På kanten

− Det stikker ut noen fjellklosser nedi der. Det er litt skummelt når jeg skal ta baklengs salto.

Rebecca Aggvin Løchen (26) snur seg mot kjæresten Anders Opsal Mæland (28) og kompisen Henrik Langli (31).

Vi står på kanten av en fjelltopp i Romsdal. Fjellet ruver 1000 meter over bakken. Innfjorden ligger der nede, like ved landingsplassen.

– Hvis du tviler, skal du ikke gjøre det, sier Henrik.

– Jeg tviler ikke. Jeg skal gjøre det.

Rebecca ligger på magen på rampa, titter ned. Tenker gjennom hoppet hun skal gjennomføre. Hun har hoppet base mange ganger før, men ikke med den nye skjermen hun har på ryggen i dag. Trikset hun nå skal gjøre, har hun aldri gjort herfra.

Hun har bare noen få sekunder på å snu seg før hun må løse ut skjermen.

– Akkurat nå må jeg ha fokus på det jeg skal gjøre. Her kan jeg ikke feile.

Hva er det som får folk til å kaste seg utfor 1000 meter høye stup?

Hør dokumentaren | Les alle sakene

 

− Alle drømmer om å fly. Vi gjør det.

– Anders (28)


 

Rebecca Aggvin Løchen (26) og Anders Opsal Mæland (28) møttes gjennom basehoppingen. – Det er deilig å ha en kjæreste i samme miljøet. Men jeg blir litt nervøs hver gang hun skal hoppe, sier Anders. Foto: Martin Aas, NRK P3
Rebecca Aggvin Løchen (26) og Anders Opsal Mæland (28) møttes gjennom basehoppingen. – Det er deilig å ha en kjæreste i samme miljøet. Men jeg blir litt nervøs hver gang hun skal hoppe, sier Anders. Foto: Martin Aas, NRK P3

 

Ekstremlykke

 

Anders og Rebecca kjenner flere som har omkommet i basehopp.
De stopper ikke av den grunn.

 

− Man sier til seg selv at man vet hva man holder på med. Jeg vet ikke hvor mye av det som faktisk er sant, eller hvor mye man lyver for seg selv.

Anders Opsal Mæland (28) sitter på gulvet inne i et rom på NTNU i Trondheim. Han drar fram en blå og lilla fallskjerm. Om noen få dager reiser han og kjæresten Rebecca Aggvin Løchen (26) og kompisen Henrik Langli (31) til Gridsetskolten i Romsdal for å gjøre noe av det de liker aller best: Å fly.

Anders, Rebecca og Henrik er nemlig basehoppere. Det vil si at de frivillig kaster seg utfor bratte fjellvegger, høye bygninger eller antenner, med fallskjerm på ryggen. «BASE» er et engelsk akronym som beskriver de vanligste objektene utøverne hopper fra: Building (bygning), Antenna (antenne), Span (brospenn) og Earth (fjell).

Målet er å fly kroppen så lenge som mulig før de må løse ut skjermen. Mens Anders og Rebecca har tre års erfaring med basehopp, har Henrik bare holdt på siden 2015. De kaller seg nybegynnere, hele gjengen.

Hoppet i Romsdal blir årets første.

Prøv P3 Dokumentar som podkast!

 

Romsdal er et populært område for basehopping. Hit kommer hoppere fra hele verden. Foto: Martin Aas, NRK P3
Romsdal er et populært område for basehopping. Hit kommer hoppere fra hele verden. Foto: Martin Aas, NRK P3

− Anders, kan du hjelpe meg med å sette på bremsene, sånn at jeg gjør det riktig?

Rebecca har kjøpt ny skjerm, som hun nå skal prøve for første gang.

Hva skjer hvis dere pakker fallskjermsekkene på feil måte?

− Det kommer an på hva slags feil man gjør. I verste fall åpner ikke skjermen seg. Dette skjer utrolig sjeldent, men vi var faktisk vitne til det i Kjerag i sommer, forteller Anders.

