Swank Mami har slått seg brått opp i musikknorge det siste året, selv om det egentlig ikke er her hjemme hun vil være. Da hun ble «Månedens Urørt» i februar i fjor, fortalte R&B-artisten P3 om sine utenlandsambisjoner. Hun begrunnet dem med at «Norge er ingen bad bitch».
Likevel unner hun Øyafestivalen et besøk, og tar på seg den ikke enkle oppgaven å gå på Klubben-scenen rett etter en kjempekonsert av Raye på hovedscenen like ved.
Swank Mami drar en del folk, og den forførende bad girl-innstillingen hennes tiltrekker seg særlig den unge generasjonen med trendsettere som befinner seg på festivalen.
Moteshowet som utspiller seg foran scenen er en bekreftelse for oss vanlige, ukule dødelige om at vi ikke er på feil sted når konsertstarten nærmer seg ti minutter på overtid.
EU-dame
Før hun i det hele tatt entrer scenen bryter publikum ut i dans til introlåten «Bad B*tch». Scenen lyses opp av et svært EU-flagg, og Swank Mami kommer på i et matchende miniskjørt med EU-flagget som motiv.
Det er umulig å si om hun markerer et politisk standpunkt i EU-debatten eller bare promoterer fjorårets debut-EP «Eurostar». Og utlandet er jo, som kjent, ambisjonen.
Europa-temaet går også hånd i hånd med at artistens tidvis lavmælte og forførende R&B-musikk er mikset med en god dose hyperaktiv 2000-talls eurodance.
Sistnevnte sjanger har fått et skikkelig oppsving parallelt med 2000-tallets nyvunne relevans i popkulturen, og publikum lever seg tydelig inn i det 25 år gamle lydbildet i refrengene hennes.
Besinnet fest
Samtidig får Swank Mami også god respons på de mer balladiske, nedtonede låtene og partiene sine. Hun synger for det meste uten trykk i stemmen, og vokalen svever av gårde fra en mikrofon som helt åpenbart er skrudd til maks og forbi.
Det blir tydelig når publikum får skrike i den, og man for en gangs skyld kan høre de oppmøtte skikkelig godt i høyttalerne.
Det er deilig at hun holder seg til den besinnede, rolige energien sin selv om hun spiller på Klubben. Hun byr opp til fest og dans, uten at hun trenger å ta helt av og droppe masken selv.
Særlig på de låtene hvor hun flankeres av en danser på hver side, sender showet tankene til de store rnb- og popartister fra tusenårsskiftet, som Destiny’s Child og Britney Spears.
Swank Mami har bare gitt ut seks låter til nå, men leverer hele tretten spor fra scenen. De nye låtene treffer like godt som de kjente, og det blir ikke kjedelig selv om man ikke kan synge med. Viben og beaten er mer enn nok til å holde folk gående.
Det forvirrer nok noen i publikum litt at hun har så mye musikk å komme med, for når hun tar et minutts pause fra scenen halvveis i showet, er det mange som takker for seg. De tror nok artisten har gjort det samme.
Y2K-floke
Men hun kommer tilbake og gir den halvdelen av publikum som står igjen fem låter til, fortsatt med god energi og sterk levering.
Det hender stemmen havner litt ut av balanse, som når hun starter sistelåten «I Saw U» a cappella. Og med en vokalstil og en mikrofonsetting som virkelig er en balansegang å mestre, er det (sjeldent nok) forståelig at det kommer noen små brudd i den svevende fremføringen. Særlig på en utendørsscene med økende vind.
Når konserten nærmer seg slutten har skyene vunnet over solen, og vindkastene som leker i både blafrende publikumsantrekk og Swank Mamis oransje parykk, har blitt kaldere. Som bestilt får sangerinnen de gjenværende publikummerne til å trekke seg sammen og hoppe i takt.
Det er som en moderne OL-floke, hvor grelle skidresser er byttet ut med en eksentrisk kombinasjon av netting, sportstøy, pels, fargede solbriller og bermudashorts.
Tekst: Sofie Martesdatter Granberg
Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
FESTIVALSOMMEREN 2024:
