Vi har de beste lytterne (og leserne)! I går datt det inn rapport fra Iron Maidens konsert i Sverige, og i dag leverer Gaute Tangen for andre året på rad historier fra Metallicas egen festival i USA.

Vi gir bare ordet til Gaute, og takker og bukker både for denne rapporten og fjorårets fortelling.

Etter en særdeles vellykket opplevelse på Metallicas Orion festival i 2012, med Metallica medlemmer på alle kanter som delte av sine interesser, var spenningen stor om de kom til å gjenta bedriften i 2013, og ikke minst hva som ville bli annerledes.

At det kom til å bli en Orion i 2013 ble bekreftet bare en 2-3 måneder etter at Orion 2012 ble avsluttet. I januar ble datoen spikret til 8. og 9. juni, og kort tid etter ble det opplyst at stedet var Belle Isle i selve Detroit «Rock City». Da var det bare å søke fri fra jobben, bestille flybilletter og vente i spenning på programmet.

I fjor var Metallica headlinere begge kveldene, men under intervjuer med bandet kom det frem at det var en meget stor påkjenning å være hovedattraksjon begge dagene samt å være så aktive på dagen med bilshow, monster-utstilling, spille med flere andre band, og ha filmvisining. Så jeg var spent på hvem som ville headline dag 1 og hvilke andre band som skulle komme.

Head liner dag 1… Drum roll please: Red Hot Chilli Peppers… What the F..K!! Jeg må si at jeg mildt sagt hadde håpet på noe annet. Etter å ha sett band-listen var det klart at dette ikke var på samme nivå som i fjor.

Etter å saumfart listen så plukket jeg ut følgende band:

Dag 1: The Bronx (takk for tipset Asbjørn), Battle Cross, Dropkick Murphys, Tomahawk, Rise Against, Infectious Grooves og Chili Peppers (kunne jo hende de var bra live).

Dag 2: Cauldron, FIDLAR, Trujillo Trio, Deftones og Metallica. Ellers av interesse for Pyros lyttere kunne man se All Shall Perish, The Dillinger Escape Plan, Fu Manchu, FLAG, Gogol Bordello og Rocket From the Crypt. Det var også en haug med dubstep-artister som en kan lese om på orionmusicandmore.com (Detroit er visstnok kjent for denne sjangeren…).

Dag 1:

The Bronx, hva kan jeg si? De leverte varene med full rulle midt på dagen på hoved scenen. For min del var sangen Six Days A Week høydepunktet. Battlecross var helt ok, og hadde bra lyd, men jeg er ikke noen stor fan. Dagens første store høydepunkt for min del ble Dropkick Murphys som leverte utrolig bra live. Øl, sol og irsk folkpunk, kan det bli bedre? Vel ja.. Det viste seg at det kan det.

James sendte ut en melding på Instagram kvelden i forveien at man måtte se Dehaan, ellers kom man til å angre, så litt motvillig forlater jeg et halvferdig Dropkick Murphys-sett for å se ukjente Dehaan.
Dehaan, hva er det? Hvem er de? Her er noen hint: Dehaan er en skuespiller i On Through The Never, og det første vi ser når vi nærmer oss festivalens minste scene er at Dehaan er krysset ut og at det står Metal Up Your Ass med Metallica-inspirete bokstaver på kulissen. Hvis ikke det var nok, så er de nederste plekterene på mikrofonstativene grønne og det står TAMA-trommer på scenen. Er ikke det en Snake Byte ESP jeg ser? Forsinket er de også…

Gode 88 år gamle Mr. Burton reiser seg, hilser oss fra scenen og får et jubelbrus fra publikum. Vi har skjønt det dette er Metallica, og der kommer jammen James med Dehaan merke på t-skjorta. Vi var tilbake på 80-tallet på alle måter. Vi får Kill ‘em All-albumet fra start til slutt, og et press i front som jeg ikke har kjent siden nettopp 80-tallet. Det er ingen crowd-buffers på denne scenen, og det kjennes når alle som ikke hadde skjønt hintene finner ut at Metallica spiller og kommer løpende.

Stakkars Dropkick-gutta tar det sporty og stiller spørsmålet fra sin scene “Hey, what are you still doing here? You know Metallica is playing over there, right?” (Jeg ble fortalt dette av noen die hard Dropkick fans). Et av høydepunktene var da Robert spilte Anasthesia Pulling Teeth på Cliff Burtons bass i all ærbødighet. Den låten har ikke vært spilt siden Stockholm-konserten i 1986 rett før Cliff Burton døde.