Det viste seg at han som hoppet, en amerikaner, hadde gjort en feil under pakkingen av sekken – eller riggen, som det kalles. Dette førte til at skjermen hans ble låst inne i riggen. Den 53 år gamle mannen styrtet rett i døden.

I basehopping har du bare én fallskjerm. Om den ikke løser seg ut, finnes det ingen plan B.

Hopping i Kjerag reguleres av Stavanger Base Klubb, og all aktivitet ble stengt da dødsulykken skjedde. Området ble åpnet igjen noen timer seinere. Og selv om Anders og Rebecca ble påvirket av det som skjedde, gjennomførte de et hopp samme dag.

− Vi var i tvil om vi skulle gjøre det, men vi gjennomførte et trygt hopp. Det er jeg glad for. Har vi gode rutiner og dobbeltsjekker hverandre, kan vi unngå å gjøre samme feil, mener Anders.

− Jeg har større skrekk for at jeg skal ligge feil i lufta, enn at jeg har pakka dårlig, sier Rebecca.

− Farlig, men innafor

Basehopping er forbundet med ekstremfare. Senest i slutten av januar døde en kanadisk basehopper under et hopp i Kina, og i oktober døde en basehopper i Eresfjord i Møre og Romsdal – også han fra Canada.

− Men hvis vi ser på statistikken, er ikke basehopping så farlig som mange kanskje tror, sier Audun Hetland.

Han er ekstremsportforsker og psykolog ved Universitetet i Tromsø, og har blant annet forska på motivasjon blant basehoppere.

I 2007 konkluderte en norsk studie med at faren for ulykker eller død ved basehopping er fem til åtte ganger større enn ved fallskjermhopping.

− Denne statistikken viser at du har 99,96 prosent sjanse for å overleve når du står på toppen av fjellet. Det vil si at du har 0,04 prosent sjanse for å omkomme, per hopp, sier Hetland.

De nyeste tallene fra Kjerag viser at det er 0.02 prosent for å omkomme, per hopp.

Kjerag er trolig et av de tryggeste plassene å hoppe base fra, på grunn Stavanger Base Klubbs reguleringer. Foto: Alf Ove Hansen, NTB Scanpic
Kjerag er trolig et av de tryggeste plassene å hoppe base fra, på grunn Stavanger Base Klubbs reguleringer. Foto: Alf Ove Hansen, NTB Scanpic

Kjerag er sannsynligvis et av de de tryggeste stedene å drive med basehopping, skal vi tro forskeren – takket være Stavanger Base Klubbs reguleringer. Alle som skal hoppe der, må gjennomføre et kurs først, i regi av klubben. Det er heller ingen som kommer seg dit uten båt, som klubben selv har satt opp.

− Vi glemmer ofte at basehoppere er spesialister. De har lang trening med fallskjermhopping, og de har lenge trent på de spesifikke egenskapene man trenger i basehopp. Som det å fly kroppen sin, blant annet, sier Hetland.

De fleste basehoppere har gjennomført rundt 200 fallskjermhopp før de tar steget videre.

− Ekstremsport handler om tilvenning. Det er ikke et uttrykk for galskap.

Små avgjørelser, store konsekvenser

I et skogsområde i Innfjorden i Romsdal har Anders, Henrik og Rebecca nettopp tatt på seg sekkene sine. Bilnøkkelen er plassert et sted alle er klar over. Ingen får begynne å gå før alle vet hvor nøkkelen ligger, bare i tilfelle noe skulle skje. Sikkerheten i et hopp skjer lenge før selve hoppet, forteller Anders.

− Det er mange valg vi gjør før turen som kan påvirke hvordan hoppet blir. Hvem vi tar med oss, blant annet.

Og nå har de valgt å ha med seg både fotograf og journalist opp til Gridsetskolten. Fjellet her er lite overhengende. Det vil si at det er viktig at alle gjør frasparket riktig, slik at de kommer seg godt nok ut fra fjellveggen.

