonani. Albumet er delt inn i en hel del svært lange låter ispedd noen korte musikalske pauser, og er litt vel forvirrende for min smak. Prog-metal overload. Jeg kan ta feil. Det innser jeg. Videoen til Astral Body under.


 

Dyst-Judges And Butchers


 
Tidligere spilte Dyst fra Sotra utenfor Bergen hardcore, men på debutplaten sin har bandet definitivt gått mer i retning av metal. Litt vanskelig å få taket på i starten, men med litt innlevelse og arbeid ble dette raskt en favoritt. Hissig og hysterisk hardcore-metal. Jeg trykker liker. Sjekk det kanonbra tittelkuttet under.

 

What Came From The Sea-What Came From The Sea

 
Nok et nytt band fra Bergen. Denne gang i hardrock-land. Med medlemmer fra Syrach og Underachievers debuterer What Came From The Sea nå med en 10″-vinylplate. Musikken er god, og kan til tider minne om like bergenske Audrey Horne. Spesielt på hovedlåten Into The Desert som du kan høre under.

What Came From The Sea-Into The Desert

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-september/feed/ 80
Pyro-stereoen juni 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-juni-2012/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-juni-2012/#comments Mon, 25 Jun 2012 08:00:20 +0000 https://p3.no/pyro/?p=23409

Vinyl, cd-er, filer. Vi hører og hører for deg. Denne månedens gjennomgang av hardrock- og metalutgivelser ligger klar for din nytelse.

Det strømmer på med god rock, og dårlig rock. Pyro gjør det litt enklere for deg å finne ut hva du skal bruke tiden på, og hva du skal styre unna. Blant annet med nye album fra band som Rush, Sabaton, ZZ Top, Gojira, Grand Magus, Kreator og Nile. De tre øverste er signert Asbjørn, resten er fra meg. Velbekomme.

ZZ Top-Texicali EP (digital utgivelse)

Se her, Rick Rubin er på plass bak spakene når ZZ Top omsider spiller inn ny plate. Hvordan det låter? For å si det sånn, Sven Nordin kan bare drite i den der BBQ-en sin, Texas-sjefene er tilbake på jobb. I Gotsta Get Paid er en av årets beste låter så langt. Litt mer om ep-en kan du lese her.

Gojira-L’ Enfant Sauvage (Roadrunner)

Whoooaaaaa, saklig plate. Jeg har bare rukket å høre gjennom nye Gojira en gang, men førsteinntrykket kunne knapt vært bedre. Monstruøse riff, blytunge og smarte arrangementer, sjelfull vokal fra Joe Duplantier. Tittelsporet har gått noen runder siden det ble lagt ut på nett, og resten av albumet låter likedan. Kanskje ikke så statisk som forrige plate tidvis var, mer i tråd med From Mars To Sirius, men selvsagt med en progresjon ingen andre band kan vise til. Sommeren kan fort stå i Gojiras tegn. Videoen til tittelkuttet under.

Fear Factory-The industrialist (AFM)

Fear Factory overbeviste stort med Mechanize, og The Industrialist er skåret over samme lest. Det vil si: over samme lest som de har holdt på med i tyve år nå. Programmert som faen, aggressivt som sultne tigre, og Burton C. Bells dystopiske tekster om verdens undergang, roboter og at Gud er død og sånt. Jeg så at platen fikk 9 av 10 i Metal Hammer. Jeg er ikke så begeistret, men God Eater er en stor favoritt etter tre-fire gjennomlyttinger.

The Cult-Choice Of Weapons (Black Lodge)

Det har gått litt upåaktet hen her i Norge at The Cult har sluppet nytt album. Nå har aldri The Cult vært så store her hjemme, men som gammel fan er det uansett fint å kunne fortelle at engelskmennene som høres amerikanske ut er tilbake i ganske god form. Ian Astbury virker engasjert, flere av låtene er det virkelig klasse over, og da får det være greit at det noen ganger går litt i bal for disse rockelegendene. Hadde jeg hatt Facebook hadde jeg trykket på like. For The Animals i videoformat under.

Deride-The Void (Massacre Records)

Norske Deride har en ganske lang og kronglete historie. Orginalt var de et ganske hardt band i metal-sjangeren, men etter diverse utgivelser og enda flere medlemsbytter kan gruppen karakteriseres som metal med inspirasjon fra både hardcore-band som Hatebreed og den hardere delen av nyere amerikansk metal. Uansett ganske unorsk, og meget stilfullt. Orginalmedlemmene Ole Walaunet og Kjetil Greve (Audrey Horne) er nå omringet av bassisten Tony Vetaas (Lost At Last og Sahg) og den nye vokalisten Per Helge Lande. Sistnevnte er nok den aller største forskjellen på Deride før og nå. Lande må være en av de aller beste “skrike”-vokalistene i Norge, og live tilfører han Deride mye ekstra kraft og vilje. The Void er en glede tvers gjennom, og bør høres av alle med en forkjærlighet for tung norsk musikk med internasjonalt snitt. Lytt til Soul Depart under.

Deride-Soul Depart

Nile-At The Gate Of Sethu (Nuclear Blast, ute 29. juni)

Så forvirrende…. Jeg vet at det er mange der ute som liker Nile, og det har jeg full respekt for, men dette bandet er rett og slett for intrikate for meg. Dødsmetal blandet med teknisk spilling på høyt virtous-nivå, taktskifter from hell og titler som Enduring The Eternal Molestation Of Flame og Natural Liberation Of Fear Through The Ritual Deception Of Death. Et eventyr for alle som liker ting vanskelig, et mysterium for oss litt mer enkle individer. Sjekk selv og finn ut hvilken kategori du tilhører…

Whitechapel-Whitechapel (Metal Blade)

Allright. La oss ta litt mer forvirrende metal når vi først er i siget. Whitechapel er enklere å forstå enn Nile, men det er jo også kvantefysikk. Whitechapel er fra USA, men har tatt navnet sitt (som jo er utrolig tøft) fra bydelen i London der Jack The Ripper herjet. Også Whitechapel kjører på med en slags blanding av djent og dødsmetal, med litt Slipknot som saus over,  og til tider låter det hele fortreffelig. Problemet er at en hel plate med slike voldsomme låter og vendinger blir i meste laget. Nytes i små doser. Min favorittdose er (Cult)uralist, som du kan høre under.

Whitechapel – Whitechapel – 03 – 03_(Cult)uralist

Ihsahn-Eremita (Candlelight)

Ahhh. La oss roe det hele litt ned. Som mange kanskje vet er Ihsahn tidligere vokalist i Emperor, men som solo-artist leverer han musikk i en langt mer progget sjanger. Fremdeles med elementer fra ekstrem-metal, men langt mer over i landskapet der blant andre Enslaved opererer for tiden. Blandingen mellom prog og metal er i stadig utvikling, og Ihsahn har vært en av de beste leverandørene der de siste årene. På sin fjerde utgivelse gir Ihsahn oss både harde og pumpende låter, og mer svevende og vakre stykker musikk. Til tider utfordrende, og en plate man må bruke tid på, men også noe som kan berike livet ditt om du gir den sjansen. En liten trailer for platen i videoform er vedlagt.

Turbonegro-Sexual Harassment (Volcom)

Turbo er tilbake der jeg liker best at de er. Med beina godt plantet i punken. Tony Sylvester er strålende som ny vokalist, og jeg ga platen nesten full pott da jeg anmeldte den hos Lydverket. Angrer ikke et sekund på det. Sjekk You Give Me Worms-videoen under.

Circus Maximus-Nine (Frontiers)

Det var da som…. Nok en sjanger jeg ikke er så stødig i. Men siden Circus Maximus er norske, er hyggelige karer, og gir ut nytt album, så må de få sin velfortjente plass her på sidene. Circus Maximus spiller en blanding av prog-metal, melodiøs rock og power metal, og i mine ører, som da ikke er ekspert-ører i sjangeren, låter det hele svært bra. Nine er farlig fengende, og av og til på randen av å bli litt vel myk, men alltid med beina såvidt plantet i metalen gjennom riffingen. Vokalen og noen av låtene er svært nær det Europe gjorde rundt Final Countdown, bare litt hardere. Og det er et kompliment. Jeg elsker Europe. Sjekk dem da vel. Support the troops…. Og sjekk trailer for platen under.

Jorn-Bring Heavy Rock To The Land (Frontiers)

Respekten for Jørn Lande blir bare større og større. Han elsker heavy like mye som vi i Pyro gjør, og han serverer den ene herlige platen etter den andre. Uten å få noen som helst respekt i andre norske medier. Vel, andre norske medier kan dra åt skogen. Vi elsker Jorn. Tenk å kalle en plate for Bring Heavy Rock To The Land… Lande burde fått fortjeneste-medalje for et langt liv i heavyen. Siste album inneholder en hel del supersterke låter som tittelsporet, Chains Around You, Ride To The Guns og I Came To Rock (han kom for å rocke!), og da bryr vi oss ikke i det hele tatt om at det er et par fillers her også. Jorn. Medalje. Nå. Video under.

Sabaton-Carolus Rex (Nuclear Blast)

Svenske Sabaton har alltid balansert hårfint mellom det å være et superfengende metalband og det å bli for tullete. Sabatons plater har lenge handlet utelukkende om krigføring, og nå har de tatt skrittet helt ut med Carolus Rex. Hele platen handler om det svenske kongedømmet langt tilbake i tid. Mye krig, mye power metal, mye koring. Tulle-skrittet tok nok Sabaton da de også laget Carolus Rex med svenske tekster og vokal. Men faen heller. Sabaton er så ekstremt fengende, og så deilig koko, at jeg elsker det. Fremdeles. A Lifetime Of War på engelsk under.

Grand Magus-The Hunt (Nuclear Blast)

Flere svensker med metal i blodet. JB og hans lille gjeng med metal-krigere har virkelig laget noe av den bedre musikken som har kommet ut i Skandinavia de siste årene. De firer heller ikke så mye på kvaliteten med The Hunt. Låter som Valhalla Rising, tittelkuttet og Sword Of The Ocean er perfekt for herrer og frøkner som elsker klassisk metal som Judas Preist og Manowar. Litt usikker på et par av de mer rolige låtene, men innen tradisjonell heavy er det få som slår Grand Magus for tiden. The Hunt hører du under. Vanskelig å mislike.

Kreator-Phantom Antichrist (Nuclear Blast)

Krrrrrrrreeeeeatoooor! Legender innen europeisk thrash. Og etter litt vrøvl tilbake på 90-tallet har Kreator de siste årene levert metal av høy kvalitet. Hardt, snerrende og pittelitt brutalt, men også med klare melodier og nynnbare låter. Mille er fremdeles illsint, og tyskerthrashen regjerer fremdeles. God, sterk, og edel plate. Enorm respekt. Video til tittelkuttet under. Mycket bra.

Millencolin-The Melancholy Connection (Epitaph)

Millencolin er en gammel favoritt her i huset, og i sammenheng med sitt 20-års jubileum slipper bandet en samling av b-sider, et par nye låter og en dvd. Noe på denne samleren er strålende, annet er helt passe. Høydepunktene er når Millencolin synger på svensk i E20 Norr og sommerlåten The Downhill Walk. For fans. Og de burde det vært flere av. En liten trailer for platen under.

Rush-Clockwork Angels (Roadrunner)

Jeg har aldri vært noen stor Rush-fan, men synes at de er gode når de spiller relativt enkel rock. Når ting ikke blir for vanskelige. Og den nye Rush-platen er nettopp slik. Første låt fra platen Headlong Flight bar bud om at Rush skulle bli mer rocka denne gangen, og det ble de også. Fremdeles med nok avansert spilling til at prog-fansen får sitt, men denne gang også med låter som den jevne rockefan trygt kan lytte til. Hurra.

Suicide Bombers-Criminal Record (egen utgivelse)

Let’s rock n’ roll!, melder Suicide Bombers direkte etter en overpompøs engelsk intro på albumet. Og det er rock det handler om. Sleazy rock. Suicide Bombers går i fotsporene til Faster Pussycat og Hanoi Rocks, men blander mer punk inn i sin tagning. Bandet er frontet av Chris Damien Doll som tidligere spilte i Trashcan Darlings, og det er ikke helt feil å sammenligne de to bandene. Litt mer rocka her kanskje. Og en hel del mindre sminke. Liker du sleaze er det store sjanser for at du liker Suicide Bombers også. Hater du sleaze har du fått et nytt band å mislike. Alle vinner. Hør nevnte sang Let’s Rock N’ Roll under.

Suicide Bombers-Let’s Rock N’ Roll

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-juni-2012/feed/ 107
Pyro-stereoen mai 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mai-2012/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mai-2012/#comments Mon, 21 May 2012 07:00:05 +0000 https://p3.no/pyro/?p=23250

Nok en svær bunke med nye rockeplater har blitt lyttet til. Sjekk korte omtaler og musikk fra det nye innen rock og metal her.

Pyro-redaksjonen gjør den ikke spesielt tunge jobben for deg. Vi hører alt det nye som kommer innen hardrock og heavy metal, og så spiller vi mye av det i radioprogrammet vårt hver tirsdag kveld. Og en gang i måneden går vi også gjennom siste ukers nye utgivelser, og gir deg det du trenger å vite om disse.

I denne utgaven av Pyro-stereoen finner du blant annet synsing om nye plater fra Slash, Purified In Blood, Pennywise, Europe, Architects, Dragonforce, Viking Skull og mange norske band. De fem første omtalene er skrevet av herr Asbjørn Slettemark, mens jeg tar meg av resten. Rulla på….

Purified In Blood – Flight Of The Dying Sun (Indie, kommer 1. juni)

Hommersåks fineste er tilbake med sin tredje langspiller, og den gjenkjennelige apokalyptiske metalen ligger fremdeles i bunn for alt Purified In Blood gjør. I tillegg får vi Mastodon-aktige elementer (sjekk Mot Grav), enda bleikere syn på klodens fremtid, og et band som låter større og sultnere for hver plate som går. Vi kommer tilbake med låt-for-låt omtale av Flight Of A Dying Sun her på sidene snart. Men det er bare å glede seg til albumslippet. Hør Mot Grav under.

03 Mot Grav

Shadows Fall – Fire From The Sky (Razor & Tie)

Se her, ja. Adam D fra Killswitch Engage er tilbake som produsent for Boston-bandet Shadows Fall, og det låter totalt killer på første gjennomlytting. Jeg skal innrømme at jeg alltid har vært svak for Shadows Fall, men på Fire In The Sky topper de seg selv. Deilige thrash-riff møter metalcore-episke refrenger og sint brocore-moshing. Sjekk for eksempel Weight Of The World (Metallica anno Ride The Lightning-aktig), det storslagne tittelsporet (Slayer-åpningen er komplett magisk) eller Walk The Edge.

