Konsertsommer 2009 – del 6: Hovefestivalen

18
Skrevet av:
Publisert 11:59 24 June, 2009


To dager er unnagjort av Hovefestivalen. Pyro rapporterer. (Foto: Lydverket)

Litt sent ute med første rapport, men festivallivet byr på så mange utfordringer og hinder at ting tar tid. Uansett, Hovefestivalen er godt i gang med strålende vær, og en foreløpig statusrapport må til.

Kjørekompis Herkules og jeg ankom mandag formiddag etter en nydelig helg på hytten hans utenfor Risør, og etter en overraskende smidig innsjekking og akkreditering var det hytteaction i noen timer. På veien inn mot traff området traff vi postmann Skjebstad, Pyros stringer fra Sørlandet. Han var på plass med sin kjæreste i en snasen liten bobil (memo to self: ta bilde av bobilen), og sedvanlig klar for konsert og action.

Etter en runde med Radioresepsjonen live, hvor Tyholt Apenes ikke overraskende sto før høydepunktet, var det duket for Montée, hvor den glade eks-JR Ewing-gitaristen Erlend Mokkelboost kjører seg opp på hvot funk og freke rytmer. Ikke så hardt, men solid gjennomført og mer enn litt dansbart.

Amfiscenen var på sin side viet hiphop den første delen av kvelden (PS: vi kommer til rock/metal-biten). Fra Trondheim kom en gjeng frekke pøbelunger som rapper om politi, narko og fæst, og kaller seg Bromstad Billionaires. Herlig obsternasig, tungt og arrogant. Flott gjeng. Når det gjelder Fat Joe og Jadakiss, er det bare å sitere Robert Goulat: ”why let some hooligans tear down the biz”. Begge to er høyt oppe på lista mi over gode rappere, men settene de gjorde på Hove var rotete, kaukende og preget av overstyrt lyd. Skjerpings, selv om Lydverkets Marius Asp ikke er helt enig.

And then there was rock. El Caco har lenge vært favoritter i Pyro-boken, og med Heat-albumet har de begynt å få en ganske så solid fanskare blant rockefolket. Da vi ankom teltet utpå kvelden var det sjokkerende stappfullt, og 3-4000 fans sang med, hoppet, moshet og rocket hardt gjennom hele settet. Vi har sett El Caco spille seg til toppkarakter flere ganger før, men har aldri opplevd at de blir så omfavnet av et så stort festivalpublikum. Framme i piten var det tidvis Iron Maiden-aktig stemning, med intens utfoldelse i sentrum. Må si meg helt enig med Torgrim Øyre sin sekseranmeldelse i Dagbladet.

Etter at rapperne hadde gitt seg i Amfiscenen og Ting tings hadde skapt festivalstemning på Hovescenen inntok Eagles Of Death Metal Amfiets nattprogram, og som vanlig når Jesse Hughes spiller i Norge kommer publikum i tusentall. The Boy´s Bad News, Cherry Cola og de andre deilige garagerockanthemene til den beartede frontfiguren passer perfekt i festivalsetting, og når solen har senket seg over Amfiet og skogen, er Jesse Hughes mannen som kan by på fest.

Tirsdagen begynte uheldig med et underlig angrep av sykdom på både Herkules og meg, så vi måtte kontemplere, meditere og drive ut demonene på hytten mens postmann Skjebstad rapporterte direkte fra området. Først var han på Architects, og meldte ekstatisk tilbake: ”Vanvittig kompetent og energisk opptreden av Architects. Åpnet seg en moshpit etter fem minutter, som kulminerte i en circle pit som dekket hele plassen. Kunne til tider ikke se scenen for støvet som ble virvlet opp av krigsdansen til de par hundre tenåringene foran meg. Vilt. Terningkast 6, med andre ord”.  Senere fikk Skjebstad med seg slutten på The Black Dahlia Murder, og da kom denne kjappe rapporten: ”terningkast 5 på de 20 siste minuttene av The Black Dahlia Murder, i hvert fall”.

Etter hvert som formen stabiliserte seg rakk jeg innom Parkway Drive, som imponerte stort med store thrashriff og en evig rekke av breakdowns. Publikum var med fra første sekund, og sørget for circle pits, moshgalskap og alt man kan drømme om på metalkonsert. Breakdowns for president!

Etterpå kom Killers, så på publikum, spilte hits, og vant. Sjekk Håkon Moslets overstrømmende anmeldelse her, han maler poetisk med bred pensel og fargesprakende ord. Selv synes jeg discolåtene ble litt fjollete, men det ble veid opp av en episk rock, kule pophits og et pubikum i toppform. Høydepunkt: helt klart When We Were Young, en Born To Run for 2000-tallet.

I dag er det Benea Rach, All That Remains, Enslaved og Slipknot, rapport kommer i morgen. Sånn går nu dagan!

Tags: , , , , , ,

Del "Konsertsommer 2009 – del 6: Hovefestivalen"