Kjæresteparet drar ofte på tur sammen, men de synes fortsatt det er nervepirrende å se den andre hoppe. – Man blir alltid litt bekymra når noen man er veldig glad i kaster seg utfor et stup, sier Anders. Foto: Martin Aas, NRK P3
Kjæresteparet drar ofte på tur sammen, men de synes fortsatt det er nervepirrende å se den andre hoppe. – Man blir alltid litt bekymra når noen man er veldig glad i kaster seg utfor et stup, sier Anders. Foto: Martin Aas, NRK P3

Hele gjengen har hoppa herfra tidligere, men Rebecca har bestemt seg for at hun skal ta en baklengs salto ut fra rampa. Det synes ikke Anders er en veldig god idé.

− Jeg er redd for at hun skal gjøre en halv salto og bli litt ustabil, og dermed bruke opp noe av den tida hun trenger på å komme seg over på magen og trekke i skjermen. En liten avgjørelse om å gjøre en salto ut fra toppen kan balle på seg med en ny situasjon, helt til man får skikkelig trøbbel. Ved å hoppe rett ut og ligge på magen hele veien, har man bedre forutsetning for et trygt hopp, sier Anders.

Hender det at Rebecca pusher grensene, synes du?

− Ja, hver gang. Hun får ideer som jeg mener er helt høl i huet. Jeg vil jo ikke at hun skal gjøre noe dumt, men vi har nok forskjellige oppfatning av hva dumt er.

Rebecca ler.

− Vi har nok det. Anders minner meg ofte på å tenke gjennom hoppet nøye på forhånd.

Drømmen om å fly

− Moren min ligger våken om natta og tenker på at jeg driver med dette. Det er ingen kul følelse å vite at hun bekymrer seg. Det gjør at jeg føler meg hakket mer egoistisk, sier Anders.

Da han starta med fallskjermhopping for tre og et et halvt år siden, lovte han familien sin at han ikke skulle begynne med basehopping. Den gangen så han ikke poenget med det.

− Jeg tenkte at de som hoppa base var noen tullinger. Jeg hadde lite forståelse for hva det gikk ut på. Men etter hvert som jeg ble kjent med utstyret og teknikken, og forsto at det ikke er folk med dødsønske som driver med basehopping, endra jeg synet på det.

For mange basehoppere er turene en stor del av opplevelsen - men ikke for alle. Foto: Martin Aas, NRK P3
For mange basehoppere er turene en stor del av opplevelsen – men ikke for alle. Foto: Martin Aas, NRK P3
− Jeg hater egentlig å gå på tur, men det positive er at jeg holder meg i form og at jeg får roet nervene. Når jeg kommer fram er jeg så lei at jeg egentlig bare vil bikke utfor kanten med det samme, sier Henrik (t.v.). Foto: Martin Aas, NRK P3
− Jeg hater egentlig å gå på tur, men det positive er at jeg holder meg i form og at jeg får roet nervene. Når jeg kommer fram er jeg så lei at jeg egentlig bare vil bikke utfor kanten med det samme, sier Henrik (t.v.). Foto: Martin Aas, NRK P3

Og da Anders fikk spørsmål om å bli med en venninne opp til Kaskråtind i august 2013, takket han ja. Han visste ikke hva han gikk til, men idet han landet og kjente rusen i kroppen, visste han at dette ikke ble hans siste hopp.

− Jeg hadde lyst til å kjøpe skjermen jeg hadde lånt med én gang.

Anders hadde brutt løftet han hadde gitt til familien sin, og han holdt det skjult for dem i ett år. Han var redd for hva de kom til å tenke om det han drev med, men klarte ikke å la være å hoppe.

Den nye hobbyen ga ham en enorm glede.

− Etter et hopp er musikken litt finere, maten smaker litt bedre. Det forsterker verden rundt meg, sier han.

− Alle drømmer om å fly. Vi gjør det.