Young Guns – Bones (PIAS)

Denne kom ut i februar, men det er først de siste to månedene vi har rocket den skikkelig i stereoen. Engelske Young Guns skriver stadionrock ala Foo Fighters, og en låt som tittelsporet Bones er så latterlig fengende at det er bare å lene seg tilbake og nyte. Hvert fall om man liker kommers hardrock med ungdommelig iver og feite refrenger.

You Me At Six – Sinners Never Sleep (Virgin)

Sinners Never Sleep ble sluppet helt tilbake i oktober 2011, men er i likhet med Young Guns-platen også en slowburner her i Pyro. Åpningssporet Loverboy er popunk møter ungdomsrock i skjønn forening, mens låter som Bite My Tongue visser aggresjonen som bor i You Me At Six. På sistnevnte har de også med seg Oli Sykes fra Bring Me The Horizon, som gjentjeneste for at Josh fra YM@6 gjestet siste platen til Bring Me The Horizon.

Architects-Daybreaker (Century Media, slippes 28. mai)

Av en eller annen merkelig grunn har Architects-vokkis Sam Carter nylig sagt at de ikke var fornøyd med The Here And Now, bandets forrige plate. Det er rart fordi a) The Here And Now var en dødsfet plate, fullt av høydepunkter som Day In/Day Out, The Blues og Year In Year Out og b) årets Daybreaker låter ganske likt som fjorårets The Here And Now. Vi snakker desperat, matterock-inspirert hardcore, med fine dryss av balladetemaer og en småindustriell produksjon. Etter tre-fire gjennomlyttinger begynner These Colours Don´t Run, Daybreak og Alpha Omega å sitte som faen. Denne platen kommer til å kjøres tungt på iPod-en i sommer.

Videoen til Alpha Omega ser du under.

Dragonforce-The Power Within (Electric Generation Recordings/Indie)

Joda. Jeg innser det litt ufrivillig morsomme med Dragonforce. Den voldsomme fremtoningen. Den enormt pompøse musikken. De ekstreme gitarsoloene. Men jeg elsker det. Simpelthen elsker det. Hva hadde heavy metal vært uten det ekstreme? Både i den ene og den andre retningen. Som en herre som er vokst opp med Iron Maiden, Helloween og Judas Priest er det ekstremt befriende å høre et band som Dragonforce. Et band som drar alt som heter heavy til nye høyder. Av og til går det helt over styr, men som oftest lager Drafonforce metal som suser rett til hjertet. Sjekk videoen til en av årets herligste låter under. Cry Thunder heter den.

Viking Skull-Cursed By The Sword (Transcend Music)

Engelske Viking Skull har vært borte en stund, men deiser tilbake i manesjen med det de gjør best. Groovy heavy metal med Roddy Stones raspende vokal på topp. Og hvis du trodde den nye Turbo-vokalisten Tony Sylvester hadde whiskey-stemme, tro om igjen, Stone er regjerende mester og vinner fremdeles. Tungt som Priest og til tider gripende som Maiden. Hvertfall på sitt beste. Litt mange fillers her og der, men låter som Five Fingers Of Steel og Fire bør nytes i godt lag.

Wyruz-Fire At Will (egen utgivelse)

Wyruz har holdt på med sin høyst oppegående thrash i mange år, og endelig har de fått fingrene vekk fra fatet lenge nok til å lage debuten sin Fire At Will. Thrash er en sjanger som har eksplodert igjen de siste årene, og det er således vanskelig å skille seg ut i den store internasjonale mengden. Wyruz klarer det til tider. Noen ganger litt farlig nært Metallica rent vokalt, men også med herlig gjenklang fra legendariske norske Equinox. En mer enn god nok debut. Selv om det tok lang tid. Sjekk Wyruz gjennom Urørt, og last ned låter derfra helt lovlig og gratis. Og hør gjerne et av albumets høydepunkt i Heartless under.

Wyruz-Heartless

Slash-Apocalyptic Love (Roadrunner)

Som sikkert mange vet har Slash på sin nye plate gått tilbake til bandformatet. Forrige gang hanket jo vår flosshatt-elskende venn inn alskens kjente musikere, og resultatet ble både ok og forvirrende. På Apocalyptic Love er Slash fullstendig tilbake i rockesjangeren med bandet han har turnert med de siste årene. Dermed får vi Myles Kennedy på vokal på alle låtene. Noe som både er bra, men også litt haltende. Det kan være meg det er noe galt med (sjansen er veldig stor…), men jeg har alltid følt at Kennedy passer best i Alter Bridge. Nå kan det også være at en hel del av låtene som Slash har kommet opp med denne gangen rett og slett ikke er gode nok, men uansett føles hele albumet litt halvveis. Synd, for er det noen jeg ønsker suksess, så er det Slash. En håndfull gode rockelåter, en minst like stor håndfull småkjedelige rockelåter, resultat helt ok. Videoen til You’re A Lie under.

Europe-Bag Of Bones (Gain Music)

Jeg har elsket Europe helt siden Final Countdown kom midt på 80-tallet. Men ikke på grunn av tittelkuttet. Det ble utspilt allerede den gang. Men Final Countdown-albumet var så mye mer. Alle låtene innehar den perfekte blandingen av hardrock og pop, og det å se Europe i Grieghallen i Bergen i 1986 var regelrett en sterk opplevelse for en den gang ung gutt. Siden den gang har historien ikke vært så snill med Europe. Bandet ble utskjelt av de fleste utenom fansen, og tok en lang pause med solo-karrierer som fokus. Men for noen år siden dukket Europe opp i ny drakt. Og siden har svenskene laget ganske så god blues-basert rock litt i tradisjonen til Whitesnake. Siste album heter Bag Of Bones, og er trolig det beste Europe har gitt ut siden 80-tallet. Her får man både det tunge i Riches To Rags, det definitivt blues-baserte i Not Supposed To Sing The Blues, og det vakre og rolige i balladen My Woman My Friend. En nydelig liten perle fra Europe. Tro det den som vil. Nevnte Not Supposed To Sing The Blues i videoformat under.

Parlour Mob-Dogs (Roadrunner Records)

Forrige gang Parlour Mob ga ut album ble jeg bare sittende måpende av den fantastiske hardrocken som kom ut av høyttalerne. Dessverre for alle ble det ikke så mye måping denne gangen. The Parlour Mob fra New Jersey leverer ikke dårlig rock på sin nye plate, men nyhetens interesse har forsvunnet litt, Rival Sons har hevet listen for hardrock anno 2012, og denne gang serverer Parlour Mob en litt vel rolig samling låter. For aller best er de når gitarene er høye og låtene harde. Som i Fall Back og i American Dream. Da beveger munnen seg litt mot en åpning igjen. Underlig nok er ikke denne platen sluppet i Europa (tror jeg), men kom i fjor i USA, så jeg måtte bestille den helt derfra. Gikk greit det… Videoen til Into The Sun under.

Torche-Harmonicraft (Volcom)

Amerikanske Torche kom som en virvelvind med sitt forrige album Meanderthal i 2008, og treffer ganske bra denne gangen også. Sludgy riff, korte låter, god lyd, huggende trommer, dirrende bass. What’s not to like? Tyngre enn det meste annet du får høre i år, selv om bandet nok kan være litt alternativ for de mest ihuga metal-puristene. Anbefales gange to.

Endolith-Organi5m (The Perfect Hoax/Indie)

Endolith er en Tromsø-duo som ikke gjør ting helt som andre. Blandingen av elektronika og metal er ikke ny, men Endolith gjør den på en industriell måte som likevel føles fersk og moderne. Det som virkelig skiller Endolith ut fra mengden er at de lager låter ut av sitater fra filosofer som Ludwig Wittgenstein og Ernest Gellner, og kaller opp låtene deretter. Noe som gir allerede mystisk musikk enda mer mystikk. Organi5m er en fire-spors ep, og jeg kjenner at jeg gleder meg til mer. Mer filosofi… Hør Edmund Husserl On Phenomenology under.

05-edmund_husserl_on_phenomenology

The Black Locust Project-Demo 2012 (demo)

Jeg vet ikke så mye om The Black Locust Project, men jeg gir deg det jeg vet. Bandet består blant annet av musikere som tidligere har spilt i Theatre Of Tragedy og The Crest, og dette er da første demo derfra. Og la oss håpe det kommer et album snart, for dette er lovende toner. Black Locust Project serverer nedstemt melankoli i svevende metal-form, og ligger ikke veldig langt fra uttrykket som eksempelvis Paradise Lost har gitt oss de siste årene. Demoen inneholder kun fire låter, men det er fire låter som lover godt for fortsettelsen. Lytt til Funeral Pyre under.

Black Locust Project-Funeral Pyre

Tortorum-Extinctionist (World Terror Commitee)

Bergen og black metal har en historisk klang. Og Tortorum kjører på med onde og negative tekster, ditto cover, og relativt knallhard musikk. Alt er altså som det skal være i Bjørgvin. Nå er ikke jeg noen ekspert på black metal, men Tortorum låter rått og upolert og 90-talls. Definitivt noe for de som savner nekro-delen av black metalen. Sjekk låten Gloria In Extinction under, og drøm deg inn i helvete.

Tortorum-Gloria In Extinction

Matt Skiba And The Sekrets-Babylon (Superball Music/Indie)

Matt Skiba er til vanlig vokalist i det svært gode bandet Alkaline Trio, som blander punk og emosjonell rock på en slik måte at de har blitt solide favoritter hos Pyro. Nå har Matt Skiba laget et lite superorkester på siden, med folk som har spilt i My Chemical Romance og AFI, og det har på sett og vis gått bra. Det musikalske er ikke veldig langt fra det som Alkaline Trio pleier å gjøre, men låtmatrialet er litt mykere og kanskje en anelse dårligere enn i hovedbandet. Men når det er sagt inneholder Babylon et par av årets så langt beste låter (reis opp og få applaus Luciferian Blues og Voices). Førstnevnte hører du under. En durabelig sommerhit.

03__Matt_Skiba_and_The_Sekrets_-_Luciferian_Blues

Pennywise-All Or Nothing (Epitaph)

På samme måte som Matt Skiba leverer det høyst legendariske pop-punk-bandet Pennywise også både meget bra og mindre bra låter på sin nye plate. Det som er en gedigen forskjell denne gangen er at vokalist Jim Lindberg har forsvunnet ut av bandet, og inn stepper Ignite-sanger Zoli Téglás. Zoli har levert strålende ting med Ignite, så det vokalist-skiftet var noe jeg gledet meg til å høre på plate. Og Zoli svikter ikke. Han leverer det han skal. Men halvparten av låtmatrialet sitter ikke denne gangen. På sitt beste et nytt band med stor iver og fremgangsmot, på sitt mindre bra et gammelt band som gjentar seg selv. Sjekk en fin og korrekt anmeldelse fra Lydverket her.

Firewind-Few Against Many (Century Media)

Gus G. er det mange som nå kjenner som Ozzy Osbournes faste gitarist, men han har jo også sitt andre band Firewind i behold. Greske karer med tradisjonell power metal i bagasjen fra Thessaloniki. Jeg har hatt stor sans for et par av Firewinds tidligere utgivelser, men denne gangen er det noe som ikke stemmer. Det er som om låtene er for likegyldige. Som om Firewind ikke brenner for saken lenger. Gnisten er borte. Eller er det bare meg som har blitt bortskjemt etter sterke utgivelser i samme sjanger fra Dragonforce og Unisonic den siste måneden? Sjekk videoen til Wall Of Sound under, og finn ut om du er enig.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mai-2012/feed/ 638
Pyro-stereoen april 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-april-2012/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-april-2012/#comments Tue, 24 Apr 2012 08:30:59 +0000 https://p3.no/pyro/?p=22638

Pyro har hørt og hørt på de fleste hardrock- og metalplatene som har kommet den siste måneden. Og nok en gang presenterer vi det hele for deg. Lettbeint og tunghørt.

Det er igjen tid for å gi deg en liten oversikt over hva som rører seg i den hardere delen av rocken. Pyro blir heldigvis nedpostet av nye utgivelser hver eneste uke, og som det public service-fortet vi er gir vi deg alt du trenger fra den siste månedens viktigste utgivelser. Les mer om Accept, Paradise Lost, Municipal Waste, Your Demise, Ministry og mange flere. De tre første her er det Asbjørn Slettemark som har skrevet om, resten er det jeg som har hørt på.

Accept – Stalingrad (Nuclear Blast)

Digg tittel og en verdig oppfølger til mesterverket Blood Of The Nations. Tørre, deilige oldschool-riff fra tyskersjefen Wolf, heavymelodi-bonanza, og amerikaneren Mark Tornillo fyller kamuflasjedressen til Udo Dirkschneider på en oppsiktsvekkende god måte. Høydepunkter er den hissige åpneren Hung, Drawn And Quartered, mektige Twist Of Fate og majestetiske Shadow Soldiers. Sistnevnte kan minne litt om Time Machine, det briljante bonussporet fra Blood Of The Nations. Det blir mye Accept på Pyro fremover, den saken er grei.

Shinedown – Amaryllis (Roadrunner)

Shinedown er et veldig undervurdert band i krysningspunktet Alice In Chains, Jane’s Addiction, Linkin Park, Stone Sour og Nickelback (jada, Nickelback, liker en del av låtene deres…). Det vil si voldsomt radiovennlig, lett tilgjengelig stadionmetal med haugevis av ballader. Jeg synes kanskje Amaryllis er litt vel voksen sammenlignet med The Sound Of Madness, bandets forrige plate, men det er uansett kickass-låter som Bully, Enemies og Foo Fighters-stadionrockeren Unity her. Om du liker kommers, melodiøs amerikansk rock, slik jeg og Toschie fra Audrey Horne gjør, så liker du Shinedown. Sjekk videoen til låten Unity fra albumet under her.

Your Demise – The Golden Age (Visible Noise Records)

“Your Demise! Twentytwelve, BITCH…motherFUUUUUUUCKER” skriker disse nydelige engelskmennene, og så er vi i gang. Festklar, hissig hardcoreinspirert rock, med null unnskyldninger eller kredbehov. Som de sier i traileren til The Comedian: “I like it in here!”. The Golden Age er ikke så umiddelbar som The Kids We Used To Be, men hotdamn så lyst jeg får til å gå på gig, havne i piten og skade meg når jeg hører på den. Sjekk singlen Forget About Me, poppunkeren These Lights og overraskende Paper Trails, alle høydepunkter fra albumet. Videoen til Forget About Me får du her.

 

Ministry-Relapse (AFM)

Ministry og Al Joergensen har forvirret oss litt de siste årene med å legge ned bandet, for så å gjenopplive Ministry igjen etter ganske kort tid. “Comebacket” er nok ikke den kolossen som Ministry trengte for å skape ny oppmerksomhet og entusiasme rundt seg selv. Relapse inneholder et par svært gode låter som eksemplevis Double Tap, men som helhet er det for lett å falle av til at denne kan matche noe av det Ministry med så stort hell gjorde for det som nå synes som litt for mange år siden. Albumet er som ventet proppfullt av sinne, men sinnet kanaliseres ikke på en sint nok måte denne gangen. Første video fra albumet var 99 Percenters som du kan se under.