The Four Horsemen og No Remorse ble spilt i sin helhet, og dette  har heller ikke skjedd siden midt på 80tallet (untak No Remorse spilt 1 gang). Avslutningen Metal Militia har bare vært spilt 9 ganger siden 1985. Dette var helt klart dagens høydepunkt!

Etter dette ble det Rise Against som også kan sine saker . En nyhet i år er signatur-teltet, og jeg benytter anledningen til å hilse på og skaffe signaturene til Dropkick Murphys. Fin gjeng. Godt organisert var det også, men det tok såpass med tid at jeg gikk glipp av Tomahawk og Infectious Grooves.

Så kveldens headliner… RHCP var ikke spesielt spennende og når du headliner bør du by på noe ekstra. At Flea går over scenen på hendene holder ikke. RHCP har ikke noe i Pyro å gjøre, så ikke noe mer om de.

Dag 2:

Vi tar for oss interessene til Metallicas medlemmer, og starter med å se på deilige biler og motorsykler. En nyhet i år er at Metclub-medlemmer kan ta bilde mens de poserer med Metallica-gear. Trommesettet til Lars fra The Black Album-turneen er satt opp, samt noen kjente Metallica-gitarer. God humor på plektrene var det også…

Vi rakk også innom museet for å se årets godbiter, men droppet Kirks krypt da køen var for lang. Kino-billettene til Lars filmverden var borte på no time, så de fikk vi dessverre ikke tak i. En kunne også spille Metallica-pinball gratis i loungene.

Musikalsk sett var dag 2 ingen høydare. Cauldron var greit, men litt ensformige. FIDLAR var morsomme, og musikken var helt grei. Deftones ble litt kjedelig i lengden. Trujillo Trio var ok, og det var gøy å se Robert bare leke seg. Forresten tar jeg hatten av til Robert som spiller 4 konserter på 2 dager.

Metallica derimot leverte sin beste konsert i mine øyne siden 2007 på Valle Hovin. Overraskelsene var Turn the Page, Carpe Diem og I Disappear, og ikke minst Disposable Heroes og Orion.

+/- vs 2012

+

+ Metallicas konserter var bedre

+ Reisen til og fra konsert stedet

+ Kun en sang ble spilt på nytt dag 2 av Metallica

+ Signatur teltet

+ Metclub loungen var bedre

–

– Band listen

– Lengre mat køer p.g.a. færre steder å kjøpe mat.

– Metallica var mindre synlige enn i fjor.

– For få billetter til Lars sine filmer

Masse fra Orion Music fra Metallicas Youtube-kanal:

Metallica som Deehan:

Robs helg på Orion Music:

(Metallica, her fra Valle Hovin 2012, foto: Tom Øverlie)

Metallica arrangerte nylig egen festival i USA. En av Pyros trofaste lyttere var ringside og rapporterer til deg.

Pyro har eminente lyttere og lesere. Av og til tar noen ting litt videre enn vanlig, som for eksempel karene som rapporterte hjem fra Metallicas 30-års jubileum i San Fransisco, eller Rockens Riddere som reiste til Roadburn Festivalen og leverte reisebrev. Siste herre som leverer på skyhøyt nivå er Gaute Tangen, som helt uoppfordret sendte oss denne mailen med informasjon om sine opplevelser på Orion-festivalen til selveste Metallica. Vi takker og bukker.

Rapport fra Orion Music + More 23&24 Juni i Atlantic City:

I en alder av 40 år var det på høy tid å komme seg på en musikkfestival, og som iherdig Metallica-fan i nesten 30 av de årene var det ikke vannskelig å la seg lokke når Metallica lager sin egen festival med over 30 band, bil-utstilling, filmvisninger og stand-up. Beste måten å komme seg til Atlantic City er å fly til Newark og leie en bil der. Jeg hadde booket fly til Philadelphia for å spare tid, men det var bare trøbbel, og flyene begge veier ble kansellert. Neste år leier jeg bil i Newark… Tog til Philadelphia og så videre til Atlantic City er også en grei måte å komme frem på.

Selve programmet var fylt med veldig mange forskjellige band som gutta i Metallica liker, og her var det alt fra country via indie til metal. De største non-metal banda var nok Modest Mouse og Arctic Monkeys.