Tøyde strikken

Da ekstremsportforsker Audun Hetland samla inn data til forskninga si, begynte han å hoppe selv. Dette måtte han hvis han skulle gjennomføre forsøkene slik han ønsket.

− Det første hoppet var helt grusomt. Selv om det gikk bra, var jeg helt tom da jeg landa – og jeg hadde absolutt ikke lyst til å gjøre det igjen. De andre hoppene ble ikke så mye bedre.

Men Hetland fortsatte. Dette var jo tross alt en del av forskninga hans. Han slet seg gjennom 24 hopp, men på hopp nummer 25 var noe annerledes.

Audun sto på kanten, tittet ut på fjorden. Tenkte på hvor vakker den var. For første gang senket roen seg. Han gikk fram til kanten, tok sats og hoppet ut.

− Så begynte jeg å fly, og jeg gjorde alt riktig. Jeg jublet underveis i hoppet. Jeg hadde ikke lyst til at det skulle slutte – jeg hadde bare lyst til å fortsette å fly.

Ekstremsportforsker Audun Hetland har selv hoppet base. – Jeg var livredd før det første hoppet. Foto: Rebecca Hetland
Ekstremsportforsker Audun Hetland har selv hoppet base. – Jeg var livredd før det første hoppet. Foto: Rebecca Hetland

Da bakken begynte å nærme seg, fløy Hetland enda litt til.

− Det begynte å bli veldig lavt, men jeg tenkte at jeg skulle klare enda litt til. Bare litt til. Til slutt trakk jeg fallskjermen, og rakk å ta én sving før jeg landa. Jeg var så glad, for endelig hadde jeg mestra dette.

Men Hetland fikk ingen high five av de erfarne basehopperne som sto på bakken og så på.

− Han ene så på meg og kommenterte at jeg begynte å bli tøff i trynet, at jeg begynte å strekke strikken. Og da skjønte jeg at dette var siste gangen for meg, sier forskeren.

− Det begynte å bli for kjekt, jeg begynte å bli for tøff. Jeg turte ikke å holde på lenger.

Har du angra på at du slutta?

− Nei. Livet er mer enn basehopping.

Når venner dør

Det er vanskelig å si hvor mange som driver aktivt med basehopping i Norge, men flere i miljøet antar at det er opp mot hundre stykker. Både Anders og Rebecca kjenner folk i miljøet som har omkommet under hopp. Men det stopper dem ikke fra å fortsette.

− Jeg har venner som har omkommet i basehopping, og helgen etterpå dro vi faktisk på tur likevel. Det stopper oss ikke. Men man tenker jo på det.

En forutsetning for et trygt hopp er frasparket, også kjent som exiten. Disse rampene er bygget for å gjøre hoppet fra Gridsetskolten litt tryggere. Foto: Martin Aas, NRK P3
En forutsetning for et trygt hopp er frasparket, også kjent som exiten. Disse rampene er bygget for å gjøre hoppet fra Gridsetskolten litt tryggere. Foto: Martin Aas, NRK P3

Hvorfor slutter dere ikke når folk dere kjenner omkommer?

− Det kommer selvfølgelig som et sjokk når man mister noen man er glad i, uansett hva det er, om det er sykdom eller en bilulykke. Men i basehopping er vi så klar over at det kan skje, sier Anders.

Alle basehoppingsulykker registreres i en internasjonal database som kalles Base Fatality List. Når en ulykke skjer, går Rebecca og Anders inn for å sjekke om det er noen de kjente. I tillegg prøver de å lære av feilene som ble gjort.

− På den tekniske siden prøver vi å lære av det, ved å finne ut hva som skjedde og hvorfor. På den følelsesmessige siden får jeg litt mindre lyst til å holde på, men det går over etter en liten stund.

− Vi har funnet oss i at dette er en del av det, at vi må kunne håndtere slike følelser, legger Rebecca til.