Black Breath-Sentenced To Life (Southern Lord)

Black Breath fra USA velter over oss med illsint crossover-thrash på sin andre plate. På sitt beste, i låter som Feast Of The Damned, blir jeg revet med som på en Municipal Waste-fest, men ettersom minuttene tikker og albumet går blir den første nysgjerrigheten dempet litt av et sonisk angrep og lydbilde som ikke helt evner å gi låtene egenart. Det er simpelthen vanskelig å skille sangene fra hverandre. Enormt tøft til tider, men også noe ensformig. Sjekk det ut om du liker å få hodet undersøkt innvendig av en gal doktor med sprit-ånde.

High On Fire-De Vermis Mysteriis (Century Media)

Når det kommer til snasent øs er det ikke mange som topper High On Fire. Underlig nok har de ikke fått på langt nær så mye oppmerksomhet som eksempelvis Mastodon, som opererer i samme musikalske nabolag. Albumet med den mystiske tittelen viser at High On Fire stadig peiser på med full kraft. Full speed ahead. High On Fire makter å gjøre det supertunge såpass interessant at det er lett å fortape seg helt i platene deres. Meditasjons-musikk for folk som ikke mediterer? En meget fin samling av god tungrock som bør høres av alle. Mor, far, barn, hund. Alle. Bloody Knuckles hører du frekt og freidig under.

02__High_On_Fire_-_Bloody_Knuckles

Cancer Bats-Dead Set On Living (Hassle Records)

Forrige måned var det Every Time I Die som totalt overbeviste med sin siste plate, og denne måneden gjør Cancer Bats det samme med sin siste velsignelse. Her er det altså så mange god-låter at det er vanskelig å vite hvor en skal starte. Så la oss bare starte med første låt ut. R.A.T.S. setter en svært høy list med sin vuggende og skrikende påvirkningskraft, og Cancer Bats bare fortsetter å spille rock slik 2012 trenger. Skarp, tung, dirrende og småkaotisk rock som bare trenger seg dypt inn i hjertet mitt. Bricks And Mortars er låt nummer to, Road Sick nummer tre, og begge er så bra at det bare er å få de ut på radio med en eneste gang. Og sånn fortsetter det. Dead Set On Living. Bare hør den. Lev litt. Føl litt. Eller vent…. Føl mye. Albumets beste låt? Vanskelig. Muligens Road Sick. Se og hør den under.

Dimension Act-Manifestiation Of Progress (Progrock Records)

Selv om jeg er vokst opp som superfan av Marillion er jeg langtfra noen ekspert på prog-rocken. Men siden Dimension Act er norsk, og siden de har sendt oss sitt nye album, så skulle det bare mangle at vi skrev noen ord om musikken. Progen har virkelig satt sitt preg på metalen de siste tiårene, og Dimension Act gjør på sin debutplate den melodiøse utgaven av metal-progen. Ikke noe skrik og skrål, men mye synth og atmosfære. Til tider voldsomt, og noen der ute vil sikkert si pompøst, men jeg mener definitivt at Dimension Act innehar en hel del kvaliteter til de som setter pris på blandingen av metal og prog. Sjekk bandet via nettsiden deres om du er pirret.

Dimenzion Psychosphere-DNA Phantom Effect (egen utgivelse)

Nok et norsk band med Dimension i navnet. Dog med z. Også dette en debut, etter at Dimenzion Psychosphere (litt vel vanskelig navn der…) har gitt ut tre ep-er de siste syv (!) årene. Vi lander her i et industrielt metal-land med tunge nikk til tidligere nevnte Ministry, men også med en gjenklang av nyere ting som eksempelvis Fear Factorys siste album. Litt thrash-inspirasjon hevder de selv at de har, uten at jeg helt hører det på albumet. Nå er ikke tung industri-metal med smak av armageddon, robot-teknologi og misantropi helt min greie, men Dimenzion Psychosphere er definitivt inne på noe med debuten sin. Du kan sjekke bandet selv via Urørt-sidene deres. Eller lytt til First Blood under.

Dimenzion_ Psychosphere – First Blood

Do You Love Melena-Marathon (Melena Records)

Vi beveger oss til Oslo og debuten til Do You Love Melena, som vi her i Pyro kåret til å være et av de mest lovende bandene i Norge i 2009. Det har altså tatt litt tid med albumet, men nå er det her. Første låt fra platen kom for noen uker siden, og ga lovnad om noe stort. Close Finger Action er nemlig en av de tøffeste låtene som er gitt ut i Norge i år. Men på albumet er Do You Love Melena noe vanskeligere rent musikalsk. Inspirasjonen fra proggete typer som Mars Volta er åpenbar, men Do You Love Melena innehar også sin egen musikalske stil. Til tider kan faktisk Marathon minne litt om fjorårets Rumble In Rhodos-album. Ikke så rart siden de to bandene deler noen medlemmer. Av og til blir Do You Love Melena for vanskelig for meg, andre ganger skaper de musikk-kunst som gjør livet lysere. Forvirrende og finurlig. Sjekk Do You Love Melena via Urørt-sidene deres, eller hør den høyst fantastiske Close Finger Action under.

Do You Love Melena-Close Finger Action

Overkill-The Electric Age (Nuclear Blast)

Det er alltid litt rørende når Overkill gir ut nye plater. Da blir en minnet på et av bandene som virkelig satte sitt preg på thrashen på 80-tallet, og man blir også minnet på at noen av de bandene aldri ga seg. Overkill har levert album helt siden 1985, og forrige plate Ironbound var blant bandets aller beste. Det er igjen på tide å bli minnet på alle disse tingene når Overkill nå slipper The Electric Age. Igjen med vintage thrash-attack, og med den gneldrende stemmen til Bobby Blitz. Kanskje ikke helt på høyden med forrige album, men mer enn bra nok for meg. Det er vel så enkelt som at om du liker Overkill fra før, så liker du Overkill anno 2012 også. Og om du liker thrash på gamlemåten, så liker du Overkill anno 2012. Og om du liker livet, så liker du Overkill anno 2012. Nok fjas fra meg, sier du? Greit det. Electric Rattlesnake i videoformat under.

3 Inches Of Blood-Long Live Heavy Metal (Century Media)

3 Inches Of Blood kunne så fort blitt for harry, men ender gang på gang opp med å brenne seg inn i bevisstheten min med store og pompøse krigsmetal-låter. Denne gangen handler det også litt om metal når 3 Inches Of Blood angriper ører, nese og hals med sine instrumenter og pipende vokal. I Metal Woman hyller de metal-kvinnene der ute, og albumtittelen er selvforklarende. Men også de som liker god gammeldags krig får sitt. Storming Juno handler om den stranden kanadiske soldater gikk i land på i Normandie under 2. verdenskrig, mens My Sword Will Not Sleep og Chief And The Blade skuer tilbake i tid. 3 Inches Of Blood er for de der ute som liker metalen tradisjonell og hard, og som synes at Manowar har blitt litt for opptatt av symfonier i det siste. Musikk for mjød-fansen. Fabelaktig. Digg Leather Lord under.

3 Inches Of Blood-Leather Lord

Prong-Carved Into Stone (SPV)

Her snakker vi om undervurderte typer. Jeg husker godt Prong fra slutten av 80-tallet. Jeg vet, jeg er gammel. Men da slapp Prong noen helt sinnsyke plater. Force Fed og Beg To Differ er noe av det beste som har kommet ut innen metal, og jeg skjønte ingenting da bandet forble et kult-fenomen. Det har Prong vært siden, men de gir heldigvis ut album med svært ujevne mellomrom. Og takk for det. For Prong er fremdeles gode som gull. Forfriskende metal fra eldre herrer som ikke føyer seg for noen. Lik dem. Ikke på Facebook, men i real life… Revenge… Best Served Cold med bilder ser du under.

Lakei-Konspirasjoner (Indie Recordings)

Hoppsann. Denne så jeg ikke komme. Debutplaten til Lakei fra Bergen er nemlig noe så voldsomt som en blanding mellom black metal, og stemningen som Neurosis maler frem, med litt Kvelertak på toppen. Til tider veldig hardt, men også unaturlig fengende. Dette kan være starten på noe stort, og det er bare å gjøre klart for Lakei i musikksamlingen din med en gang. Enten du nå går for det digitale eller det fysiske. En herlig overraskelse fra hjemtraktene. Hør den svært gode låten Budbringer under. Muligens årets funn så langt.

Budbringer

Tombstones-Year Of The Burial (Soulseller)

Oooo. The heaviness… Norske Tombstones doomer det altså sånn til på sin nye plate at det er like før pulten min vibrerer bort på nabokontoret. Det går sakte, det er mystisk, alt er supertungt, og låtene varer i seks minutter pluss. Alt er som det skal være i doom-sjangeren altså. Av og til kan det dog gå litt vel sakte. Låtene glir på sett og vis inn i hverandre, og selv om tittelsporet og Sabbathian leveres med solide mengder stil, mangler det kanskje litt på helheten. Gjør deg opp din helt egne doomiga mening selv. Sjekk Tombstones via Urørt-sidene deres eller lytt til Sabbathian under.

06 Sabbathian

Unisonic-Unisonic (Ear Music)

Det er som en kan føle tusenvis av powermetal-hjerter pumpe litt hardere når de gamle Helloween-kompisene Michael Kiske og Kai Hansen igjen teamer opp i nye Unisonic. Og jeg vil tro fansen får det de vil ha, og fortjener, med denne debuten. For Unisonic bruker alle power-toolsene i skuffen for å lage et ytterst melodiøst og fengende album. Personlig har jeg litt problemer med denne typen metal når den balanserer på grensen til pop, men i den andre enden leverer Unisonic i tillegg et knippe gode metal-låter i tittelkuttet, We Rise, My Sanctuary, Soul Alive og flere. Et spennende nytt kapittel i vennskapet mellom Kiske og Hansen starter bra. Videoen til låten som både bærer platens tittel og bandets navn ser du under.

Municipal Waste-The Fatal Feast (Nuclear Blast)

Det brister hjertet mitt å fortelle at Municipal Waste skuffer litt på sin nyeste plate. Det amerikanske bandet har vært en Pyro-kjærlighet i mange år, og har vært min favoritt blant de nye bandene som spiller gammeldags thrash. Municipal Waste kommer fortsatt til å være en favoritt, og leverer mye bra på Fatal Feast, men de helt store crossover-anthemene savnes denne gangen. Fatal Feast mangler fest-toppene som The Waste tidligere prikket inn med jevne mellomrom, og dermed blir selskapet denne gang som et litt uforløst vorspiel. Hadde dette vært debutalbumet til Municipal Waste hadde jeg elsket det, men bandets historie setter en solid standard som denne gang ikke helt nås. Men jeg er fremdeles på lag med The Waste. Alltid på lag. Sjekk første video fra platen under.

Paradise Lost-Tragic Idol (Century Media)

Tristheten fra England er tilbake med mer dysterhet pakket inn i vakre melodier. Nå skal ikke jeg påberope meg en veldig kjennskap til Paradise Lost som band, men Tragic Idol har fått meg til å føle en økende interesse for det orkesteret har gitt ut tidligere. På sin nye plate serverer Paradise Lost nemlig en hel del tunge og gode ting som går rett inn i porene. Mer heavy metal enn goth, og eksperter på å gjøre det innadvendte utadvendt. Om det gir mening i det hele tatt. Videoen til Honesty In Death under.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-april-2012/feed/ 19
Pyro-stereoen mars 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2012/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2012/#comments Tue, 20 Mar 2012 10:00:03 +0000 https://p3.no/pyro/?p=21897

Pyro er tilbake med en ny bunke album som har fått sin tid i spilleren vår. Både norske og internasjonale utgivelser fra både øverste og midterste hylle. Blant annet Borknagar, Aura Noir, Imperial State Electric, Soulfly, Cannibal Corpse og Every Time I Die. Kjør!

Vi hører mye musikk i Pyro, og prøver så godt vi kan å styre deg riktig i villnisset av plater som kommer innen de harde sjangrene. Ta oss i hånden og la oss føre deg inn blant roser og ugress.

Soulfly-Enslaved (Roadrunner)

Jeg har hatt stor glede av alle Soulflys siste utgivelser, selv om verden der ute ser ut til å ha gitt opp karrieren til Max Cavalera litt. Denne gangen har også Soulfly fått et par svært gode anmeldelser her hjemme, uten at jeg helt forstår hvorfor. For dette er første gang på lenge at Soulfly faktisk skuffer meg. På Enslaved er det enkelt og greit for mye dilldall. Sangene trekkes ut i tid helt unødig, og mange av låtene virker mindre inspirert enn tidligere. Fremdeles får du den snerrende og velkjente vokalen til Cavalera, og fremdeles går det hele unna i et voldsomt tempo, men bandet roter seg vekk i alskens ekstra krydderier, og hele retten smaker litt rart på grunn av det. Lydverkets Helle Stenkløv var enda mer kritisk, les hennes anmeldelse av platen her. Albumets desidert hardeste låt ser du video av under. World Scum er Soulfly som går dødsmetalen i næringen.

Every Time I Die-Ex Lives (Epitaph)

Every Time I Die balanserer som kunstnere på den stramme linen mellom kaotisk hardcore og fengende hardrock. Og ikke ulikt The Bronx makter ETID nok en gang å fusjonere alt til et mesterverk. Her går det altså sånn unna at det ikke er lett å unngå at hjertet banker fortere og at kroppen reagerer. Det er som å bli angrepet av musikk fra alle kanter. Et angrep som aldri stopper. Skrik, skrål, ville temposkift, banjo, udødelige riff… Jeg bøyer meg i hybelkaninene og ber om mer og mer og mer. Fy faen altså, for et album. Beklager bannskapen, men av og til må man bare…. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket, og er rørende nok enig. Videoen til en av albumets beste låter ser du under.

Cannibal Corpse-Torture (Metal Blade)

Dødsmetalens obelisk er tilbake. Og du vet akkurat hva du får når Cannibal Corpse står bak hushjørnet og venter på deg. En kniv i siden. Rent musikalsk altså. Dødsmetal av den gamle skolen. Tungt og hardt med groteske tekster og ditto låt-titler. Du vet at Cannibal Corpse er tilbake når låtene heter As Deep As The Knife Will Go og Followed Home Then Killed… Jeg har aldri vært den største tilhengeren av dødsmetal, eller Cannibal Corpse for den del, men det er ingen tvil om at alle som har et mørkt sted i hjertet sitt for New Yorks sykeste vil ha en morbid glede også av bandets nyeste album. Encased In Concrete under. For din nytelse. Eventuelt forskrekkelse.