(Metallica, her fra Valle Hovin 2012, foto: Tom Øverlie)

Dag 1, lørdag hadde jeg plukket ut følgende band: The Sword, Suicidal Tendencies og Metallica, i tillegg til stand-up showet. Det første vi gjør er å gå og se på bilene. Mange kule gamle amerikanere i diverse former. Både James Hetfield og Robert Trujillo har biler utstilt sammen med et spesielt utvalg fra amcar-miljøet. På utstillingen går vi rett på James som går rundt og studerer bilene sammen med fotografer, samtidig som han håndhilser og gir high fives til fans. En god start på dagen.

(foto: Gaute Tangen)

Første band vi hørte ble introdusert av Robert Trujillo. En fra Metallica introduserte hvert band og artist som spilte på festivalen. The Sword spilte en time på Fuel-scenen, og de imponerte som en veldig samspilt gjeng med bra lyd. Høydepunkt Tres Brujas. Etter et par øl og litt mat var det klart for to timer med stand-up med to av vertene fra That Metal Show, samt Eddie Bruer med sin ”Heavy Metal Comedy Tour. Etter min mening kunne Eddie Bruer med fordel ha snakket litt mer og vært litt mindre rockestjerne. Han gjorde forøvrig gode parodier av James, Lars, Brian Johnson og Rob Halford.

(Metallica, her fra Valle Hovin 2012, foto: Tom Øverlie)

Turen gikk så videre til Suicidal Tendencies med store forventninger. Dessverre var lyden elendig, men bandet ga alt med klassikere som You Can’t Bring Me Down, War Inside My Head og Possesed To Skate. Høydepunktet var selvfølgelig da Robert Trujillo kom på og spilte fire sanger med sitt gamle band! Kveldens aller største høydepunkt var dog da Metallica spilte Ride the Lightning-albumet i sin helhet, og da de fremførte Escape live for aller første gang. Andre höydare var Creeping Death, Ride the Lightning og Battery. Metallica var tydelig fornøyde med dagen, og det var publikum også.

Dag 2, søndag stod Ghost, Volbeat, Sepultura, Avenged Sevenfold og Metallica på planen. Jeg startet med en tur til Kirks Krypt for å se på Kirk Hammets samling av monstre og gitarer, etterfulgt av museet med orginal-bilder fra flere av albumene, gitaren James brukte på Kill ’Em All-innspillingen, og hodet fra settet på …And Justice for All-turnéen.

(foto: Gaute Tangen)

Første band ut var Ghost som var et interresant band, men ikke helt min smak. Volbeat var et kjærkomment nytt bekjentskap, og et herlig liveband. Som Raga Rockers på sitt hardeste og beste. Øl og Volbeat er en perfekt kombinasjon. Topp fra start til slutt. Husker best Guitar Gangsters and Cadillac Blood og coveren I Only Want To Be With You.
Deretter fikk med oss et par låter fra Erik Church før Sepultura startet. De sparket hardt i gang, og er ikke et av mine favoritt band, men man hører da kvalitet når det spilles…

Kveldens nest største band var Avenged Sevenfold som viste hva de var gode for. Jeg har vært litt ambivalent til A7X før nå, men dette var utrolig bra, og flere A7X-låter skal anskaffes snarlig. Høydepunktene var Nightmare, Welcome To The Family og  A little Piece Of Heaven. Metallica avrundet helgen med The Black Album i sin helhet. De smilte fra øre til øre etter en meget vellykket festival, og spilte på sitt beste. Eneste minus var at de gjentok syv sanger fra dagen før, men alt i alt en perfekt avslutning på helgen.

(foto: Gaute Tangen)

Er du Metallica-fan så må du på denne festivalen neste gang de arrangerer den, som sannsynligvis blir neste år. Skulle de forbedre noe ville det være å sette opp bandet som skal på rett før Metallica på samme scene, ikke spille samme sangene dag to, pluss å ha flere hardrock og metalband. Litt mer fyrverkeri for avslutte det hele dag to.

Kort oppsumerte plusser og minuser:

+ Stor variasjon.

+ Metallica introduserte de andre artistene.

+ Stor variasjon av mat, god tilgang på drikke, og minimalt med køer til alt.

+ Bra lyd for nesten alle og et Metallica i storform.

– Spilte for mange sanger på nytt dag to.

– Langt å reise.

– For mange indieband.