Det er viktig med en grundig kameratsjekk før hvert hopp. − Vi sjekker alltid hverandres utstyr før vi hopper. Det hjelper på sikkerheten og psyken, sier Anders. Foto: Martin Aas, NRK P3
Det er viktig med en grundig kameratsjekk før hvert hopp. − Vi sjekker alltid hverandres utstyr før vi hopper. Det hjelper på sikkerheten og psyken, sier Anders. Foto: Martin Aas, NRK P3
Anders er alltid nervøs - helt fram til utstyret er på og han står på kanten. Foto: Martin Aas, NRK P3
Anders er alltid nervøs – helt fram til utstyret er på og han står på kanten. Foto: Martin Aas, NRK P3

Ekstremsportforsker Audun Hetland mener at alle mennesker har medfødte mekanismer som gjør at vi tror vi er bedre eller flinkere enn andre.

− Vi tenker at det som skjedde med andre var uflaks, eller at de gjorde noe feil – og at vi ikke vil gjøre den samme feilen. Så lenge man klarer å holde på den tanken, kan man klare å fortsette selv om man kjenner folk som dør, sier han.

200 kilometer i timen

Framme på tuppen av Gridsetskolten ligger Rebecca med magen på rampa og titter ned 1000 meter. Noen fjellklosser stikker ut noen hundre meter under rampa, men Rebecca har bestemt seg. Saltoen skal gjennomføres.

Hun har regnet ut at hun har fem til seks sekunder på seg på å snurre rundt 365 grader, for da må hun løse ut skjermen sin.

Anders har nettopp tisset i buskene – eller tatt «nervøsskvetten», som han selv kaller det.

− Jeg vet ikke om jeg har lyst til å se på, men jeg må nesten det, sier han og ler.

Rebecca står klar. Hun titter ut på fjorden og teller ned fra tre. Hopper. Hun faller i 200 kilometer i timen. 1001, 1002, 1003, 1004, 1005. Der er hun rundt. 1006, 1007. Fallskjermen løses ut. Jubel.

 

Se Rebeccas hopp her:

 

Henrik og Anders hyler også.

− Fy fader, hun er ikke god, ler Henrik.

− Man blir jo alltid litt bekymra når noen man er veldig glad i hiver seg utfor et fjell. Men mest synes jeg det bare er kult, sier Anders og smiler.

Han og Henrik gjør seg klare til å hoppe. De synes det er mindre skummelt å hoppe selv enn å se på andre. For da har de kontroll – tror de, i hvert fall.

En rosa og en sort flaggermus tar sats, kaster seg utfor og forsvinner nedover.

► Hør mer fra hoppene i Romsdal i P3-dokumentaren «På kanten»

– Å hoppe base er en vanvittig følelse, sier Henrik. Han er i ekstase etter å ha gjennomført hoppet. Foto: Martin Aas, NRK P3
– Å hoppe base er en vanvittig følelse, sier Henrik. Han er i ekstase etter å ha gjennomført hoppet. Foto: Martin Aas, NRK P3
Nora Brønseth

Dokumentarist Nora Brønseth


 

Vingedrakt, også kjent som «wingsuit», gjør at basehopperne kan fly lenger, og raskere, før fallskjermen må løses ut. Med en vingedrakt kan man fly opptil 300 kilometer i timen. Foto: Martin Aas, NRK P3
Vingedrakt, også kjent som «wingsuit», gjør at basehopperne kan fly lenger, og raskere, før fallskjermen må løses ut. Med en vingedrakt kan man fly opptil 300 kilometer i timen. Foto: Martin Aas, NRK P3

Dødelige vinger

 

De fleste dødsfall i basehopp skjer med vingedrakt. Er sosiale medier en del av problemet?

 

− Vi har en stor utfordring med at basehoppere legger ut videoer av proximityflygning på nett, sier Stein Edvardsen.

Han er leder for Stavanger Base Klubb, som er Norges eneste baseforening. Edvardsen regnes som en av pionerene innenfor basehopping. Proximityflygning betyr at man flyr så nærme objektet man hopper fra, eller bakken, som overhodet mulig.