Cannibal Corpse – Torture – 04 – 04_Encased in Concrete

Shadowmind-World Gone Mad (egen utgivelse)

Har du fulgt med på Pyro-sidene de siste dagene vet du at dette er en favoritt. Jeg har ventet på debuten til Shadowmind fra Rogaland de siste månedene, etter at de sendte oss noen svært gode låter i høst. Men at første album skulle låte så bra som dette var intet mindre enn sjokkerende. Shadowmind spiller ganske hard metal, men er ikke redd for å gi deg melodiøse refreng og deilige pusterom mellom all viraken. World Gone Mad er en fantastisk start for Shadowmind, og er du bare pittelitt interessert i norsk metal sjekker du ut dette bandet. Du kan starte med låten Nightfall under.

Shadowmind-Nightfall

Conquistadores Of The Useless-Hot Boots N’ A Tiny Hat, Red Marble N’ A Can Of Lard, Come On Join The Magic Carpet Ride (VME)

Med årets til nå lengste tittel på et rockealbum (dog slått såvidt av Fiona Apples nye) braser Conquistadores Of The Useless fra Oslo inn i livet mitt. Fakta først. COTU (blir lettere slik..) er en trio, du finner dem blant annet på Urørt, og de har garantert alle platene til Mudhoney i samlingen sin. Det siste betyr at COTU til tider minner farlig mye om nettopp Mudhoney. Som jo er et av Seattles flotteste band gjennom tidene. Dermed serveres skeiv og hard rock med et par nikk til stoner-sjangeren på veien (refrenget på Eyes Open, Mouth Shut kan nesten synges oppå Fu Manchus Hell On Wheels…). Oslos nyeste trio leverer på et ganske høyt nivå, men mangler litt på låtmatrialet for at importøl-korken skal nå helt i taket.

Aura Noir-Out To Die (Indie Recordings)

Verdens styggeste band, kaller de seg. Den diskusjonen overlater jeg til andre. Det er mange kandidater der ute. Men at Aura Noir fremdeles er et av norges aller beste metalband er det ingen tvil om. Og fremdeles leverer Aurings en skitten saus av gammel thrash med hint fra black metal. Akkurat slik sånn saus skal låte. Samtidig som bandet får metalen sin til å høres grumsete ut får de også plassert noen fantastiske innsatser på instrumentene sine gjennom albumet. Aura Noir låter kanskje som et band som pløyer gjennom låtene raskest og ondest mulig, men bak fasaden gjemmer det seg et band som virkelig leverer avansert metal. Gjennomført på alle vis. Solide (og stygge) saker. Abbadon hører du under.

Aura Noir-Abbadon

Hysterica-The Art Of Metal (Black Lodge)

Forrige gang svenske Hysterica slapp album ble jeg henrykt over de fem tøffe damene fra Stockholm som gikk Manowar i næringen med sin pompøse über-heavy metal. På oppfølgeren The Art Of Metal har Hysterica tonet litt ned på realnessen, og faller til tider vel mye over i den dvaske og platte delen av power metalen. Fremdeles høyst feststemt på sitt beste, men litt færre kanon-låter fra SatAnica og Anni De Vil denne gangen. Synd det. Sjekk en av mine favoritter fra albumet under. Fear Of The Light.

06 – Fear of the Light

Christian Mistress-Possession (Relapse)

Vi kjører på med flere tøffe damer. Vi må ha flere av de i metalen. Christine Davis har en flott vokal når hun fronter Christian Mistress fra staten Washington i USA. Hun minner litt om en rocka utgave av Ida Maria i uttrykket, men der stopper jeg sammenligningen. For Christian Mistress er langt hardere enn Ida Maria. På Possession gjør Christian Mistress god gammeldags tungrock, og det gjør de på strålende vis. Nok et band som spiller retro-metal, men som får retro til å høres svært bra ut. Det er nesten så jeg må sjekke kalenderen og se om vi er i 1979. Sjekk den meget tøffe låten Pentagram & Crucifix under.

Imperial State Electric-Pop War (Sound Pollution)

Med sin andre fulle plate med Imperial State Electric etter at Nicke Andersson la ned The Hellacopters viser han igjen teft for å lage god rock. Imperial State Electric er mer basert rundt Anderssons hang til klassisk rock og blues enn det The Hellacopters var, men det er ikke mulig å høre på bandet uten å få flashbacks til det som en gang var. Imperial State Electric er streitere, mykere og litt kjedeligere enn The Hellacopters, men på sitt beste i singelen Sheltered In The Sand, eller i godlåten Narrow Line, presterer Nicke Andersson noe av det bedre i sin lange karriere. Ikke full pott til resten av platen, men full pott til både albumcover og det faktum at Nicke slett ikke gir opp rocken. Bare det å høre stemmen hans på nye album gjør livet litt bedre. Narrow Line under. Rock slik rock skal være.

Imperial State Electric – Pop War – 02 – NARROW LINE

Borknagar-Urd (Century Media)

Jeg strekker hendene i været og medgir at jeg aldri helt har vært en fan av Borknagar. Om jeg skal dømme etter bandets nye plate har jeg enten gjort en gedigen tabbe, eller så har bandet plutselig blitt veldig gode. Jeg tror vel mest på det første. Urd er uansett en meget sterk utgivelse fra Borknagar. En dose ekstremt og en dose proggete gjør Urd til en svært lyttevennlig miks av det beste fra begge verdener. Sammenligningen med det siste Enslaved har gitt ut er kanskje ikke helt fair, men i uttrykk ligger ikke bandene langt fra hverandre, selv om Borknagar har mer clean vokal enn Enslaved. Intet mindre enn en gledelig overraskelse. Jeg liker overraskelser. Og jeg lover å gå i platesamlingen for å finne frem gamle Borknagar-plater. Jeg vet at de er der et sted. Sjekk låten Roots under.

02__Borknagar_-_Roots

Orchid-Capricorn (Church Within Records, utgitt 2011)

Dette er ikke en ny plate, men det er en musikalsk gullgruve som har gått mye på spilleren min de siste ukene. For etter at jeg så videoen til tittelkuttet var jeg solgt, og bestilte albumet tvert. Orchid er fra San Francisco og spiller klassisk heavy metal med lange blikk tilbake til de første Black Sabbath-utgivelsene. Men jeg er en sucker for retro-metal, og Orchid er blant de flinkeste nye elevene i kullet. Tung og deilig heavy med store riff og enda større hjerte. Ikke nyskapende og overraskende, men enormt givende rent musikalsk likevel. En ekstra bonus var at albumcoveret var like bra som innholdet, med utbrettsbilde og det hele. Herlig! Sjekk for all del Orchid via Reverbnation, og se den herlige videoen under.

Orango-Colonial Militia Vol. 1

Oslo-baserte Orango spiller ikke veldig hard rock, men med gitarene trygt plantet mellom Big Bang og Cato Salsa Experience et sted hiver jeg dem likevel inn i denne spalten denne måneden. Det er nok ikke alt på Orangos nye plate som vil glede hardrockeren i deg, men når bandet til tider skrur til 11, og lar alle hemninger fare, da er de sannelig gode. Klassisk rock for bilen. Overhodet ingenting galt i det. Litt usikker på de mer rolige låtene på platen, dog. Det kalles visstnok dynamikk, men er også ofte litt kjedelig. Sjekk video til låten Blue Suit under.

Tulus-Olm Og Bitter (Tabu)

Tulus er her igjen med sin kalde, men samtidig ganske fengende black metal. Tulus går ikke unna i et rasende tempo hele veien, og vokalen er ei heller gjemt bakerst i lydbildet. Dermed kan Tulus også passe tilhørere som ikke er dypt inne i black metal-sjangeren. Tekstmessig handler det dog om mørke og kulde i sjelen, noe som helt klart kler den halvmørke musikken. Tulus er ikke veldig ekstreme, og det passer meg godt. Men så spørs det hva puristene sier da…

Blood On Wheels-Blood On Wheels

Fakta-o-rama først. Blood On Wheels er et band sammensatt av medlemmer som tidligere har spilt (og spiller?) i fine trønderorkester som Cadillac, Moving Oos og Nullskattesnylterne. Første låt fra platen, kombinert med et solid presseskriv, fikk meg virkelig til å glede meg til debutplaten. Og åpningen med de strålende rockerne Captain Tonga, Chemical High og Cut From Stone får kroppen til å vugge som en gammel MC5-plate. For det handler om musikk med en klassisk garasjerock-feeling dette. Blandet med litt classic rock i tradisjonen til Kiss. Men så flater det hele litt ut. Blood On Wheels klarer ikke å holde på oppmerksomheten fullt ut. Sangene glir litt inn i hverandre, og det er jo trist når en har et par killer-låter på lager. Småskuffende, men definitivt rock med et solid potensiale for glede.

Anti-Flag-The General Strike (SideOneDummy)

De politiske pop-punkerne i Anti-Flag er tilbake med en ny stabel med sanger om livet i USA. Og som alltid sparkes det alle veier, men bare oppover, når Anti-Flag leverer nye låter. Det er enkelt å avfeie Anti-Flag som slogan-skrikende oppviglere, men hører man etter på både låter og tekster leverer nok en gang Justin Sane gode ting på begge fronter. Liker du poppete punk som også har en mening, så er det bedre å høre på Anti-Flag enn på Green Day. Både musikalsk og tekstmessig. Ikke det at Green Day er dårlig. De er bare ikke så bra som Anti-Flag….

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2012/feed/ 157
Pyro-stereoen februar 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-februar-2012/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-februar-2012/#comments Mon, 20 Feb 2012 11:00:58 +0000 https://p3.no/pyro/?p=20921

Nye skatter kan vente på deg. Hør og les om de siste ukers albumslipp i hardrocken og metalen.

Da har jeg lyttet intenst til en hel del album som vi enten har spilt fra, eller kanskje kommer til å spille fra, i Pyro. Noe veldig bra. Noe ikke fullt så bra. Men alt ganske så hardt. Enjoy.

 

Van Halen-A Different Kind Of Truth (Interscope)

Det er så lett å la seg rive med når et av ens favorittband endelig er tilbake etter laaaang tid i dvale. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å forbli kritisk til Van Halens comeback-plate, men det er ikke lett. Van Halen var tross alt en svært viktig del av min oppvekst innen hardrocken, og bandet tok både musikken, sceneshowet og ikke minst humoren til nye høyder gjennom sine store år på 70- og 80-tallet. Men det er lenge siden. Hva når Van Halen returnerer med orginalbesetning nesten intakt?

Jo. Det skal jeg si deg. Det er som om tiden har stått stille. Og det er ment i så positiv retning som du kan tolke det. Låtene på A Different Kind Of Truth høres ut som Van Halen anno sånn circa 1980. Kanskje ikke så rart siden store deler av albumet er bygget opp rundt gamle uutgitte låter som er spilt inn på ny. Men drivet er på plass, den herlige Van Halen-vuggingen er her, det samme er David Lee Roths finurlige stemme og ikke minst koringen, trommingen og gitarspillet jeg forelsket meg dønn i som pur ung rocker.

Mange har klaget på lyden, noen mener at låtene ikke holder mål, men jeg er uenig i begge deler. Produksjonen kunne sikkert vært bedre, men jeg har ingen store problemer med lyden. Og låtene dunster det vintage Van Halen av. Jeg medgir gjerne at en og annen låt er sånn passe, men slik er det da på de aller fleste gamle platene også. Nye Van Halen funker som bare det. I bil. På kontor. På soverom. Jeg får en stor følelse av lykke når jeg lytter til A Different Kind Of Truth. Og det er den sanne sannheten.

 

Six Eyes Lost And The Scum Suckers Of The Universe (egen utgivelse)

Norge har ikke fostret så mange gode band innen segmentet hard rock de siste årene. Oslo Ess er et unntak. Six Eyes Lost kan også vise seg å bli et unntak. Det er hvertfall mye på denne andreplaten fra siddisene som gleder. De har drivet, de har refrengene og de har noe som minner om pågangsmot i musikken sin. Ikke forvent deg progressive element, følsom synging eller skjeggete blues. Six Eyes Lost handler om hard rock som kun er ment å gi deg smilefjes både i ansiktet og på mobilen. Ikke alt er like stas på denne platen, men det som er stas kickstarter festen i hodet en fredagskveld. Enkel hardrock for et enkelt liv. Sjekk videoen til Dancing Around The Sun under.

 

Napalm Death-Utilitarian (Century Media 27/2)

Napalm Death har fulgt meg helt siden jeg så videoen til Suffer The Children på MTV på tidlig 90-tall. Den gangen var engelskmennene noe av det villeste og hardeste jeg hadde hørt. Men tidene forandrer seg, og det har også Napalm Death gjort. Fremdeles leverer bandet ekstrem-metal blandet med en punk-attityde i både musikalsk leveranse og tekstunivers, men de har definitivt blitt streitere med årene. Ikke at det er noe negativt. Jeg er fremdeles på Napalm Deaths side. Utilitarian låter slik som Napalm Death har gjort i det siste. Sinte, politiske, snerrende, og sånn passe gode. Nå er det ikke noen tekster med den zip-filen jeg har av albumet, men titler som Think Tank Trials og Fall On Their Swords tyder på at gamleguttene ikke har blitt mindre opptatt av samfunnet med årene. Som forventet fra Birminghams hardeste.

Funfact: Napalm Death må vel være et av få band i verden (av en viss størrelse) der det ikke er noen orginalmedlemmer igjen i besetningen?

Sjekk ut låten Errors In The Signals under. Får litt Sepultura-vibb på refrenget. Det er en god vibb.

02__Napalm_Death_-_Errors_In_The_Signals

 

Ribozyme-Presenting The Problem (Indie Recordings)

La oss starte med det positive. Ribozyme har gått fra å være et begredelig post-grunge-band med for mange medlemmer til å bli en trio som leverer hard rock på høyt nivå. Bandets to siste album har virkelig presset dem opp i elitedivisjonen av norske rockeband, selv om den kommersielle suksessen har uteblitt. Det var derfor med svært høye forventninger jeg spent satt Presenting The Problem på play. Og det hele starter der Ribozyme endte forrige gang. Med spenstig rock som blander Tools lekenhet og vokal-uttrykk med mer forståelig hardrock som El Caco. Men utover på platen vil Ribozyme gå nye veier. Forståelig nok.

Men det er ikke alt bergenserne prøver seg på som fungerer like bra. Den crazy saksofonen på Leverage er både artig, men samtidig forstyrrende (spilt av Jørgen Munkeby fra norske Shining), de rolige Nine Inch Nails-aktige partiene med elektronikk i diverse låter blir fort anmasende, Downside Advantage høres ut som en Alice In Chains b-side, og ideen om å ha Fredrik Saroea fra Datarock med på Scale Of Values gjør låten til en rocka Datarock-låt, noe som umulig kan ha vært poenget.  Delvis meget stilfullt. Delvis ganske dvaskt med tanke på Ribozymes siste utgivelser. Lekenhet er bra, men den som er med på leken får også smake steken…

Et av albumets høydepunkt for meg er tittelsporet. Nyt det under. Og sjekk Ribozyme live. Der smeller det.

01 Presenting The Problem

 

Corrosion Of Conformity-Corrosion Of Conformity (Candlelight, slippes 27/2)

Corrosion Of Conformity (eller COC som de også kalles) er virkelig et av de mest undervurderte bandene i rockehistorien. Amerikanernes katalog på 80- og 90-tallet er knallsterk, og nå slipper COC sitt første album på syv år. Det gjør de med samme besetning som laget den klassiske Animosity-platen i 1985. Det betyr at Pepper Keenan, som også er kjent fra Down, ikke synger. Noe han har pleid å gjøre. De få gangene COC har gitt ut plate de siste tyve årene.

Musikken kan beskrives som tung og duvende heavy metal, med gitar-riffene godt plantet i Sabbath-land. Ikke veldig doom-aktig, men veldig riffbasert. Med litt punk-spirit blandet inn til tider. Og det liker jeg. Tunge riff gjør livet bedre. Store deler av albumet leverer på høyt COC-nivå, men det må nok medgis at tyngden ikke treffer blink gjennom samfulle låter. En ørliten liten skuffelse, men veldig fint at COC fremdeles eksisterer. Og ryktet forteller at Pepper Keenan skal returnere neste gang.

 

Unisonic-Ignition Mini Album (earmusic)

Gamle helter endelig samlet igjen. Unisonic er nemlig bandet der Helloween-kameratene Kai Hansen og Michael Kiske nok en gang forenes. De to karene har spilt sammen i flere konstellasjoner siden storhetsdagene til Helloween, men Unisonic er vel det første skikkelige bandet de to har hatt sammen siden den gang. Nå er det ikke så mye å sette metalgebisset i her, siden minialbumet kun inneholder tre Unisonic-låter (hvorav en er en demo) og en live-versjon av Helloween-slageren I Want Out. Men som en forsmak på debutalbumet som skal komme i slutten av mars fungerer Ignition likevel bra. Det handler gledelig nok om det de to herrene kan best, svært melodiøs heavy metal. Ikke mer og ikke mindre. Og det er mer enn bra nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen. Se videoen til låten Unisonic under.

 

Dunderbeist-Black Arts & Crooked Tails (Indie Recordings)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri helt skjønte fenomenet Dunderbeist da de sang på norsk. Men den historien lar vi være historie, for nå har Dunderbeist gått over til engelsk språkdrakt. Og da er det lettere for meg å være med på laget. Ikke det at det å synge på norsk er negativt, men akkurat i Dunderbeists tilfelle fenget det ikke meg.

Så til det nye albumet Black Arts & Crooked Tails som definitivt er et steg i riktig retning. Fremdeles handler Dunderbeist om ganske streit hard rock, ikke så veldig langt unna eksempelvis El Caco, og fremdeles lager bandet mange gode låter. Men det mangler noe på helheten. Det er noe som gjør at jeg ikke blir imponert. Flere av sangene virker anmasende og oppstykket, og jeg har problemer med å se en rød tråd gjennom Dunderbeists musikk. Jeg skjønner mer enn tidligere, men er fremdeles altså litt forvirret. Kanskje gjelder frasen “it’s not you, it’s me” her? Du kan gjøre det opp din egen mening under hvis du lytter til låten Fear & Loathing.

Fear & Loathing

 

Ninth Circle-Judecca EP (egen utgivelse, distribuert av Indie)

Vi har fulgt Ninth Circle fra Asker ganske tett helt siden vi kåret bandet til å være et av landets mest lovende i 2008. De pirret oss litt med en ep for noen år siden, og nå er endelig Ninth Circle klar med fersk musikk. I stedet for å slippe alle låtene på en gang deler Ninth Circle inn debuten sin i tre ep-er, og først ut er altså Judecca.  Tematikken er inspirert av Dantes verk Inferno, intet mindre, og de lover selv tekster sentrert rundt religiøs fanatisme, apati og grådighet…

Musikken kan karakteriseres som hard thrash, ispedd vokal-inspirasjon fra dødsmetalen, og Ninth Circle leverer til bestått og vel så det. Nå er det mange band som opererer innen samme metal-univers for tiden, og det er ekstremt vanskelig å skille seg ut, men herrene fra østlandet makter å presse ut nok følelse mellom riffene til at jeg tror på det de holder på med. Litt steril og sedvanlig moderne metal-lyd på produksjonen kanskje, men det tåler man.

Sjekk videoen til Scum under her.

 

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent EP (egen utgivelse, tilgjengelig digitalt nå og på 10″ vinyl i mars)

I likhet med Ninth Circle (se over) spiller Imbalance fra Oslo energisk thrash blandet med mer ekstreme musikalske element. Det er derfor ikke så rart at disse to bandene turnerer sammen i Norge akkurat nå. Imbalance låter litt mer punkete enn sine turnevenner, og leverer skitne og solide saker på denne ep-en. De tre hovedlåtene gjør grundig inntrykk, om man bare setter seg ned og lytter.

For på overflaten kan Imbalances musikk virke noe anonym, men ved større innlevelse får jeg også større utbytte. Et voldsomt øs, kombinert med gode instrumentalister, vitner om et band som kan og bør få et større navn i metalscenen. Ekstra plusspoeng får de for å covre norske Trashcan Darlings via en av låtene. Både humoristisk og kjærlig på en gang. Imbalance har også lagt ved to live-spor som ikke ikke funker like bra. Mye grunnet den dårlige lyden. Men ta deg uansett tid til å lytte litt til ep-ens tittelspor under. Spennende metal fra Norge.

01 – Imbalance – Readymade Contraptions of Descent

 

John Devil-Porcelain Doll EP (egen utgivelse)

John Devil kommer fra Tromsø, og er et av ytterst få band her i Norge som tør å dra inspirasjon fra amerikanske band som Taking Back Sunday og Alkaline Trio. Småemosjonell rock med stor lyd. Det skal de har ros for. Problemet med John Devil på denne utgivelsen er at det hele låter litt uferdig. Eksempelvis på Last Leaf som du kan høre under. En god låt i bunn, men med for lite pasjon og for lite instrumental kvalitet til at sangen fungerer tilstrekkelig. Mye å jobbe med, men props for å spille en musikkform som Norge mangler gode band i.

John Devil-Last Leap

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-februar-2012/feed/ 1
Pyro-stereoen januar 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-januar-2012/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-januar-2012/#comments Mon, 23 Jan 2012 13:45:15 +0000 https://p3.no/pyro/?p=20280

Hva har Pyro hørt på siden jul da tro? Mye norsk, that’s what. Og et par strålende utgivelser fra England.

Da er det på tide å ta en liten oppsummering av hva som har rullet på våre avspillingsenheter de siste ukene. Mye norsk denne gangen, og en del som ble gitt ut like før jul. Merk at Nrk og de største plateselskapene ikke har blitt enig vedrørende publisering av musikk på nett, så på noen av utgivelsene har vi ikke mulighet til å krydre omtalen med den faktiske musikken. Vi får trøste oss med at dette definitivt ikke gjelder alt på listen denne gangen.

Bits Between-Chosen Death (egen utgivelse, distribuert gjennom Diger)

Vi starter i Råde, Norway. Med debutplaten til Bits Between som gjør en blanding av hardcore og thrash som låter fortreffelig både morgen og kveld, uansett om man bor øst, vest, sør eller nord i landet vårt. Det finnes ikke for mange slike band i Norge, og musikken gir meg flashbacks til gode opplevelser med band som Hatebreed og Sick Of It All. Rullende trommer, moshing, hopping, Bits Between har det som skal til. Sjekk det ut om du ikke har noe imot hardcore-inspirasjon i din daglige metal-diett. Albumet er veldig nylig distribuert av Diger. Fine typer det også. Åpningskuttet på platen kan du nyte under.

Bits Between-What Does It Take

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre (Indie Recordings)

Whoah…. Straight outta Kolbotn masserer Nekromantheon igjen de gamle thrash-fibrene i kroppen min. Nekromantheon kom først inn i vår bevissthet med sitt voldsomme thrash-angrep Divinity Or Death fra 2010, og i fjor relanserte de også sin første ep We’re Rotting med ekstramatriale. Også det et nydelig og skittent nekro-thrash-mesterverk. For her handler det om thrash på den gode gamle, og litt skumle, måten. Nekromantheon låter ikke produsert, de gir deg ikke endeløse gitar-soloer og sing-a-long-refreng. Nekromantheon er thrash på den illeluktende gamle europeiske måten, med inspirasjon fra Kreator og Destruction, og ikke Exodus og Metallica. Og der er det en stor forskjell.

Rise, Vulcan Spectre går også unna i minst ti kilometer i timen over fartsgrensen. Akkurat på grensen til å få bot om de blir tatt. Den ene låten er tøffere enn den forrige, og jeg får nesten en tåre i øyekroken over at slik musikk kan lages i 2012. Jeg er forlengst fan, og gleder meg stort til å se Nekromantheon sammen med Skeletonwitch og Aura Noir på Fire Walk With Me Vol. 2-turen som kommer opp i februar i seks norske byer. Se dem. Hør dem. Elsk dem. Blood Wisdom under.

02 – Blood Wisdom

Aspherium-The Veil Of Serenity (gitt ut i november)

Så var vi plutselig i Moss. Som vel har vært mest kjent for poppete punk og garasjerock. Men Aspherium viser at det finnes metal-musikere med teknikk ned til fingerspissene i byen også. For her snakker vi klinisk og teknisk ekstrem-metal med voldsomme brekk, fremragende gitarsoloer og instrumentalister på et høyt nivå. Produsert med et lydbilde som høres mer ut som operasjons-sal 1a enn studio 2b. Men samtidig som det å være knallgod definitivt er positivt, så har ofte moderne ekstrem-metal et problem med at produksjonen og finessene tar vekk noe av magien. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om Aspherium går i den fellen eller om de finter seg forbi. Uansett er dette albumet proppfullt av detaljer og melodilinjer som vil få deg til å måpe. Ekstra pluss for av og til å roe det massive angrepet på hørselssansen ned med gitarpartier som minner om gode gamle Maiden og Rainbow. Puh…. Sterke saker dette. Tittelsporet finner du under.

Aspherium-The Veil Of Serenity

Ground Zero System-Counterculture (egen utgivelse)

Vi her i Pyro har aldri helt vært dypt inni den industrielle delen av metalen, selv om vi har en og annen Ministry– og Godflesh-plate i samlingen. Rammstein har gjort sjangeren populær, og det er mange der ute som liker denne mørke og maskinelle blandingen av metal og elektronisk musikk. Men siden jeg langt fra er en ekspert på dette feltet innen metalen skal jeg nøye meg med å si at norske Ground Zero Systems nye plate (den andre i rekken) låter upolert og massiv. Akkurat slik jeg kan tenke meg at kjennere av slik musikk vil at ting skal låte. Ekstra pluss for noen refreng i In Flames-klassen. Godt jobbet.

Ground Zero System-Endgame

El Caco-Hatred, Love & Diagrams (Indie Recordings)

Er det ett band i Norge som virkelig fortjener suksess så er det El Caco. Trioen fra Lillestrøm har kvernet ut kvalitet gang etter gang, men det har aldri løsnet helt for gjengen når det gjelder salg og popularitet. Nå forsøker El Caco seg med sin sjette plate, og det låter som El Caco alltid har gjort. Tungt, rockete, stort, godt. Forskjellen mellom denne platen og den forrige er at El Osa og bandet våger å lage litt mer dvelende og rolig musikk. På Heat var det mye kjapp rock som fenget umiddelbart. På Hatred, Love & Diagrams må man nok som lytter jobbe litt mer med å komme skikkelig inn i låtene og helheten. Kanskje ikke så lurt i disse flytende og heseblesende nedlastingstider. Personlig har jeg alltid likt El Caco best når de er tunge og konsise, og dermed havner ikke denne på toppen av min personlige liste over El Caco-album. Men husk at El Caco alltid er gode uansett. Bare litt roligere denne gang. Lytt til låten Hatred under.

Hatred

Orange Goblin-A Eulogy For The Damned (Candlelight Records, slippes 13. februar)

Litt tidlig ute med denne, men nå har jeg bodd med denne platen helt siden desember, og jeg må bare få skrike ut hvor engasjert jeg er. ORANGE GOBLIN HAR LAGET ET LITE MESTERVERK HER! Sånn. Nå er det ute av systemet. Så til begrunnelsen.

Orange Goblin har lenge vært et av de beste bandene i stoner-sjangeren, men kvaliteten har aldri helt gitt den suksessen bandet fortjener (ikke ulikt El Caco der altså..). Engelskmennene har holdt på helt siden 90-tallet, men det er først nå at de virkelig har truffet meg pladask i hodet. For her er riffene så knallgode, låtene så tunge, magien så åpenbar, at det bare er til å stole på meg. Hvertfall om du har en plass i kroppen som liker hard stoner-rock. Kanonbra. Kanon. Bra. Sjekk dette når albumet kommer.

Hollow-Between The Lines (Indie Recordings)

Tvillingene Mikkelsen Hoel har store hjerter for heavy metalens historie, og er like mye fans av sjangeren som musikere. Men når de kommer sammen som Hollow, og man hører inspirasjonen fra Bark At The Moon-æra Ozzy, er det lett å la seg rive med. Hollow gjør metalen sin på gamlemåten. Ikke noe fancyschmancy studiotrickery. Dønn ærlig heavy metal. På sitt beste gir det frysninger, men som med de fleste andre utgivelser klarer ikke Hollow å holde på oppmerksomheten over samfulle elleve låter. Litt opp og ned i låtmatriale, litt for få super-låter, men en kan ikke annet enn å elske mye av innholdet på albumet. Sjekk den kjappe og fine Eternal Betrayer under.

Hollow-Eternal Betrayer

Caliban-I Am Nemesis (Century Media, utgis i starten av februar)

Tyske Caliban har gjort sin metalcore med sånn passe suksess i mange år nå, og på nyeste album moderniserer de lydbildet (mulig de har gjort det tidligere også, men det har ikke jeg fått med meg..) med en hel del små klipp med elektronisk musikk. Det er ikke første gang metalband tar i bruk virkemidler fra elektronika, bare de siste årene har Bring Me The Horizon gjort det på en bra måte og Korn på en ikke så bra måte. Caliban blander hvertfall elektronikaen inn som et lite krydder-moment i låtene sine, som ellers består av ganske hard metalcore blandet med svulstige refreng. Ikke dårlig. Ikke enormt bra. Memorial under.