Dette er bare gjennomførbart hvis man har på seg en såkalt «wingsuit», altså en vingedrakt. I utgangspunktet ser det ganske enkelt ut, konstaterer Edvardsen.

− Men det ferske basehoppere glemmer, er at folkene som gjør dette har holdt på i mange år – de har gjerne flydd i mange tusen timer. Du gjør det samme etter ett år. Mange av de unge har mer mot enn vett, og beklageligvis har vi mange dødsfall på grunn av dette, sier han.

Men det er ikke bare nybegynnerne som pusher sine egne grenser.

− Proximityflygning fører også til at flere av de erfarne strekker strikken så mye at den til slutt ryker.

Hoppet med hjemmelaget utstyr

Da Edvardsen selv gjennomførte sitt første basehopp i 1991, hoppet han fra en kran i Sandnes. Den gangen var det ingenting som het «wingsuit».

− Det var ville tider. Jeg hoppa med delvis hjemmelaget utstyr på ryggen.

På den tida bestemte Norges Luftsportforbund at alle som begynte med basehopping mista fallskjermlisensen sin. De så på basehopping som en ekstrem aktivitet som var uakseptabel å drive med.

− Det var mye «hysjhysj». Vi hoppa i hemmelighet – helst i mørket, så ingen kunne se oss.

Edvardsen meldte seg ut av Luftsportforbundet i 1995 for å starte Norges Baseforbund.

− Det var ingen i Norge som drev basehopping på den tida, i hvert fall ikke som vi kjente til. Vi startet baseforbundet slik at folk kunne lære av oss, sier han.

− Blitt tryggere med åra

Norges Baseforbund ble senere Stavanger Base Klubb (SBK Base), som det fortsatt heter i dag. Basehopperne ble tatt inn i varmen av fallskjermforbundet i 2002, men det er fortsatt en diskusjon om dette egentlig kan kalles en sport. Edvardsen mener at aktiviteten har blitt tryggere enn før.

− Det har skjedd en enorm utvikling de siste åra. Basehoppingsmiljøet har blitt mer strukturert, og utstyret er bedre, mener han.

I 2000 satte SBK et krav om at alle som skal hoppe i Kjerag må gjennomgå et kurs i regi av klubben og ha gjennomført minst 250 fallskjermhopp. Og siden du ikke kan komme deg inn på området uten båt, regulerer klubben også når det er mulig å hoppe.

Statistikken fra området viser en nedgang i antall dødsfall. SBK Base er de eneste som holder hoppkurs i Norge. Edvardsen tror ikke at disse kursene vil påvirke folk som i utgangspunktet er uinteresserte i basehopp. Tvert imot er opplegget til SBK Base med på å gjøre sporten tryggere, mener han.

Har du selv noen liv på samvittigheten, tror du?

– Nei. Jeg har spart mange liv. Hadde det ikke vært for arbeidet jeg har gjort, ville det vært mange flere dødsulykker.

► Hør historien om basehopperne Anders, Rebecca og Henrik i P3-dokumentaren «På kanten»

Nora Brønseth

Dokumentarist Nora Brønseth


 

Triumf og tragedie

 

 

Sunshine Superman: Denne dokumentaren er et portrett av basehoppingens far, Carl Boenish, fortalt gjennom hans egne filmopptak, rekonstruksjoner og luftfoto. I 1984 satte han og kona hans, Jean, verdensrekord i Trollveggen. Så ble triumfen snudd til tragedie.

 


 

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

mats-hovedbilde-2

 

Mats (27) er den eneste i verden som kjører bilcross med joysticker. Sjekk ut P3-dokumentaren «Rullestol og bilcross»!

 

steinronny

 

Stein Ronny (25) risikerer milliongjeld, kroppsdeler og nattesøvn for å bli sjef på egen fiskebåt. Sjekk ut P3-dokumentaren «Cash på kroken»!


 

P3dok som podkast

 

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)