03__Caliban_-_Memorial

El Doom & The Born Electric-El Doom & The Born Electric (Rune Grammofon)

Denne så jeg ikke komme. For Ole Petter Andreassen, som altså er El Doom, har tidligere levert rifftung rock med Black Debbath og Thulsa Doom og negativ metal med Cumshots. Men med sitt nye prosjekt går herren helt nye veier, og beveger seg inn i den progressive delen av rocken. Fremdeles er musikken til tider tung og hard, men sammen med The Born Electric er El Doom langt mer dvelende og vanskelig enn vi kjenner ham fra tidligere. Musikken er bygget rundt prog-rockens historie, og bandet disker opp med relativt lange låter som både er intrikate og fengende samtidig. Noe som ikke alle progressive band der ute klarer. Ofte ender det opp med kun det intrikate.

El Doom opererer selv som vokalist på dette albumet, og overraskende nok gir stemmen hans flashback til både Ian Gillan fra Deep Purple (ikke Child In Time-hyl, men den dype stemmen til Gillan) og Geoff Tate fra Queensrÿche (i sine minst hylende stunder). Musikken kan vel også plasseres et sted mellom de to bandene. Ikke så rockete som Deep Purple og ikke så metal som Queensrÿche. På sitt roligste og mørkeste kan El Doom & The Born Electric faktisk minne om et proggete Madrugada. Selv om El Doom sikkert spyr i munnen sin over å lese noe slikt. En høyst overraskende og spennende debut. Min favoritt på platen er It’s Electric, som du kan høre under.

El Doom-It’s Electric

Crippled Black Phoenic-(Mankind) The Crafty Ape (Mascot Records, slippes 30. januar)

Mer prog. Mer deilig prog faktisk. Men ikke bare prog. Bland inn blues, shoegaze, pop, heavy, og galskap, så begynner du å nærme deg der britiske Crippled Black Phoenix opererer. Som oftest vidunderlig vakkert, med dype nikk til Pink Floyd, andre ganger rockete og kompromissløst. Dobbelplaten (Mankind) The Crafty Ape, som sikker er en konsept-plate uten at jeg skjønner om hva, er bare noe som må høres. Noe som må nytes. Utforskes. Elskes. Eller hates. Sånn bortsett fra et par unødvendige mellomspill mellom låtene er dette en kollosal reise i hva musikk kan være om man lar seg gripe og rive med. Stunning, som de sier der borte på øyen. Nyt The Heart Of Every Country under.

Crippled Black Phoenix-The Heart Of Every Country

Oak-Leeches & Pearls (egen utgivelse)

Beskrivelse musikalsk: hardrock fra Hønefoss. Bandet skriver selv i presentasjonen sin at de er inspirert av alt fra AC/DC til Rammstein, men det jeg hører mest av i musikken til Oak er norske band som WE og El Caco. Ikke dumt det. Nå skal jeg ikke forlange at et nytt norsk band skal være på samme nivå som nevnte travere fra starten, og det er heller ikke Oak. Men det er nok positive element her til at vi skal holde et halvt øre og helt øye på hva dette bandet foretar seg fremover. Debutplaten mangler litt på låtmatriale og produksjon, og til tider faller bandet litt i den pompøse fellen, men det er noe her som får meg til å ha troen. Sjekk åpningskuttet Serpent Ride under.

Oak-Serpent Ride

Tonic Breed-On The Brink Of Destruction (egen utgivelse)

Mer nytt fra Norge. Denne gang fra Sarpsborg, en by med fine tradisjoner innenfor vintage norsk thrash (Artch, Witchhammer), og det er også thrash Tonic Breed gir oss på det som vel er debuten deres. I gamle dager ga band ut en rekke demoer (gjerne på kassett) før man debuterte, mens det i dag er like enkelt å trykke opp en cd (eller en haug med datafiler). For tyve år siden ville nok denne platen blitt omtalt som en demo, siden det er tydelig at bandet er på en ferd mot å finne sitt eget uttrykk. Låtmatrialet er bygget rundt inspirasjon fra Metallica, rent musikalsk et sted mellom Ride The Lightning og Black Album, med litt Exodus hevet inn i miksen. Noen av låtene lider litt under en noe hakkete rytmeseksjon og engelskuttalen er ikke alltid helt flytende. Men det finnes likevel mye positivt her som kan foredles til noe eget og bedre med tiden. Keep the faith. Survive This hører du under.

Tonic Breed-Survive This

Lamb Of God-Resolution (Roadrunner)

Den første store metalutgivelsen i år skuffer ikke. Asbjørn har gått platen nært i sømmene her.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-januar-2012/feed/ 17
Pyro-stereoen desember 2011 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-desember-2011/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-desember-2011/#comments Thu, 08 Dec 2011 08:00:32 +0000 https://p3.no/pyro/?p=19140

En ny bunke med plater og datafiler har blitt nitidig lyttet til. Pyro gir deg det du trenger å vite om ny hardrock og heavy metal.

Desember er ikke måneden der de aller største utgivelsene detter ned, men det er likevel nok å låne ørene til der ute. Fra de store overraskelsene til enorme skuffelser. Jeg har hørt og hørt for deg.

Slash-Made In Stoke 24/7/11

Mange er ikke klar over at selveste Slash faktisk er født i England. Han kom ut av moren sin i tjukkeste London, men flyttet raskt til Stoke-On-Trent. Hvor også Lemmy fra Motörhead er fra. Slash spilte aldri i hjembyen med Guns N’ Roses eller Velvet Revolver, men tidligere i år tok han med vokalist Myles Kennedy og gjorde Victoria Hall i Stoke til sin egen.

Med familiemedlemmer i publikum, og et velfungerende band i ryggen, er Made In Stoke akkurat slik en Slash-konsert faktisk er for tiden. Enkelte ganger strålende og enkelte ganger litt traurig. Man kan jo stille spørsmålstegn ved at Slash gir ut dobbel liveplate etter bare en solo-plate (hvis man da ikke teller med Snakepit), men arsenalet av låter både fra GN’R og Velvet Revolver gjør at det argumentet faller bort. Myles Kennedy synger bra, Slash spiller bra, alt er fint. Ikke et historisk live-album, men fint for fansen. Som det jo er en hel del av. Blant annet meg. Hør Ghost under.

Slash-Ghost

The Fallen Divine-The Binding Cycle

Nok et norsk band som debuterer, og slikt er alltid gledelig. Hvertfall når jeg kan rapportere om at The Fallen Divine har gjort hjemmelekse på hjemmelekse i øvingslokalet. Fakta først; The Fallen Divine kommer fra Bærum, de har tidligere gitt ut en ep, og slipper nå selvfinansiert debut. Musikalsk befinner de seg i ekstrem-metal med progressive tendenser, og det er vanskelig å ikke bli revet med av alt som skjer i lydbildet. Dog skjer det ikke så mye i låtene at det blir for mye. Noe som ofte skjer når band skal være progressive og flinke. The Fallen Divine går ikke i fellen, og leverer en ganske så sterk debut. Ikke veldig ekstremt, og heller ikke for flinkis. Sjekk Patterns Through Eternity under.

Patterns Through Eternity

Riot-Immortal Soul

Dette er herlig. Riot var et band som aldri helt fikk den store oppmerksomheten på 80-tallet, selv om de laget et par fine plater. Mest kjent ble de vel for sine helt hysterisk dårlige albumcover. Du MÅ sjekke samlingen av absurditeter her. Riot har holdt det gående oppover 90-tallet og frem til nå med sporadiske album. Men nok om historien, for det å sette Riots nye album i spilleren var intet mindre enn nydelig. Klassisk heavy metal med solide refreng, store gitarer og lyse skrik. Slett ikke ulikt Helloween og den gode power-metalen. Rørende bra heavy metal fra hjertet. Det er nesten så jeg må tørke en tåre. Men bare nesten. Hør låten Riot under. Og bli fan.

Riot-Riot

Jimbo Jones-UFO666

Jimbo Jones har herlig nok tatt navnet sitt fra han ene halv-ungdomskriminelle i The Simpsons, og trønderne har holdt på siden 2003. Jeg husker at vi spilte en låt fra en ep for noen år siden i Pyro, men debuten har latt vente på seg. Hvis ikke jeg har gått glipp av en plate da… Jimbo Jones sparker uansett svært godt fra seg på UFO666. Et kvart fedd hardcore, en desiliter hardrock og en liten dusj med garasjerock, så er alt i boks. En liten hjemme-alene-fest av en plate. Trønderne får det til for tiden. Hør låten 14F13 under.

Jimbo Jones-13F13

Glyder-Backroads To Byzantium

Irske Glyder er et av de litt ukjente bandene som vi i Pyro virkelig har prøvd å prakke på folk de siste årene. For de to platene bandet har gitt ut tidligere er oppvisninger i herlig hardrock i tradisjonen til landsmennene i Thin Lizzy. Men siden forrige gang har to av medlemmene forlatt bandet, blant annet vokalisten, og på Backroads To Byzantium er ikke festen morsom lenger. Jeg sitter her og er litt sjokkert over hvor skuffet jeg er. Glyder var liksom vår lille skatt, og nå er skatten blitt et traurig bluesrock-band uten den sjelen som var der tidligere. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men vokalist-byttet kan ha mye å si. Jeg har virkelig forsøkt å like dette, for gammelt vennskaps skyld, men det går ikke. Faen dundre meg for et nedsig… Sjekk om du synes at Glyder leverer ved å høre Chronicled Deceit under.

01 Chronicled Deceit

Neoplasma-The Tumor Of Hate

Os utenfor Bergen har fostret legendariske metalband som Old Funeral og Immortal, og det er fint å se at de unge der oppe fremdeles lager god metal. Neoplasma gjør en slags deathmetal, og stakk til meg denne platen da jeg plutselig befant meg på konsert i Os sentrum. Siden dette nok er en demo skal jeg ikke legge for mye vekt på produksjonen, men det er tydelig at disse låtene kunne blitt enda bedre med en tyngre produksjon. Men nok om lyd. Mer om musikk. Og der leverer Neoplasma på et relativt høyt nivå. Nå er antallet dødsmetal-band i verden, i forhold til sjangerens popularitet, ekstremt høyt. Det er også vanskelig å skille seg ut, men Neoplasma klarer å holde fokuset sitt (og mitt) gjennom alle åtte låtene. Lovende i en litt vanskelig sjanger, selv om mye må bli bedre om det skal bli gjennombrudd. Sjekk Neoplasmas Bleeding Purity under, og last ned smakebiter gratis fra bandets sider på Urørt.

Neoplasma-Bleeding Purity

Black Spiders-Volume

Black Spiders er engelskmennenes rockehåp for tiden, og ga ut et ganske så fint debutalbum med Sons Of The North tidligere i år. Før det hadde bandet gitt ut tre ep-er som sikkert er ganske vanskelige å få tak i, så nå gjør Black Spiders det litt lettere for nye fans ved å gi ut Volume der alt gammelt matriale er samlet. Kort fortalt handler Black Spiders om øsende hardrock, og fans av Wildhearts, Hellacopters og slikt bør få med seg dette bandet fortest mulig. Naturlignok spriker denne samleren fra det voldsomt flotte til det litt kjedelige, men det er hvertfall sikkert at Black Spiders har hatt rocken putrende i blodet ganske lenge. Nyt låten Meadow under. Gode følelser….

Black Spiders-Meadows

Venom-Fallen Angels

Det er lenge siden jeg ble så redd for Posessed-coveret til Venom (og musikken som befant seg inni) at jeg fikk mareritt av det. Det er mange år siden Venom var de hardeste av de harde. De ondeste av de onde. Men engelskmennene skal ha for å ha inspirert en hel sjanger av evilness som har gikk oss mye hygge. Venom anno 2011 er nok langt bedre å spille enn Venom anno 1982, og det låter slett ikke ille når Cronos hiver seg inn i låter som Hammerhead, Nemesis og Lap Of The Gods. Drivende og pumpende rocke-metal, slik som egentlig mye av Venoms karriere har handlet om. Problemet er, som med mange andre gamle band, at historien ødelegger for dagens utgave. Men du kan likevel trygt gi Fallen Angels en sjanse. Selv om den sataniske sjokk-effekten for lengst har satt seg på toget til undergangen. Første singel fra platen heter Hammerhead og den kan du høre under.

Venom-Hammerhead

Dead To This World-Sacrifice

Et av bandene som Venom garantert har inspirert en gang i tiden er Dead To This World fra Bergen. Med Iscariah, som tidligere har spilt i Immortal, som musikalsk sjef.  I 2012 kommer det et nytt album fra Dead To This World, men imens kan man kose seg med ep-en Sacrifice som nettopp ble gitt ut. Og her er det bare å hive seg med. Dead To This World gjør nemlig blandingen av black metal og knallhard thrash på en forfriskende god måte. Litt Immortal der, litt Kreator her, litt Venom everywhere. Fem blastende og begavete låter fra et band på vei mot noe stort. Tittelsporet Sacrifice finner du under, og det er et godt eksempel på det du finner på resten av denne ep-en.

02_DEAD_TO_THIS_WORLD_Sacrifice_Sacrifice

Elves-And Before Elf… There Were Elves

Jeg elsker Ronnie James Dio. Han var den aller største. Og nå som han er borte føles det virkelig som om folk utnytter minnene og legenden om Dio litt vel mye. Det startet med en rekke live-plater, så kom det bok, og nå denne høyst tvilsomme utgivelsen. Det som befinner seg her er nemlig relativt dårlige live-opptak og live-i-studio-opptak av bandet Elves, som da er Elf (bandet Dio var i før han joinet Rainbow) før de ble Elf… Vi får servert små-dvaske blues- og honkytonk-covere av kjente låter som You Shook Me og Little Queenie, og diverse annet rask. Det eneste du får vite på denne platen er at Dio alltid har hatt en god rockestemme. Det er ikke nok for å gi ut en plate. Hvertfall ikke når lyden stinker. Sjekk Stones-coveren Little Queenie under.

Elves-Little Queenie

Black Tusk-Set The Dial

Sludge-bandet Black Tusk kommer fra Savannah, Georgia der også band som Baroness og Kylesa har tilholdssted når de ikke er ute og turnerer. Og selv om alle de tre bandene ligner litt på hverandre i uttrykk står Black Tusk fint på egne bein. Set The Dial er bandet fjerde plate og pirrer alle sanser med et flott albumcover laget av John Baizley, som også har gjort fine ting for Kvelertak, Baroness og Torche tidligere. Musikalsk angriper Black Tusk med alle mann samtidig, og liker du småtung og imøtekommende sludge kan dette være et band å sjekke ut. Låteksempelet under heter Ender Of All.

Black Tusk-Ender Of All

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-desember-2011/feed/ 125
Pyro-stereoen november https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-november/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-november/#respond Mon, 07 Nov 2011 10:00:28 +0000 https://p3.no/pyro/?p=18416

Klar for en ny utgave av det som befinner seg på stereoen vår? Hæ? Mange store navn. Og noen ukjente.

Vi hører på rock og metal hele tiden her i Pyro HQ, og mye av det vi lytter til spiller vi i vårt ukentlige radioprogram. Men noe må også velges vekk siden vi bare har to timer til rådighet hver uke. Derfor presenterer vi i denne spalten alt det vi har hørt på i det siste, sånn at du får den fullstendige oversikten. Dette har altså vært på stereoen vår siden forrige gang:

Sebastian Bach-Kicking & Screaming

Sebastian Bach har de siste årene vært mer kjent for å være stor i kjeften enn for å lage musikk. Blant annet skrek han at han skulle banke alle black metal-musikere på hele festivalen i hotell-lobbyen på forrige Norway Rock. Synd ikke Grutle fra Enslaved var der akkurat da… Forrige Bach-plate var en helt ok affære, og nå er Sebastian Bach tilbake med nok en ok affære. Eller muligen ok pluss…? Det er alltid fint å høre den skingrende stemmen til Sebastian Bach. Han var tross alt en av de store vokalistene i hardrocken den gangen hardrocken var på sitt kommersielt største.

Kicking & Screaming varierer fra det solide til det grufulle. Fra hardrock, via post-grunge og køntri-pop, til noe som nesten minner om pop-punk. Det meste, utenom låtene som minner om Nickelback, er riktig så bra. Men minnene om de to første Skid Row-platene vil for alltid henge rundt halsen til Sebastian Bach. Heldigvis eller dessverre, alt etter hvordan du ser på det… Kicking & Screaming er ingen skuffelse, men heller ikke en åpenbaring, som Bach gjerne hadde trengt akkurat nå. Albumcoveret trenger vi ikke si så mye om. Det kan du se selv under her. Og så kan du høre Dance On Your Grave også. Bare for å få den rette feelingen.

Sebastian Bach-Dance On Your Grave

Steel Panther-Balls Out

Fra Sebastian Bach til noen som gjør narr av hele scenen han kommer fra, men som gjør det på en herlig og svært morsom måte. Steel Panther er Spinal Tap for den nye generasjonen, og har vel aldri levert et intervju som ikke er hysterisk morsomt. På plate har de også levert så langt, og det er ingenting som tyder på at vitsene og låtene om glamrock-scenen på 80-tallet blir avlegs på en stund. Steel Panthers siste plate inneholder akkurat det du forventer. Herlige og melodiøse hardrock-anthems med ekstremt morsomme tekster. Om du tar vitsen. Handlingen er selvsagt lagt til nakne damer, erigerte peniser og det generelle rockestjerne-livet. Steel Panther er herlige. Og de kan spille. Bare hør i 17 Girls In A Row…. Og les noen ord jeg skrev om bandet i forrige uke her.

Steel Panther-17 Girls In A Row

Junius-Reports From The Threshold Of Death

Junius kommer fra Boston, har holdt det gående i nesten ti år, og spiller svevende og melankolsk hardrock midt i den gaten som Deftones eier. Og det er vanskelig å høre denne platen uten å la tankene fare til nettopp Deftones. Til det er musikken for lik. Junius byr på svært melodiøse låter som fester seg til hjernebarken veldig fort, og om du har alt av band som Deftones og Khoma fra før kan dette være neste steg på rangstigen. Nedover altså. Tøffere albumcover enn Sebastian Bach. Den skal de ha. Junius tok forøvrig over som support for Enslaved på USA-turen etter Ghost, som ikke klarte å søke etter riktige papirer til USA i tide. Lytt til All Shall Float under:

All Shall Float

Blink 182-Neighbourhoods

Som mange vet har vi en soft-spot for pop-punk i Pyro. Og da kanskje spesielt de morsomste og mest fengende av de alle; Blink 182. Som ga seg for noen år siden, laget en hel del små-dårlig musikk hver for seg, og som nå er gjenforent med albumet Neighbourhoods. Og vel har medlemmene blitt litt eldre, og toucher dermed enda litt mer opp mot den emosjonelle rocken, men her er det også en god bunke med super pop-punk for de som tåler ting litt mykt og melodiøst. Blink 182 gir oss både kjappe og rolige låter som alle passer perfekt i bilen en høstdag. Jeg har forsøkt. Gang på gang oppover highwayen kalt Fjøsangerveien i Bergen. Vel trommer Travis Barker vilt og voldsomt her, men Blink 182 er som AC/DC, de gjør det enkle meget bra. Og bare spør hvilken som helst musiker, å gjøre det enkle bra er noe av det vanskeligste…. Den mest rocka låten på platen heter Heart’s All Gone:

Blink 182-Heart’s All Gone

Chickenfoot-3

Andre album ut fra supergruppen Chickenfoot, selv om de altså artig nok har kalt platen 3. Du vet det gjerne fra før, men Chickenfoot er resultatet av det Sammy Hagar (Montrose, Van Halen), Chad Smith (Red Hot Chili Peppers), Michael Anthony (Van Halen) og supergitarist Joe Satriani får til i studio sammen. Chad Smith har vel sluttet i bandet nå som RHCP er på farten igjen, men spiller på albumet. La oss ta album-kunsten først. Coveret til 3 er nemlig pakket inn på en finurlig måte. Selve fronten ser rar ut helt til man tar på seg brillene som ligger inni. Da forandrer coveret seg hvis man blinker med det ene og andre øyet. Moro. I innercoveret ser du bilder av bandet som får en voldsom 3d-effekt med brillene, og vedlagt er også samlekort med bandet som også er i 3d, og som i tillegg inneholder Q&As med bandmedlemmene. Lekkert! Artig at det er gamle rockere i Chickenfoot og ikke Lady Gaga som kommer opp med slikt.

Men så er det musikken da. Som strengt tatt ikke er så enormt mye å skryte av. Vel visste jeg at dette kom til å dreie seg om avbalansert og bluesete hardrock. Men avbalanseringen trengte vel ikke å være sååå fremtredende. Chickenfoot leverer greie nok låter, men 3 tar aldri av, og gir aldri noen form for gåsehud verken her eller der. Spesielt ikke der. Kanskje bortsett fra på låten Three And A Half Letters, som handler om USAs raserte økonomi og personlige skjebner i jobbmarkedet for krigs-veteraner. Intet mindre. Sterke saker. Hør låten under. Pluss også for første låt ut fra platen tidligere i år, Big Foot, en  rakkar av en rocker. Ellers er 3 noe langtekkelig. Synd det. For coveret er enestående. Invester heller i biografien til Sammy Hagar. Og last ned nevnte låter. For de er freidige.

Chickenfoot-Three And A Half Letters

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jane’s Addiction. Hvor skal jeg starte….? Jeg har vært fan siden 80-tallet, og for meg er det stort bare at bandet igjen er funksjonelt. At de også har gitt ut en ganske så strålende plate er nesten for mye av det gode. På sitt beste er The Great Escape Artist helt vanvittig bra, på sitt dårligste er platen ganske så bra. Summert opp blir det svært bra. Svææææært bra. Les mer om hva jeg synes om platen her. Sjekk også låten Underground under.

Jane’s Addiction-Underground

Bulk-Guardian

Bulk er et Oslo-band som jeg har hørt om i lang tid, men som først nå har fått ut debuten sin. Vi snakker åtte låter med fullt metal-trøkk produsert av Sylvia Massey i USA (som snart har produsert alle norske hardrock-band..). Starten med det seks og et halvt minutts lange tittelkuttet minner om like norske Svölk og El Caco med litt moderne Metallica-schwung. Så blir det kortere, hardere og like konsist utover platen. Bulk ligger i et landskap mellom Pantera, thrash og stoner, og er et riktig så fint orkester, viser det seg. Tungt øs fenger alltid her i huset. Guardian har fått mange snurrer på stereoen, og i en så release-tung høst er det et godt tegn. Sjekk det herlige tittelkuttet under.

Bulk-Guardian

Cage Of Torment-Cage Of Torment EP

Cage Of Torment er fra Florø og spiller deathcore. Altså blandingen mellom death metal og hardcore. På et vis… Litt vel enkelt forklart, jeg skjønner det. For det er masse annet blandet inn her også. Det har jo blitt en egen sjanger dette, og jeg er vel ikke den største tilhengeren av den. Cage Of Torment gjør sine saker bra på denne debuten, men villskapen i det musikalske utrykket, med blandingen av beinhard metal, svært dyp growling,  musikalske brudd i form av skriking og galskapslyder, er ikke noe min hjerne helt klarer å absorbere. Kall meg gjerne en idiot, som Bob Hund en gang sang, eller bare sjekk om du liker det selv under her. Låten heter Blood Violence.

Cage Of Torment

Iced Earth-Dystopia

Iced Earth er tilbake med mer melodiøs heavy metal, og ikke minst med ny vokalist. Stu Block sang tidligere i Into Eternity, men steppet inn i Iced Earth etter at Matt Barlow ga seg etter Wacken-konserten tidligere i år. Nå er ikke jeg en som har fulgt Iced Earth tett gjennom karriæren, men bandet har alltid vært der, og det virker som om de alltid har levert klassisk heavy metal av ganske godt kaliber. Så også på Dystopia. Med låter om en grå fremtidsverden presser Iced Earth ut en rekke fengende låter i Priest-gaten. Og det er vel en gate de fleste kan ferdes i uten å bli skremt eller trøtt? Av og til blir det vel rolig og melodiøst, men på sitt beste er Iced Earth svært gledelige for de som liker sin metal tradisjonell. Om Dystopia vil fenge fansen aner jeg ikke, siden jeg ikke er en av dem, men som nysgjerrig utenforstående er dette albumet mer engasjerende enn jeg hadde trodd på forhånd. En av mine favoritter på platen heter Equilibrium. Gi den en sjans under:

07__Iced_Earth_-_Equilibrium

Megadeth-Thirteen

Megadeths nye album har fått lunkne kritikker mange steder, men jeg er nødt til å si meg uenig. Jeg har hatt stor glede av Thirteen så langt. Litt mer punkete fra Dave Mustaine denne gangen, og jeg synes det kler bandet i 2011. Det handler fremdeles om snerrende og kritisk metal, og det fungerer nesten like bra som på den svært sterke Endgame som var forrige plate fra gjengen. Litt opp og ned, men mest opp. Sjekk forresten Asbjørns anmeldelse av platen hos Lydverket. Lunken…. Hør så Black Swan under.

Megadeth-Black Swan

Warbringer-World Torn Asunder

Warbringer spiller old-school thrash der inspirasjonen mest av alt synes å være hentet fra Exodus. Det i seg selv er slett ikke dumt. Men så finnes det så veldig mange nye band som henter inspirasjon fra samme kilden, altså vintage-thrash, at Warbringer, til tross for sin helt fine plate, faller litt gjennom. Så lenge Municipal Waste, Toxic Holocaust, og Evile med flere klarer å presse ut bedre låter enn Warbringer, så er det lett å putte dem et stykke bak i ny-thrash-køen. Ikke dårlig, bare ikke bra nok. Shattered Like Glass hører du uansett her.

02__Warbringer_-_Shattered_Like_Glass

Cute Crash Combo-Olympus Mons

Cute Crash Combo har tilholdssted i Trondheim, og fikk ganske stor oppmerksomhet her hjemme med sin debut i 2007. Blant annet listet P3 en del av låtene deres. Om jeg husker riktig handlet det den gangen om herlig frekk rock med svært lys vokal, og forventningene var faktisk relativt store i heimen da Olympus Mons ble satt i spilleren. Og på sitt beste blir forventningene innfridd. Men problemet er at Cute Crash Combo har gjort så mange stilarter her at det er vanskelig å like alt. Som oftest høres CCC ut som et annet band man kan forkorte, nemlig svenske The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL). For på samme måte som svenskene har de ett bein i den klassiske rocken, men så pøser de også på med Nick Cave-lignende crooning og noe som til tider minner om indiefisert rock. Ganske schizofrent. Hylestemmen er ikke like fremtredende denne gangen, og personlig synes jeg bandet passer best i det klassiske rockelandskapet der låtene har gjenklang av Kiss, AC/DC og Wolfmother. Men det gjelder omtrentlig bare for halvparten av låtene. Litt vel sprikende? That’s what he said… Sjekk den fine Six Ways To Sunday under.

Cute Crash Combo-Six Ways To Sunday

Skeletonwitch-Forever Abomination

Skeletonwitch serverer knallhard metal, som de har gjort helt siden debuten i 2004, og har med denne siste platen virkelig fått mye oppmerksomhet i spesielt den skrevne metal-pressen. Metal Hammer Norway roser blant annet denne platen opp over skyene, og det samme gjelder søstermagasinet i England. Men er egentlig Skeletonwitch sååååå bra? Småcatchy låter, fete riff, en blanding av growle- og skrikende black-metal-inspirert vokal, men jeg gjentar; er egentlig Skeletonwitch såååå bra? Jeg ender på nei. Asbjørn liker dem bedre. Engasjerende, men ikke det mesterverket som mange vil ha deg til å tro. Minner ikke det hele litt om Arch Enemy? Ikke at det er noe drawback, men likevel. Jeg trykker post på sangen Of Ash And Torment, så kan du avgjøre selv.

Of Ash And Torment

Nekromantheon-We’re Rotting

Norske Nekromantheon fra Kolbotn ga i fjor ut en strålende plate kalt Diviniti Of Death, og nå dukker den første demoen deres fra 2007 opp, der du i tillegg får låtene som bandet ga ut på en split-singel med Abigail i 2008. Og dette er saker! Kjapp, brutal og helt nydelig thrashifisert speed-metal med deilig små-råtten lyd som passer perfekt til låtene. Necro-speed? De ti sangene tikker inn i gjennomsnitt på under tre minutter, og det er som å få en pose med bacon i ansiktet. Litt vondt i starten, men så går det opp for deg at du kan føle deg heldig. Tittelkuttet We’re Rotting under.

Nekromantheon-We’re Rotting

 

Black Tide-Post Mortem

Husker du småguttene i Black Tide? De ga ut en herlig debut i 2008, ble Pyro-favoritter med sin svært fengende rocke-metal, og spilte også på Hove-festivalen samme året. Da var de knapt ute av tenårene, og nå er de tilbake, både eldre og enda mer fengende enn forrige gang. Det handler om små-teknisk og klinisk heavy metal i samme ånd som In Flames og Trivium, men Black Tide er enda mer melodiøse, og jeg faller pladask. Perfekt kjøre-musikk. Perfekt synge-med-i-dusjen-musikk. Mykt som bare det, men ikke vær redd for det myke. Vær positiv. Vær et menneske. Nok en gang Pyro-favoritter. Dritbra. Åpningskuttet Ashes under her.

Black Tide-Ashes

Fairmount-Pulverize

Vi fortsetter mykt. Denne gang norsk mykhet. Fairmount er et Oslo-band som består av folk fra forskjellige verdensdeler, og albumet deres er faktisk kun utgitt i Sør-Amerika (!). Men la ikke det stoppe deg fra å sjekke dem ut om du liker rock. For dette handler definitivt mer om rock enn om heavy metal. Men vi liker rock i Pyro. Den saken er grei. Småtunge riff og gode låter gjør dette til en debut som virkelig overbeviser. For de som har gode følelser for band som Muse og Biffy Clyro kan dette være et lite eventyr. Indie med store gitarer. Fint det. Låten med den voldsomme tittelen Fake Souls And Molotov Coctails hører du under.

Fairmount-Fake Souls And Molotov Coctails

The Answer-Revival

The Answer. De skulle hatt en medalje for å holde den klassiske rocken i live. De Nord-Irske og svært hyggelige karene ga nyss ut sin tredje plate, og ikke stort er forandret fra forrige gang. Trygt og greit det. Det handler om rett-frem rock som kan fenge selv den mest tonedøve. Problemet denne gang, som alle gangene The Answer har gitt ut album, er at de mangler de helt store rocke-anthemene, og at de ikke klarer å holde kvaliteten gjennom hele platen. Revival er slett ikke et steg i feil retning, det er bare ikke et byks i riktig retning. Rival Sons laget en ekstremt bra classic rock-plate tidligere i år, og The Answer klarer ikke helt å følge opp. Den store positive overraskelsen er låten Nowhere Freeway som de gjør sammen med Lynne Jackman fra Saint Jude. En dame med fantastisk stemme. Hør sangen under.

The Answer-Nowhere Freeway

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-november/feed/ 0
Pyro-stereoen, oktober 2011 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-oktober-2011/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-oktober-2011/#comments Mon, 10 Oct 2011 09:00:48 +0000 https://p3.no/pyro/?p=18152

Hva har Pyro hørt på de siste ukene? Mye mer om det får du her.

Vi lytter oss gjennom masse musikk for at du skal bli presentert det beste av det beste i de to timene vi har til rådighet hver uke på P3, men det er mye bra som aldri blir spilt i Pyro. Derfor kjører vi i gang en ny spalte som forteller deg litt om det vi har hørt på i det siste. Både det fantastiske og det ikke fullt så engasjerende. Noe vil du høre mer fra på radioprogrammet, annet hopper vi over. Ærlig og ekte, rett fra bunnen av hjertet; dette er det Pyro har hatt på stereoen i det siste. Med låt-eksempler og album-cover og det hele. Kom gjerne med innspill om du er enig eller helt uenig i mine små beretninger om albumene.

Rwake-Rest

Med sanger som gjerne tikker inn på over 10 minutter er ikke amerikanerne i bandet med det mystiske navnet Rwake (som ikke betyr noe som helst) veldig radiovennlig. Men det betyr ikke at de ikke er bra. Tvert imot. Har du noensinne blitt trukket langt inn i den atmosfæriske verden til eksempelvis Neurosis har du mye å hente ved å sjekke ut dette bandet. Hardere og mer bråkete enn nevnte Neurosis, men med samme innstilling til stemning og lydlandskap. Sjekk låten An Invisible Thread:

Rwake-An Invisible Thread


Mastodon-The Hunter

Vanskelig å ta denne av stereoen i det hele tatt denne måneden. Fordi albumet er så fordømt bra. Skjønner at de som liker det lange og vanskelige Mastodon er skuffet, men jeg er henrykt. Kjappe og konsise låter med riff sendt ned fra himmelen på et sølvbrett. Årets album så langt. No doubt. Men det visste du sikkert fra før. Sjekk låten Stargasm uansett:

Mastodon-Stargasm

Airbag-All Rights Removed

Med sin poppete prog ligger norske Airbag et par hakk unna Pyro-land, men siden det er samme karen som gir ut band som Taake og Helheim som slipper dette (dog på en annen etikett), så fortjener de internetplass. Liker du det mest fengende Pink Floyd har gitt ut, og eksempelvis Clutching At Straws-æra Marillion, kan dette definitivt være noe for deg. Nydelige gitarføringer, god lyd og lange fine låter. Andre plate i rekken, og debuten er minst like bra. Anbefales alle med hjerte for det pene. Lytt til White Walls:

Airbag-White Walls

D’Accord-Helike

45 minutter. 2 låter. Del 1 og del 2. Ja, det er prog. D’AccorD er også norske, og utgitt av samme folk som gir ut Airbag. D’AccorD sier de er inspirert av den gamle 70-tallsrocken, og det er det bare å tro på. Ikke noe for radioen, men gjerne noe for de som har tid og lyst til å sette seg inn i lange låter som tar deg både hit og dit i løpet av sin eksistens.

Tsjuder-Legion Helvete (utgis 14. oktober)

Det norske black metal-bandet med Anti-Christian på trommer, som vi hadde som gjest i Pyro for noen uker siden, er ute med første album på aldri så lenge. Et par tekster på engelsk, men mest på norsk, og full pinne fra start til slutt. Visstnok med tekster hentet fra en mappe som forsvant på 90-tallet og dukket opp igjen nylig. Heldigvis ikke fullstendig nekro sånn at også en melodi-elsker som meg kan trampe takten og bange med. Heseblesende og flott album. Velkommen tilbake. Lytt og elsk The Daemon Throne:

Tsjuder-The Daemon Throne

Wolves In The Throne Room-Celestial Lineage:

Kritikerrost amerikansk rural undegrunns-metal. En slags svevende black metal som både er bra, men også litt for svart for meg. Ingen fløte i kaffen der i gården. Ikke helt min greie, men gi dem en sjanse om du liker musikken din svart som i graven. Godt mulig at dette albumet vil vokse seg inn i himmelen (eller nedover til helvete) ved flere lytter. Lydverket likte albumet godt, sjekk deres anmeldelse her, og sjekk låten Astral Blood under. Jeg skal prøve videre….

Wolves In The Throne Room-Astral Blood

Brutal Truth-End Time

Vi har enorm respekt for Dan Lilker som menneske og metal-legende, men akkurat i Brutal Truth blir han altfor vill selv for oss. Brutal og knallhard galskapsmetal i hundretusen kilometer i timen. Slitsomt for meg. Kan være fint for deg. Sjekk selv på låten med den brillefine tittelen Fuck Cancer:

Brutal Truth-Fuck Cancer

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dan Lilker får flere sjanser i stereoen. Denne gang herlig nok sammen med en bande med nordmenn du kanskje kjenner igjen. Bandet med det litt vel drøye navnet består nemlig, i tillegg til den gamle Nuclear Assault-bassisten, av Teloch fra Nidingr/Mayhem, Espen Hangård fra Kill/NoPlaceToHide og svenske Andreas Johnson fra Tyrant. Musikken er svart som et gigantisk svart hull av svarthet, men ikke faretruende nekro. Det går sakte fremover med Nunfuckritual, og det kler bandet godt. Droneblackmetal? Okkult, mystisk, forlokkende. Slikt din mor ikke vil at du skal høre på. Eksempelvis In Bondage To The Serpent:

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dominanz-Dominanz

Dominanz er et norsk band som vi tidligere har postet en video fra her på Pyronettet. Denne promoen fikk jeg stukket til meg da vi spilte plater på vip-en på Hole In The Sky, og nå har jeg endelig fått tid til å høre på den. Det handler om halv-industriell metal med et gotisk tilsnitt. En blanding av Rammstein, Marilyn Manson og Sisters Of Mercy? Slett ikke ille. Smakebit i Agony And Domination:

Dominanz-Agony And Domination

Solstafir-Svartir Sandar (utgis 14. oktober)

Jeg ble oppmerksom på dette islandske bandet på forrige plate Köld, og har siden vært fan. Lange låter med umåtelig mye stemning, og ikke minst trøkk der det bør være trøkk, gjør dette til et av de hyggeligste nye bekjentskapene de siste årene. Da de spilte på Hole In The Sky i fjor hadde de tredve minutter til rådighet, og rakk gjennom to låter… Svartir Sandar er intet mindre enn et dobbeltalbum, og takk for det. Stemningsfull drone-metal på islandsk (ja, jeg vet jeg bruker ordet stemning hele tiden nå, men alle band insisterer jo på å lage lange stemningsfulle låter for tiden…). Ny-de-lig. Sjekk det ut. Do it for daddy. Fjara:

Solstafir-Fjara

Cyco Miko-The Mad Mad Muir Musical Tour (utgis 14. oktober)

Mike Muir er vokalisten i legendariske Suicidal Tendencies, som nylig snudde Oslo opp ned med sin konsert i Gamlebyen Skatepark. Nå er det en stund siden ST har gitt ut noe annet enn samlere, men Mike Muir lager også musikk med diverse andre prosjekt. Blant annet Infectious Grooves, og det er nettopp uutgitte sanger fra det bandet det handler om her, samt nye låter fra prosjektet Cyco Miko, og visstnok også noen gamle Suicidal-låter som aldri kom ut. Vanskelig å følge med….  Det handler litt om funky metal i god Infectious Grooves-ånd, det handler litt om sint Suicidal-metal, og det handler litt om jam-lignende ting. Noe er helt strålende og annet ganske så sidrumpa. Eller veldig sidrompa faktisk. En vente-plate til Suicidal endelig skal gi ut nytt album igjen? Det ryktes 2012. Vi håper. Gjesteopptredener fra Rob Trujillo (Metallica og ex-Suicidal-bassist) og Fletcher Dragge fra Pennywise. Nå skal det også sies at jeg aldri var noen stor tilhenger av Infectious Grooves, så om du er det kan dette være midt i blinken for deg. For meg er det de få sporene som minner om Suicidal som funker best. Som i All The Way:

Cyco Miko-All The Way

Madina Lake-World War III

Madina Lake serverer en lapskaus av voldsom stadion-emo og saftig hardrock som balanserer akkurat på grensen, og faller ned på feil side av tallerkenen. Litt mykere enn The Used. Litt tøffere enn 30 Seconds To Mars. Med litt Buckcherry blandet på toppen. Vi takker pent nei, men du kan høre åpningskuttet på platen som heter Howdy Neighbour! her:

Madina Lake-Howdy Neighbour!

Primordial-Redemption At The Puritans Hand

Jeg kjøpte endelig denne etter Primordials mesterlige konsert på årets Hole In The Sky. Har bare hatt den på brent promo-kopi tidligere, men det er ikke godt nok for en fan… Greit å støtte Alan med noen slanter også. Han er tross alt en av metalens aller edleste soldater. Primordial fortsetter i samme spor som ved forrige suksess, og gir oss lange, svevende og mesterlige låter som innehar mer kraft enn et kraftverk. Om du ikke har falt for Primordial ennå er det på høy tid. Sjekk tittelkuttet:

Primordial-The Puritan’s Hand

Evile-Five Serpent’s Teeth

Englands thrash-helter mistet et medlem da bassisten døde på turne for noen år siden, men kjemper videre med en flott ny plate. Har du hjerte for en moderne versjon av de tidlige Metallica-klassikerne, så bør Evile være noe du kan kose deg med i høstmørket. Og så kan du sjekke Evile-platene som kom tidligere. Mye bra der også. Hør Descent Into Madness.

Evile-Descent Into Madness

White Wizzard-Flying Tigers

Fra L.A. og fulle av retro-magi. White Wizzard driver og skifter medlemmer hele tiden, men på siste plate Flying Tigers er de akkurat så inspirert av Judas Priest og tidlig Iron Maiden, og gjør sin versjon akkurat så bra, at det bare er til å hengi seg. Ikke alt på platen er gull, men det som er gull er av høy karat… En av de bedre låtene er Fall Of Atlantis. Lytt og kos.

White Wizzard-Fall Of Atlantis

Absu-Abzu

Knallgod og rockete black metal fra USA. Ikke for nekro, ikke for snilt, bare herlig perfekt. Overraskende bra. Jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle. Hør heller selv. Dette er Earth Ripper:

Absu-Earth Ripper

Revocation-Chaos Of Forms

Kompleks metal fra Boston. Man får assosiasjoner til alt fra Mastodon til dødsmetal til thrash og alt innimellom når Revocation peiser på. Og det er svært positivt ment. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket. Les mer der. Låten under heter Harlot.

Revocation-Harlot

Machine Head-Unto The Locust

Du har sikkert fått det med deg allerede. Dette er en kjempeplate. Hard, myk, vill, rolig, fin, stygg. Unto The Locust har det meste. Til og med covere av Judas Priest og Rush på deluxe-versjonen. Som ikke passer inn i selve verket, men som er kule likevel. Dette er en plate som kommer til å bli stående som en av de store, både i år og resten av tiåret. Toucher nesten Mastodon. Nesten. Be Still And Know under.

Mahine Head-Be Still And Know

Taake-Noregs Vaapen

Hoest er tilbake med en voldsom oppvisning i norsk black metal. Hardt, mørkt, spisst, men også underlig fengende. Hoest har med seg gjester fra Immortal, Darkthrone og Mayhem, men det er likevel Hoest selv som stjeler showet. Med en lekenhet, og samtidig en old-school innstilling, som man sjelden hører i en så bra versjon som dette. Det er morsomt med litt banjo og mandolin i black metal, og dette har blitt trukket frem av mange ved denne utgivelsen, men det er helheten som imponerer aller mest. Hør Helvetesmakt under.

Taake-Helvetesmakt

Alice Cooper-Welcome 2 My Nightmare

Alice er tilbake. Som mange vet er dette oppfølgeren til Welcome To My Nightmare fra 1975, som har blitt Coopers mest kjente plate. Også denne platen er produsert av Bob Ezrin, og på sitt beste er det nydelig å høre Alice i knallform. Både som den Alice vi kjenner (When Hell Comes Home), men også som pop-punker Alice (Ghouls Gone Wild) og pop-Alice (What Baby Wants). Problemet er at halve platen ikke er spesielt bra. Det er ikke godt nok når man skal følge opp en av tidenes mest omtalte album… Sjekk singelen I’ll Bite Your Face Off under. Visstnok en homage til selveste Rolling Stones.

Alice Cooper-I’ll Bite Your Face Off

Enslaved-Thorn 7″

Enslaved har blitt hemmelige i det siste. Først ga de ut ep-en Sleeping Gods som kun kom digitalt her hjemme (fysisk i USA), og nå dukker det opp en vinyl-singel på Soulseller Records som kun slippes i 1000 eksemplarer. På denne singelen går Enslaved litt vekk fra den progressive utviklingen vi har sett derfra de siste årene, og presenterer to ganske knallharde metal-låter. Den ene hører du under. Den heter Striker. Enslaved er alltid bra uansett om de er harde eller myke.

Enslaved-Striker

Takk for oppmerksomheten. Innsigelser?

Neste utgave av Pyro-stereoen vil forhåpentlig inneholde ord om blant annet Sebastian Bach, Chickenfoot, Warbringer, Skeletonwitch og mye annen moro.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-oktober-2011/feed/ 549